Norsk schizofreni
Norge har i år feiret tusenårsjubileum for kristenretten, øyensynlig med allmen begeistring. Fromt er det blitt sunget over det ganske land om Guds fire døtre. Vi har ropt hurra for at Norge i 1024 gikk fra å være maktsamfunn til å bli rettssamfunn; for anerkjennelsen av kvinner, barn og treller som rettssubjekter; for funnet av “verdier” som utgjør det Grunnloven kaller vår kristne arv. At regjeringen nettopp i år presser gjennom en ny abortlov som konsekvent unnlater å omtale fostre som ‘barn’, som kaster levedyktighetsprinsippet på båten og derved befester at det er lovlig, på statens premisser her til lands, for ett menneske å ta et annet menneskes liv, vitner om en kollektiv schizofreni det er ille ansett å omtale. Men det må til. Norsk katolsk bisperåd analyserte lovforslaget i vår og bad om at det skulle forkastes. Vi spurte: ‘Er Norge tjent med en utvikling av lovverk som åpner for sentimentalisering av selve personbegrepet, som tilskriver et ønsket individ personlighet, mens et uønsket individ fraskrives personlighet, og som på dette grunnlag ekspederer individet enten mot liv eller død?’ Og svarte så, ‘Vi mener at Norge ikke er tjent med slik utvikling.’ Det mener vi fortsatt. Vi beklager dypt at utviklingen tross alt finner sted, tilsynelatende uten at så mange bryr seg. Lytt til min samtale med Sr Anne Bente Hadland om emnet her.
Tore Hund
Med interesse har jeg lest Heidi Frich Andersens Men utenfor er hundene om en av hellig Olavs banemenn. Den historiske roman utgjør en vrien genre. Man risikerer anakronismer på flere plan, og forenklende fortidsperspektiver. Frich Andersen navigerer imidlertid stødig og godt. Hun baserer seg trygt på sagalitteraturen. Når hun bruker fantasien er det, så å si, innenfor sagaens rammer. Hun formidler kompleksiteten i menneskers liv, i valgene de møtte, for tusen år siden. I hennes gjenfortelling synes beretningen om Tore Hunds omvendelse og pilegrimsferd til Jorsal på intet vis uunngåelig, men menneskelig mulig, ja, ikke usannsynlig. Hun skriver godt, stilrent. Latinen som stadig forekommer er dessverre ganske maltraktert. Jeg vet ikke om det er tenkt som litterært virkemiddel? Historien gir seg ut for å være Tores opptegnelse. Noen stor latinsk kultur hadde han neppe. Men hadde han så gjennomført gått på tverke med deklinasjoner og rettskriving, ville han neppe ha ført et så tydelig riksmål. Nå, dette er en marginal skavank. Boken er leseverdig. Den maner til ettertanke. Og det trengs.
Martyrium
‘Vi vet at Herodes var en svak hersker, jålete og prinsippløs. Så gjerne han lyttet til Johannes! Så lett han ignorerte det han hørte!
Utover Herodes’ moralske slapphet, får vi i dag et bilde av ham som er bentfrem sjaskete. I det han lener seg tilbake ved bordet ved en dyr middag, forhekses han i den grad av sin stedatter at han lover å gi henne alt — vel, nesten alt — som tegn på sin verdsettelse. Den fryktelige forespørsel som følger sjokkerer ham, men Herodes er bundet av sitt ord, sitt forfengelige og overmodige ord. Johannes ble henrettet med det samme, mens gjestene ennå satt til bords.
En kåt konge, en misunnelig dronning, et selvgodt barn: Skulle disse da føre Det Gamle Testamente til ende?’
Lik en dårlig vane
I et tettpakket essay tar Timothy Snyder for seg den forskrudde historietolkning som ligger til grunn for Russlands aggresjonskrig mot Ukraina. Rammeverket han bruker, som minner oss om å overprøve projeksjoner og oppspinn mot fakta, kan gjøre nytte for seg også i andre situasjoner. ‘Når man møter diktatorers magiske tenkning, føler en historiker seg malplassert, lik en bridge-spiller bedt om å bedømme tryllekunster eller en kirurg som leies inn for å pleie voksfigurer. Putin er forelsket i en legende. Historisk sett, er dette velkjent nok: nye regimer, lik Putins, må kompensere for sin ferskhet ved gamle myter. Putins tanke om Russland, hans rettferdiggjørelse for drapet av hundretusener, hans rasjonalisering av forsøket på å utrydde Ukraine som folk — alt dette hviler på en velkjent historietypus: Det var vi som var her først. Slike historier er gjerne rent svada i alle sine enkeltelementer, like fra «vi» til «var» til «her» til «først». Men historiene blir så flittig gjentatt at de etterhvert får en slags blytung troverdighet, lik en dårlig vane.’ Etter å ha sett grundig på Putins historiografi, konkluderer Snyder: ‘Var Putin innstilt på å følge egen logikk, ville han istedenfor å invadere Ukraina overgi det europeiske Russland til Finland eller Sverige.’
