Sorg og ømhet
Sir András Schiffs nylige tolkning av Brahms’ d-moll-konsert formidler musikkens blanding av sorg og ømhet uovertruffent, ikke minst i adagio-satsen. Den får en slags sårbar klang ved pianistens valg av et Blüthner-klaver bygd i Leipzig i 1859, året konserten ble urfremført.
Ingen vei tilbake
I 2. Mosebok, når Farao endelig lar Israel toge ut av Egypt, “førte Gud dem ikke på veien til filistrenes land, skjønt den var den nærmeste; for Gud sa: Folket kunne angre det når de ser krig for seg, og så vende tilbake til Egypt” (13:17). Vi kan lese verset på to måter. Overfladisk sett, kan det virke som om omveien simpelthen var tryggere. Det finnes også et dypere motiv: hadde veien til det nye vært for strak, ville hangen til å vende tilbake til det fortrolig ha vært for sterk i møte med motstand. For at Guds kall skulle bevare sin tiltrekningskraft, måtte det bli umulig å vende tilbake. Vi får en nøkkel som kan hjelpe oss til å tolke våre liv i et overnaturlig perspektiv.
Testament
Etter å ha sett en dokumentarfilm om Albert Camus i vår, fikk jeg lyst til å lese hans siste, ufullendte roman, Det første menneske. Den var meg en åpenbaring: en bok full av ømhet. Camus skrev til en venn at den handlet om «mennesker jeg har elsket». Boken tar også for seg opplevelsen av skiftende kulturell forankring, jakten på en fraværende far, spenninger mellom folkegrupper og forsøk på å løse dem – altså har den sterk samtidig relevans nå.
Bidrag til sommerbok-vedlegget i The Tablet. Filmen om Camus finner du her.
Eg ottast ikkje
Ego obdormivi et soporatus sum, exsurrexi, quia Dominus suscepit me. Non timebo milia populi circumdantis me. Exsurge, Domine, salvum me fac, Deus meus.
Eg lagde meg og sovna; eg vakna upp, for Herren held meg uppe. Et ottast ikkje for ti tusund av folk, som hev lægra seg imot meg rundt ikring. Statt opp, Herre, frels meg, min Gud!
Fra Ventesalmen (Salme 3) i Vigilien, med norsk oversettelse fra Fyrebilsbibelen.
Lord Sacks
Da jeg i går kveld, på besøk i Molde, hørte at tidligere Overrabbiner Jonathan Sacks var død, opplevde jeg umiddelbar, dyp sorg. I årevis har jeg gledet meg til hans ukentlige betraktning i serien Covenant and Conversation. Sacks’ røst var en av de få i britisk offentlighet som talte med åpenbar troverdighet. Han var forankret i sin jødiske identitet, som han formidlet; på samme tid forble han klarttenkende, oppriktig, velvillig åpen for annerledeshet. I London i dag fremsa hans datter Gila en Hesped til hans minne. Sjelden har jeg hørt en vakrere beskrivelse av hva det vil si å være far.
Cordial air
Vår Frue av Auch
I følge urgammel kristen overlevering, var evangelisten Lukas ikke bare en god lege, men en fin maler. Det sies vi skylder ham den første ikonografiske lignelse av den salige Jomfru Maria. Skjønt hva det vil si å “ligne” har vært gjenstand for skiftende oppfatninger gjennom tidene. Modellen ville nok ha blitt overrasket, ikke nødvendigvis smigret, av denne borgerlig-konete skissen fra katedralen i Auch.
Spis pannekaker
I en tid hvor så mange er utilfreds med kroppene sine (i følge Norsk Helseinformatikk er 61 % av ungdommer misfornøyde med eget utseende), gjør det godt å finne denne muntre reklamen utenfor en pannekakebar på Montmartre:
«Magre folk lar seg lettere kidnappe.
Tenk på din sikkerhet:
Spis pannekaker.»
Vitnesbyrd
Det er overflødig å bemerke at Seamus Heaneys oversettelse, utgitt etter hans død, av Aeneidens sjette bok lyser av intelligens og musikalitet. Det som gjør den til noe aldeles særskilt, er vitnesbyrdet den står for. Den viser oss at selv en vidunderlig inspirert dikter berikes ved å befatte seg over tid med antikkens store tekster. I tillegg ærer den minnet om én som åpnet ennå utrente øyne for litteraturens muligheter: Heaney tenkte seg boken som en hyllest til sin latinlærer på skolen, Fr McGlinchey. Lykkelig den lærer som inspirerer til livslang søken etter mening og skjønnhet!
Bidrag til The Tablets oversikt over ‘Books of the Year’.
