Sommerferie
Jeg har ferie en stund.
CoramFratribus tar også en pause, men kommer tilbake om et par uker.
God sommer!
+fr Erik Varden
Guds glede
I dagens vigilielesning hører vi Kyprian av Kartago si: «La oss huske at når vi kaller Gud vår Far, må vi oppføre oss som hans barn. På samme måte som vi finner glede i å ha Guds som vår Far, skal han få finne glede i oss.» Bemerkningen får meg til å tenke på noe Pastor John Ames noterer i Marilynne Robinsons Gilead: «Kalvin sier et sted at vi alle er skuespillere på en scene og at Gud er publikum. Jeg har alltid vært betatt av bildet, for det gjør oss til adferdskunstnere; og vi aner at Guds respons er like så mye estetisk som moralsk dømmende i vanlig forstand. Hvordan forstår vi rollen vår? Hvor treffsikkert fremfører vi den? […] Jeg liker Kalvins bilde, for det antyder at Gud faktisk kan ha glede av forestillingen.» Perspektivet er besnærende.
Plass nok
Valerie Stivers forteller om hvordan Kristin Lavransdatter fikk henne til å innse at katolisismen er noe annet enn hun hadde trodd: «Religiøse mennesker, steder og tradisjoner forekommer ikke for å fordømme Kristin fordi hun hadde brutt reglene — selv om hun hadde hadde brutt dem. Det er stort sett livet som straffer henne for synd hun har begått. De religiøse mennesker, steder og tradisjoner forekommer for å møte henne i hennes smertekamp og for å tilby henne ting: Tilgivelse, visdom, tradisjon, fellesskap, råd, straff når det trengs samt endeløs mulighet til å ta fatt på nytt. Jeg hadde alltid tenkt meg Kirken som en fjern og grusomt regulerende instans; nå så jeg den med ett slik Undset så den, som et sted du kan gå til med hele tilværelsens uregulerte masse — ja, som det eneste sted hvor det er plass til alt sammen.»
Om å ha tid
Jeg tenker i blant på noe Moder Maria Gysi skrev i et brev til Professor A.H. Armstrong for et halvt århundre siden:
‘Jeg begynner alt å føle at jeg har tid igjen. Tid jeg ikke har hatt på seks år. Tid har egentlig lite å gjøre med faktisk arbeidsmengde. Det dreier seg om noe helt annet, tror jeg; om fraværet, eller et relativt fravær, av trykk på sinnet.’
Det virker riktig. Hemmeligheten er vel å lære å motstå trykket, eller å la det passere gjennom én.
Forbilde
Kun i Hammerfest har jeg opplevd å se ville reinsdyr fra en flyhavn. Den katolske menigheten i byen er verdens nordligste. Klimaet utfordrer, men mangt avhenger av hvordan man ser på ting. En tilfreds innflytter fortalte meg: «Sant nok har vi ni og en halv måneds vinter, men ellers er det non-stop sommer!» Den første katolske kirken ble vigslet her i 1878, som del av Baron Djunkowskis Nordpolmisjon. Hva var misjonens prinsipper? De var mange; men man ser i etterkant hvilke som har vist seg mest effektive over tid. Da jeg hadde gleden av å møte et ungdommelig, drøyt nittiårig menighetsmedlem, fjerde generasjons Hammerfestkatolikk, spurte jeg hva som hadde fått hennes oldemor til å konvertere på en tid da katolisisme ble ansett som suspekt og det utbrøt snøballkamper i gatene mellom papister og læstadianere? Svaret kom kontant: Elisabethsøstrenes forbilde. Søstrene gjorde denne jordflekken sin egen og elsket den. De var gjestfrie og rause i trengselstid. Samtidig bad de hengivent og gjorde kirken til et vakkert sted midt i strenge omgivelser. Metoden lar seg overføre til enhver tid, ethvert sted.