Venezia ved daggry
Lawrence Durrell skriver i Bitter Lemons:
‘These thoughts belong to Venice at dawn, seen from the deck of the ship which is to carry me down through the islands to Cyprus; a Venice wobbling in a thousand fresh-water reflections, cool as a jelly. It was as if some great master, stricken with dementia, had burst his whole colour-box against the sky to deafen the inner eye of the world. Cloud and water mixed into each other, dripping with colours, merging, overlapping, liquefying, with steeples and balconies and roofs floating in space, like the fragments of some stained-glass window seen through a dozen veils of rice-paper. Fragments of history touched with the colours of wine, tar, ochre, blood, fire-opal and ripening grain. The whole at the same time being rinsed softly at the edges into a dawn sky as softly and circumspectly blue as a pigeon’s egg.’
En slik beskrivelse, fullkomment balansert, dypt personlig, og på samme tid gjenkjennelig, kunne Chat GPT ikke avstedkomme.
Guds kjærlighet
I et brev til søsteren Meg, skrev Helen Waddell, en kompromissløs sannhetssøker:
‘Hva om det virkelig var sant at kraften bak vårt grufulle univers faktisk er kjærligheten slik vi kjenner den? Det er ikke rart at Dante, etter visjonen av ‘kjærligheten som beveger solen og stjernene’, kalte den tanto ottraggio, et slags overgrep mot hans eget vesen. For å komme innenfor rekkevidde av den, er å stå gispende … det er så forferdelig at man nesten ser seg om etter fortrolige gjemmesteder – busser og bråk – for å stenge stjernene ute.’
Dette er et utsagn med myndighet, en påminnelse om at mye overfladisk pjatt som fremstiller ‘Guds kjærlighet’ som en slags eksistensiell tevarmer utgår fra mangelfull erfaring av hva slik virkelighet er. Hebr. 10.31.
Ikke uovergitt
Enhver som har har kjent Alzheimers sykdom på kroppen eller gjennom andre, har møtt dens mysterium, og frykten den kan inngi. Moder Agnes Day, i årevis høyt elsket abbedisse i Wrentham, fant ord for å uttrykk erfaringen innenfra. I det jeg leser noen av hennes dikt på nytt, blir jeg nok en gang rørt av dem, ikke minst av denne teksten, som viser oss sykdommens prøvelse omfavnet som del av en altomfattende, ubetinget, fredelig tillitsfull klosterlig overgivelse:
Herre, her står jeg og holder mitt lys. Blås det ut.
Jeg er visst ikke mindre fryktsom enn min far engang var.
Jeg stiller ikke lenger store krav til ord: Det eneste jeg søker er JA.
Mens jeg ennå har bevissthet i behold
Vil jeg sannelig ikke forsvinne uovergitt!
Hennes medsøstre sa om henne: ‘Det er ikke lett å beskrive hva Moder Agnes betød for vårt fellesskap eller hvor god hun var.’
Skjørhet
Når internasjonale lesere tenker på norsk litteratur, tenker de på Ibsen, Undset, Hamsun – og selvsagt Jon Fosse. Ikke mange leser Tarjei Vesaas nå om dagen, kanskje heller ikke innenfor Norges grenser? Men Vesaas var og forblir en gigant.
Måneder er gått sine venner anbefalte Witold Leszczyńskis filmversjon av Vesaas’ Fuglane fra 1968. Først forrige uke så jeg den, henført. Det er en usedvanlig film, samtidig realistisk og poetisk. Franciszek Pieczka er uforglemmelig som Mattis. Vesaas hadde en sjelden evne til å formidle tilværelsens skjørhet ikke som noe truende, men som noe vakkert. Leszczyński formår det samme. Om slutten er tragisk, er historien ømt fortalt. Han bruker Corellis Concerto Grosso op. 6 no. 8 til å markere sceneskifter. Det forekommer merkelig først, men valget er finurlig. Du kan se Żywot Mateusza (med engelsk teksting) her.