Liv & kalkyle
Et byggeprosjekt ved bispegården i Tromsø er blitt midlertidig stanset fordi et krykkjepar har bygget rede i et uanselig hjørne. Krykkja er fredet. Lokale myndigheter har uttrykt seg klart: Intet menneskelig kjas og mas får forstyrre paret før dets unger er flydd hjemmefra på egne vinger. På et vis er det en hodepine. Gjerne skulle jeg ha sett arbeidet fullført. Krykkjene utsetter også den som går ut og inn for en viss fare. De hegner godt om sin tomt, flyr lavt og praktiserer presisjonsbombing. På samme tid er det noe vakkert i det hele. To utsattes fuglers omhu for sitt avkom har lammet mangfoldige etaters strategiske planlegging. Alle venter vi nå spent på at de små, fregnete eggene skal klekke. Livets fortrinn, hvor sårbart det enn er, trumfer kjølig kalkyle. Her består en lignelse vi godt kan ønske oss å se realisert på større skala.
Fra stemme til ord
Selv om jeg har lest brevene til Ignatius av Antiokia mange ganger, åpenbarer de stadig noe nytt. Til Vigilien i dag, gir Kirken oss en stykke fra Brevet til Romerne. Ignatius ber de kristne i Roma om ikke å lansere en kampanje for hans løslatelse, om å la ham gå martyriets vei: «Jeg vil aldri noensinne få en slik anledning til å nå frem til Gud, og heller ikke dere til å sette deres navn på et slikt storverk, dersom dere forholder dere tause. Dersom dere ikke nevner meg, vil jeg være Guds ord [λόγος θεοῦ]; dersom dere elsker mitt legeme, vil jeg på nytt bare være en røst [φωνή]. Yt meg ingen annen bistand enn den å få bli ofret til Gud, for alteret står alt rede.» Til syvende og sist er dette ruten vi alle må følge: Fra å være en forgjengelig røst må vi ble et substansielt ord. Utviklingen, foredlingen, skjer innenfor offerets logikk.
Gjennomsyret
Forsamlet til et leseseminar om Ida Görres, styrkes jeg i min overbevisning: Vår tid trenger hennes stemme (jfr. Strøtanker fra 1. februar, 23. juni og 17. september 2023). Om Kirken skriver hun: ‘Guds underligste skapning, så fullstending enestående, så stor, så selvmotsigende, så farverik at intet menneske kan oppsummere eller begripe henne; ihvertfall kan ingen utenforstående fatte, langt mindre forstå eller dømme henne. Kun hun selv kan gjøre dette, i det hun omfatter seg selv i tro og uendelig betrakter seg selv i trofast teologi, gjenkjenner bildet av seg selv i mystikerne og elsker seg selv i sine barn. Bare når den troende er en celle av dette legeme, innlemmet i og gjennomsyret av hennes livsprosess som utgjøres av kunnskap, tro og kjærlighet, vil han også ha del i hennes bevissthet og åndelige selvforståelse.’ Utifra et ordforråd som stadig brukes nå, tror jeg vi kan si: Slik gjennomsyrethet er en forutsetning for enhver synodalitet.
Å se vekk
Denne fresken fra gamlekirken på Moster, bygd på 1100-tallet, viser syndefallet. Man og kvinne, skapt for å stå ansikt til ansikt med hverandre, i fryktløs kjærlighet, kan ikke lenger se hverandre i øynene. Adams ansikt er vendt bort, usynlig. Hans forræderi har redusert ham til noe mindre enn det prosopon han var skapt for å være. Merk deg energien i den buktende slangens bevegelser, slående selv om de delvis er hvitevasket bort: Her er en fyr som gjør alt for å underminere et vesentlig forhold. ‘Når Skriften omtaler syndens opphav, vektlegger den at første offer er det naturlige, frie forhold mellom kjønnene. Syndefallet lar Adam og Eva oppdage hva det vil si å være avskåret. De finner ikke lenger seg selv i den andre. De gjemmer seg. Der skammer seg.’ Fra Chastity.
Nefarious
Rektoren ved et presteseminar anbefalte meg å se Nefarious. Jeg er glad han gjorde dét — ellers ville den være gått under min radar. Den reklameres for som ‘skrekkfilm’. Det er en genre jeg kan leve uten. Men merkelappen er misvisende. Nefarious er en nyansert, tankefull film. Den spør seg hva som motiverer mennesker, hva frihet består i (hva skal til for å handle ansvarlig?); den observerer og kritiserer undergraving av språk; og den befatter seg med det ondes natur. Skuespilleren Sean Patrick Flanery er uforglemmelig som Edward Brady, en fengselsfange som venter på sin dødsstraff. Er Brady besatt av en demon? Spørsmålet er kjernen i dramaet. Bradys motpart, en velmenende psykiater, avskriver hypotesen som irrasjonell. Demonen svarer ham: ‘Jeg er det mest rasjonelle vesen du noensinne vil treffe.’ En treffende bemerkning. Den reflekterer innsikt vi finner i Ørkenfedrene. Kevin Turley påpeker at kritikervesenet i stor grad har slaktet Nefarious, og at dette var forutsigbart, i det Neafarious er dypt motkulturell: ‘Enhver som har ører som hører minnes om at der egentlig kun finnes én kamp — og at vi alle er innlemmet i den, om vi vet det eller ikke.’ Kanskje velger vi å lukke øyne og ører for å late som om kampen ikke er reell. Det skal utholdenhet til for å se Nefarious. Men den er severdig.
Polyamori?
‘En av monogamiets gleder’, skriver Miranda France i en frisk anmeldelse av tre nye bøker om seksuell frigjøring (?), ‘er vel å vite at din partner ikke er hengitt fantastisk erotikk på et strandhotell mens du selv holder på og tar ut søpla?’ Jeg vil kalle dette en definisjon av lykke utifra minimale kriterier. Dog er det forfriskende å møte Frances vektlegging av glede i sammenheng med tre bøker som angivelig handler om begjær, men som virker nitriste. Trenden de omhandler finner ikke gjennomslag blant alle unge: ‘Flere og flere unge velger sexit. Der hvor århundrer av forbud kom til korte, har samfunnet endelig funnet et middel for å begrense tenåringskåthet: seksuell overeksponering.’ Miranda France er ingen moralist; hun er egentlig sympatisk innstilt til forfatterne hun kommenterer. Derfor er hennes analyse så tankevekkende. Den lyser et fakkelskjær opp en blindgate og viser til en kulturell, antropologisk og teologisk oppgave: Å gjenoppdage hva begjær grunner i til syvende og sist og hva det peker mot.
Den hellige Treenighet
‘It is customary on Trinity Sunday for bishops to issue a pastoral letter to be read in place of the homily. It is said that this is because bishops fear their priests will lapse into heresy if left to preach themselves. Many priests, true, have a dread of today’s feast, not because they do not believe that God is three-in-one, not because they do not love the trinitarian mystery, but because it is so hard to talk about it. This shouldn’t surprise us. God is by definition greater than anything we can think up or imagine. It is his nature to be transcendent. He reveals himself to us for love, but our minds are inadequate to grasp what is revealed. St Augustine, one of the acutest minds the Church has known, wrote at the end of his treatise on the Trinity: ‘Free me, Lord, from a multitude of words!’ Having written that immortal book, he looked back over it and thought: it would be better to say nothing than to speak so inadequately. We know how he felt. Yet we crave illumination. We wish to comprehend. We have to say something.’ From Entering the Twofold Mystery.
Særegne stemmer
The Bible, writes Marilynne Robinson, displays ‘an interest in the human that has no parallel in ancient literature’. Her Reading Genesis is so thrilling because she understands this interest and shares it. Take Rebekah, who ‘alone in Scripture laments the discomfort of her pregnancy’. Did she feel let down by life? ‘Did Abraham send his servant to find a wife for Isaac, and forbid him to take Isaac with him, because Isaac himself was unprepossessing? […] Would the bride have been pleased to be brought to Sarah’s tent, and to comfort Isaac for the death of his mother?’ The more Robinson engages with Rebekah, the more she brings out her ‘very distinctive voice’ marked by ‘expectations she cannot bear to have disappointed, though I speculate, they have been disappointed since she first saw Isaac walking in that field. Disappointment is a very familiar turn in human affairs, therefore always relevant to the larger question of divine providence at work in it.’