Lunte videre?
I noen tidlige opptegnelser av Jeanne Françoise de Chantals foredrag til Visitasjonssøstrene, snakker hun om Guds kjærlighet. Hun forsikrer søstrene om at Gud lengter etter å øse sin kjærlighet ut over oss. Samtidig understreker hun at vi må være rede. Det fordrer fra vår side et ‘ubetinget tilsagn’ til Guds plan, en fullstendig og ugjenkallelig overgivelse av oss selv ‘fra det øyeblikk vi vigsler oss helhjertet til Gud inntil vår dødstime’. Et slikt offer er like reelt som martyrenes. Hun bemerket: ‘Men dette gjelder for de rause hjerter og mennesker som er trofaste og som ikke trekker sin gave tilbake. Vårherre tar seg ikke bryet med å gjøre martyrer av kleine hjerter eller folk som har lite kjærlighet og knapt noen utholdenhet. Slike lar han bare lunte avgårde etter beste evne, slik at de ikke aldeles skal forville seg ut av hans hånd. Han tvinger aldri vår frie vilje.’ Et slikt perspektiv konfronterer meg med et enormt valg hvert øyeblikk av dagen: Vil jeg tilbringe mitt kristne liv med å lunte halvhjertet avsted med fragmentert kjærlighet, på stadige utflukter ut i egenviljens mørke skoger? Eller vil jeg helt og holdent følge ham som kaller meg, med et brennende ønske om å være der hvor han er?
Klosterskoler
Gjennom årenes løp har jeg møtt mange tidligere elever fra cisterciensernes skole i Dallas. Uten unntak omtaler de den, selv tiår etter at de forlot skolen, med stor takknemlighet og kjærlighet. Det er ikke tilfellet for alle skoler. På besøk i Dallas denne uken, ser jeg med egne øyne karismaen som opplyser både det blomstrende klosterfellesskapet og munkenes apostolat som lærere, en arv de fikk med seg fra sitt ungarske moderhus. Du finner et severdig sammendrag av kommunitetens historie i en femten-minutters film om Dom Denis Farkasfalvy, tidligere rektor, så abbed. Jeg inspireres av brødrenes trofasthet i forhold til sin arv, sitt kall; også av deres gjennomtenke engasjement i pedagogisk arbeid. I Europa er mange klosterskoler i ferd med å stenge, iblant av tragiske årsaker. Allikevel: Når man betrakter krisen i skoledrift sånn allment og ser mange foreldres (og barns) mistillit til skolen; når man ser den voksende hunger blant troende etter en ny kristen humanisme, kan jeg ikke unngå å tenke at denne formen for monastisk apostolat ikke bare har en ærverdig fortid, men også en krevende, muligvis lovende fremtid.
En bekjenner
Dom Wendelin Endrédy, abbed i det ungarske cistercienserklosteret Zirc fra 1939, ble holdt fengslet av det kommunistiske diktatur i seks år og brutalt torturert. Han memoarer (som du finner her i engelsk oversettelse) utgjør et vesentlig kristent vitnesbyrd. De avsluttes med følgende ord: ‘I tankene vender jeg ofte tilbake til fengselet; jeg gjenopplever mine erfaringer én etter én. Fengselet forvandler et menneske fundamentalt. Det første jeg sier til meg selv i tilbakeblikk er dette: Ikke for noen skatt i verden ville jeg overgi disse seks års lidelser. Jeg mottak utallige gaver. Jeg fullførte en utdannelse, tok min eksamen og innehar et diplom hvor det står: Et forbedret menneske. Jeg ville ha vært en lusen fysikkstudent, hadde jeg ikke gjenkjent i mitt fengselsliv et bevis på én av moderne atomfysikks lover: «Enhver materie er i endelig instans lys.» Jeg er kommet til en konklusjon til: Ethvert avfall, samme hvor banalt og verdiløst, kan bli lys, evig lys, hvis Guds Sol skinner på det og frigjør det fra ondskapens skrekkelige byrde. Av den grunn er jeg ute av stand til å hate dem som gjorde meg vondt, som pinte meg. Jeg hater ingen av disse onde menn. Jeg ber gjerne for dem fra dypet av mitt hjerte. Jeg ber at de må omvendes og bli gode mennesker.’