Mer enn seg selv
Early this morning, having listened to the BBC World Service‘s updated account of anguished realities in Ukraine and Gaza, of the forthcoming election in Great Britain taking place ‘against a pretty sour backdrop’ with voters not liking ‘any of the politicians or any of the political parties’, being citizens of a country ‘that senses it is on the wrong track and that life is getting worse’, I found myself reading an essay by Alice Albinia about a recent book, The Rising Down. It chronicles ‘the human experience of land and describes with acuity how the places we know are often linked through our experiences, thoughts and memories to other lands.’ The book’s author, Alexandra Harris, describes this as ‘the very common, complicated, unpredictable habit humans have of making places from other places, so that nowhere is simply itself.’ When this is acknowledged, Albinia writes, even patches of territory will be found to ‘sing’. It seems to me that political rhetoric worldwide moves in the opposite direction; and that that accounts in part for serial political, cultural and religious deadlocks.
Syn på Kina
One discovery leads to another. I’m interested in the linguist Ross Perlin’s work. He writes: ‘At the current unprecedented rate of language shift, a significant portion of the world’s cultural and linguistic diversity will disappear over the next century.’ As codirector of the Endangered Language Alliance, he documents languages at risk and supports linguistic diversity. Reviewing his recent book Language City in the New York Times, Deirdre Mask praises it as ‘a gorgeous new narrative of New York’. She throws in this aside: ‘I invite you, too, to binge-watch Perlin’s fascinating YouTube dispatches from China.’ The invitation was irresistible. That is, I haven’t binged, but have watched one now and again. In a series of ten-minute features filmed by his fiancée some 15 years ago, edited by a couple of mates, Perlin takes us on a journey to visit synagogues in Shanghai, shamans in the uplands, old people walking pet birds before settling down to mah-jong, roadside cooks. He converses fluently with natives in Chinese dialects while presenting a humane, witty, philanthropic account for his viewers – in Yiddish. This series is a phenomenon, heart-warming and enlightening. Take a look at A New York Jew in China.
Modenhet
Ina Weisses film Das Vorspiel var visst ikke noen stor kommersiell suksess. Historien om en ambisiøs fiolinlærer som presser en elev for langt er for marginal til å ha almen appell. Regien har svakheter hist og pist – noen scener er unødig lange. Men allikevel er filmen sterk og viktig. Den utlegger troverdig en Kain-og-Abel-rivalitet og, samtidig, et delikat og vanskelig motiv tilstede i kunsten fra gammelt av: Motivet av en mor som fortærer sine barn. Det er nyttig, om enn ubehagelig, å minnes om at et menneskes søken etter skjønnhet – etter fullkommenhet i skjønnhet – kan kompromitteres; om at ubalanse i eget liv kan få oss til å stille urimelige krav til andre. Det er særlig én replikkutveksling jeg vil huske. Mot slutten av filmen får Anna Bronsky, fiolinlæreren, høre et gammelt opptak av eget spill. Hun gjenkjenner ikke lyden hun skapte. Så sier hun til sin mann (som hun er utro): ‘Det er ganske umodent.’ Han svarer, ‘Det er nettopp dét som er så vakkert ved det.’ Så innser man: Hvis ‘modenhet’ kommer til å stå for ‘jernkontroll’ eller til og med ‘tap av uskyld’, kan den vise seg fatal.
Ett skritt
Elegant tegner Daniel Capó en bue fra et velkjent vers i en Newman-salme (‘eit skritt er nok for meg’ i Hognestads oversettelse) til en scene i det iranske Tus på hellig Olavs tid, der en sheikh skal foredra for en stor forsamling, og får den til å synes selvfølgelig. Hvor løfterikt ett skritt kan være når det tas fritt og velmenende for å nærme seg én annen! Det dreier seg om å kunne vise og motta omsorg.