Kannibalisme
I en artikkel i America i dag, festen for Herrens forklarelse, kommenterer jesuitten Anthony J Lusvardi skarpsindig Parisolympiadens åpningsseremoni. Han går utover indignert oppbragthet (hans umiddelbare reaksjon, skriver han, var et gjesp), og byr oss ta utgangspunkt i harselasen for å reflektere over samfunnet vi lever i, for derved å komme med kreativ, gjennomtenkt respons. Slik konkluderer han: ‘Da jeg for mange år siden besøkte Paris, like vakker som byens rykte tilsa, husker jeg at jeg, etter å ha gått til Eiffeltårnet, tenkte: «Inntrykksfullt på avstand, sant nok, men på nært hold kun stålbjelker og tomrom!» Det Parisolympiadens arrangører fremviste var deres eget tomrom: intetheten som betegner det sekulære kulturprosjekt. Til syvende og sist er det denne intetheten som gjør den olympiske kristendomsbespottelsen gørrkjedelig. Selv med alle ressurser de har til rådighet, haugevis med bevilgninger og franske skattepenger, fikk man ikke annet til enn en kannibalisering av kristne former.
Gammelt og nytt
Nini Roll Ankers vakre bok Min venn Sigrid Undset (1946) inneholder det berømte sitatet fra 1915 om at ‘Romerkirken har da iallfald form, den virker ikke irriterende på ens intelligens’. ‘Heldt ut av Romerkirkens form’, mente Undset, ‘virker hele kristendommen på meg som en mislykket, sprukken omelet.’
Mindre kjent er en bemerkning hun opptegnet i 1920: ‘jeg har en følelse av at jeg sætter sjøben ganske alene i en verden av «strømninger» og lengter efter et holdepunkt, som ikke gir sig til at ålebukte og utvikle sig – jeg længter efter den gamle kirke på klippen, som aldri har sagt at en ting er god fordi den er ny, eller god fordi den er gammel, men tvertimot har til sakrament vinen, som er bedst når den er gammel, og brødet der er bedst når det er nyt.’
Olavsleden
Også internasjonale media har vist interesse for årets olsokpilegrimsferd til Trondheim.
Her finner du en artikkel Bénédicte Cedergren skrev for The National Catholic Register. Hun intervjuet flere ungdommer som kom vandrende til fots. Én av dem sa til henne: ‘Å være katolikk er å ikke være alene’. P Adan Pawlaszczyk skrev en fin artikkel om feiringen i det polske ukebladet Gość Niedzielny. Her finner du en bildekavalkade på instagramsiden til Vatican News. Den italienske siden Il Timone plukket opp historien om pilegrimsmessen på Snøhetta. Og her er rapporten til en EWTN-redaktør som beretter om intense dager av bønn og samvær, høytidelig liturgi og glade måltid, av takknemlighet for tro som deles raust.
Unhistorical
With fascination I have read and re-read the inaugural lecture CS Lewis gave in 1954 on taking up the Chair of Mediaeval and Renaissance Literature at Cambridge. What he says about the descriptio temporum, the notional division of epochs, is intriguing. Essential, though, is his remark about historical knowledge itself: ‘I do not think you need fear that the study of a dead period, however prolonged and however sympathetic, need prove an indulgence in nostalgia or an enslavement to the past. In the individual life, as the psychologists have taught us, it is not the remembered but the forgotten past that enslaves us. I think the same is true of society. To study the past does indeed liberate us from the present, from the idols of our own market-place. But I think it liberates us from the past too. I think no class of men are less enslaved to the past than historians. The unhistorical are usually, without knowing it, enslaved to a fairly recent past.’ That insight provides a key to much that is going on, and not going on, at the moment – in the Church as in politics.
One Man Band
Jeg bruker ikke vanligvis Strøtankene til vanlige kunngjøringer. Men jeg gjør et unntak for å forklare en omstendighet som muligens kan forebygge frustrasjon. Flere lesere har skrevet for å beklage at de ikke har funnet oversettelser av diverse nylige tekster. Det er beklagelig. Grunnen er helt enkelt at CoramFratribus er et fullstendig énmannsforetak, og mine døgn er dessverre intet unntak til 24-timersnormen. Prinsipielt prøver jeg å føre tospråklige versjoner av alt materiale, men det lykkes meg ikke alltid.
Takk for overbærenheten! Og takk for interessen du viser siden.
+fr Erik Varden
Chimera
It’s been a long time since I last left the cinema feeling so transported I felt the need to hold on to something — an umbrella, a wall, a supporting hand, anything — on stepping out onto the pavement. In her much-hailed Chimera, Alice Rohrwacher creates a near-perfect illusion, fiendishly difficult to categorise. I suppose that’s in the nature of an illusion. The film is an exercise at once in realism and subversion. It made me think of Rosencrantz and Guildenstern Are Dead. Or perhaps it was just the response it evoked in me that called forth the association. On the face of it, Chimera is about crooks and buffoons. There is, however, an intensity of credible life in it that makes it enchanting. One emerges feeling intensely alive. There are plenty of jokes. Good ones. There is Sophoclesian seriousness. Performances are fantastic, some by amateurs, others by legends. Chimera is about so many things that to talk about a plot is impossible. Yet it is linear and coherent. It is at once italianissimo and universal. I loved this film without quite being able to say why. I can only recommend it.
It Takes a Poet
Eight decades ago, while the Second World War was raging in a state of frenzy, William Francis Jackson Knight wrote in his still very readable book, Roman Vergil:
‘The Romans were hard, cynical materialists. Bloodshed was what you saw and the news you heard. Shameless exploitation was accepted as normal. We could say the same of our time. But just occasionally, even to contemporaries, a window is opened on to the soul of an age. There are hard things, and there are soft things, which last and in the future have their command. These are the things which it takes a poet to see and say.’
Commensurate
Recently, during a long drive, I listened to Yo-Yo Ma being interviewed on Desert Island Discs. He speaks of growing up with a recording of Leon Fleisher playing Brahms’s First Piano Concerto. Anyone who has heard that recording will know what an impact it makes. Only upon watching Nathaniel Kahn’s fifteen-minute video portrait Leon Fleischer – Two Hands did I discover that the great pianist spent much of his life, on account of a subtle neurological condition, with a substantially incapacitated right hand. The drama that represents for a pianist is overwhelming; the lucidity and grace with which he dealt with it are inspiring. Fleisher remarks: ‘There was a lot of despair and misery and unhappiness. But there were commensurate ecstasies. And you can’t really expect to have one without the other.’ On the whole, he says, he wouldn’t have changed anything in the way his life turned out. In this there is a parable – worth watching, and thinking about.
Å være god
I et slagferdig essay i Klassekampen, skriver Carline Tromp om Iris Murdochs roman Under the Net som hun har arvet etter sin mor, tilsynelatende sammen med det meste andre Murdoch produserte. Tromp skriver i forhold til hovedpersonen: «Alt handler ikke om deg, får man lyst til å rope, ta deg sammen! Jake er skjør som et snøflak, sprø som en kjeks. Andre mennesker er statister, antagonister eller til nøds gode hjelper. Grunnene til at Jake er blitt sånn, er dunkle […] og med krigen bare et tiår tilbake, kan man spekulere. Men poenget til Murdoch, slik jeg leser henne, er at det ikke spiller noen rolle. Ingen omstendighet fritar deg fra ansvaret til å anstrenge deg for å bli et god menneske.» Det er godt observert. Mindre sikker er jeg når Tromp bemerker at Murdoch gir den hjelp man trenger for «selv å finne ut hva som er riktig» når man «kaster fra seg Gud som moralsk rettesnor». Jeg håper hun en vakker dag leser, og skriver om, Murdochs The Bell.
Mary Magdalene
After the burial of Jesus, his Apostles hid behind locked doors ‘for fear of the Jews’. What about Mary Magdalene? Was she not afraid? It would be odd if she wasn’t. As the known follower of a branded man, she was at real risk. She hurried to the tomb ‘on the first day’ not because she was fearless, but because she knew a desire that made fear seem insignificant. So intense was her longing to be with Jesus, to grieve by his side, that she cast caution to the wind. That energy of love qualified her to be the first witness to the resurrection. It made her, as the Greek liturgy has it, ‘Apostle to the Apostles’. From this we can draw a practical lesson. When we are fearful, the best remedy is not always to deal hands-on with our trouble, apt to entangle us in confusion and self-pity. We emerge victorious not by fighting darkness but by fostering our desire for light. And the light will kindle in us that love which casts out fear. Out of hopelessness we shall hear the voice of Jesus speaking our name. We shall know him to be alive and true to his promise: ‘See, I am with you always!’