Capó skriver: ‘Vi vet vi er feilbarlige. Vi vet også at ingen av våre feil — hvor tungtveiende de kan synes — definerer oss for alltid. Ja, vi er trengende og svake; men i denne barnlige utsattheten finnes noe inderlig vakkert. Det finnes også sannhet, i bildet av en mor som vugger barnet sitt i favn; av en familie som vandrer under stjernene på søken etter et hjem. Kjærligheten gir oss denne vissheten. Det eneste den ber om til gjengjeld, er at vi trekker ett skritt nærmere, fra hjerte til hjerte, for slik å oppdage hva mennesket er, hvordan det erkjennes.’
Etter Boken
Jeg kommer til å tenke på en søknad en av mine forgjengere sendte til Roma for noen år siden om en liturgisk dispensasjon. Den ble avslått. Her er Gregor IXs responsum til Erkebiskop Sigurd av Nidaros datert 8. juli 1241:
‘Siden vi har erfart fra din rapport at det sommetider skjer i ditt land at barn på grunn av vannmangel døpes i øl, gir vi følgende svar: Da det ifølge evangeliets lære er nødvendig å gjenfødes «av vann og Hellig Ånd», skal de som er døpt i øl ikke regnes som rettmessig døpt [non debent reputari rite baptizati]’ (DH 829).
Et marginalt anliggende, men kanskje verdig en fotnote i Gestis verbisque?
Chastity Overseas
The last few months have seen many thoughtful responses to Chastity: Reconciliation of the Senses in the United States, where the book was published in January. I’d single out three. Nathanael Peters reviews the book in a contextual essay, stating a premise with which I am in full agreement, ‘I’ve come to see chastity as primarily a question of freedom’. He goes on to provide an illuminating juxtaposition with Maestro. Carl E. Olson is attentive to ‘a robust and self-aware anthropology’ and, a really important point, to the eschatological dimension of chastity. Jared Staudt engagingly writes of ‘the resurrection of chastity’ – and indeed there is much to suggest that it is not dead but, like Jairus’s daughter, ‘sleepeth’. He notes: ‘My largest takeaway from the book regards the way in which chastity fulfills our nature rather than diminish it’, and this delights me. It is a blessing for a writer to have careful readers. The book, already out in Spanish, is currently being translated into Italian, French, Portuguese, Swedish, Norwegian, and Greek.
Hva er sannhet?
Etter å ha lest flere anmeldelser, bestemte jeg meg for å se Ilker Çatak’s Lærerværelset, som hadde Norgespremiere i går. Jeg er glad jeg gikk, selv om det ikke var noen morsom kinokveld. Filmen er smertefull å se, for den setter kyndig fingeren på det ene samfunnssår etter det annet. Den berører rasistist fordom, overvåkingskultur, retorisk manipulasjon og vrengingen av god hensikt. Den kritiserer en liberalisme som er blitt diktatorisk, drevet av selvrettferdighet og et rasende begjær etter å tekkes andre. Men der er mer på spill. Matematikken er et ledemotiv som peker mot spørsmålet: Hva utgjør et objektivt bevis? Kan sannhet overhodet bevises? Her har vi kjernen i filmens undersøkelser. Jeg var ikke forberedt på den burleske sluttscenen, ledsaget av ouverturen til Mendelssohns En Midtsommernattsdrøm. Pucks avsluttende monolog i Shakespeares skuespill gir en tolkningsnøkkel, kanskje. Tanker man bibelsk på tilværelsen, kunne man finne en annen slik nøkkel i 3. Mosebok 19.14.
Bonum facere
Det tyske Bonifatiuswerk har gjort store ting for å muliggjøre gjenoppblomstringen av norsk katolisisme. Derved er sterke vennskapsbånd oppstått.
For å markere stiftelsens 175-årsjubileum, har EWTN Norge laget en fin liten video om Bonifatiuswerks virskomhet i Midtnorge.
Du finner filmen her.
Athanasius
Fra Lengsel er mitt vesen: ‘Athanasius hevder ikke at enhver sanselig impuls fører mot Gud. Det går en skillelinje mellom vår himmelske, «logiske» lengsel og vårt «illogiske», jordbundne begjær. Grunnprinsippet forblir allikevel uendret: Enhver autentisk lengsel, enhver lengsel som, selv implisitt, peker mot evigheten, er en farbar vei til Gud. Ved sin død dømte Kristus døden til døden. Døden alene er død. I