Å nå de unge
På en samling i Hellas nylig, holdt min venn Pater Theodosios Martzouchos, lenge protosynkellos for den store Biskop Meletios av Preveza, nå sogneprest der i byen, et foredrag om utfordringen det er å formidle troen til ungdom i dagens forunderlige, labile verden. Han snakket om tro og tvil: ‘Gudstro er en kamp. Tro er ikke ubeviselig metafysikk, det er en stadig overskridelse av både fornuft og ufornuft. Derfor blir troen aldri uimotsigbar skråsikkerhet, den blir uimotsigbar tvil. Tro er ikke en ekstase av selvoverbevist fornuft, men en vekkelse av fornuftens tvil på seg selv. Tvil er troens grålysning, et kriterion for dens verd.’ Han bemerket at Kirken ofte forteller de unge at de er ‘morgendagens Kirke, når de faktisk er Kirken av i dag. Kirken vil veilede dem utifra det de kan bli; mens de ønsker å bli tatt på alvor for det de er nå.’ Jeg er Pater Theodosios takknemlig for at han sa ja til å dele sitt innsiktsfulle foredrag med oss. Du finner det (i engelsk oversettelse) her.
Et fritt menneske
Med stor interesse har jeg sett på nytt dette filmportrettet av Jini Fiennes, romanforfatter, essayist, malerinne, fotograf, en kvinne svært begavet på mange plan, men som alltid, når hun måtte fylle inn yrke på et skjema skrev simpelthen, «Mor». Hun fortalte stadig sine syv barn, når de var opptatt med et eller annet prosjekt, «You’ve got to get your guts into it». Hun selv levde intenst sensibelt, men på same tid høyst reflektert. Hun omgjorde en barndom preget av fravær og et tidlig sammenbrudd til oppgaver for sitt voksne liv, oppgaver hun fulgte opp kreativt, presist og vakkert. Hennes liv beviser et poeng av stor viktighet: Det er mulig, ved utholdenhet og av nåde, å gi videre til andre det man selv ikke har fått. Hun skrev i et dikt om at hennes frihet ble «hellet inn i og uttømt» i andres behov, men fordi hellingen og tømmingen var mål hun ettertraktet, tok friheten ikke skade. Den vokste. Den ble til kjærlighet.
Bispeprekener
Et utsagn av Christopher Isherwood sitert av Zachary Leader i en anmeldelse av Katherine Bucknells nye biografi gjør meg ettertenksom. Det angår beslutningen Isherwood, «en usannsynlig konvertitt», tok om å konvertere til Vedanta. Han forklarte den slik: «Mine fordommer var i stor grad semantiske. Jeg kunne kun nærme meg mystisk gudstro ved hjelp av et flunkende nytt ordforråd. Sanskrit gav meg det. Her fantes en mengde nye ord som var nøyaktige og antiseptiske, ubesmittet av assosiasjon med bispeprekener, skolelæreres formaninger og politikeres taler’. Leader bemerker at Isherwood ikke spontant hadde hang til den kyskhet og askese Vedanta forutsetter; det får nå så være. Poenget hans synes meg likefullt gyldig. På sitt beste har bispeprekener vært ladet meg evangeliets ureduserbare nyhet. Vi finner denslags resonans, for eksempel, i Ambrosiustekstene Kirken har gitt oss i tidebønneboken denne uken. Når ble de så kjedelige? Hvordan kan vi i dag formidle Kristus som det Nærvær som fornyer alle ting? Spørsmålet er vesentlig.
Begjær
For Vigils today, on the feast of St Bonaventure, the Church gives us a passage from his Itinerarium mentis in Deum. A passage reads like this in the breviary: ‘For this passover [into life in Christ] to be perfect, we must suspend all the operations of the mind and we must transform the peak of our affections, directing them to God alone. This is a sacred mystical experience. It cannot be comprehended by anyone unless he surrenders himself to it; nor can he surrender himself to it unless he longs for it; nor can he long for it unless the Holy Spirit, whom Christ sent into the world, should come and inflame his innermost soul. Hence the Apostle says that this mystical wisdom is revealed by the Holy Spirit.’ That is already wonderful. But it becomes even more striking if you look up the original and realise that the word translated ‘innermost soul’ is medullitus, which means ‘in his marrow’, i.e. in his most physical interiority; and that Bonaventure’s word for ‘longing’ is desiderare. Why do we shy away from and paraphrase the Fathers’ (and Scripture’s) stress on the physical and affective dimension of the spiritual life?
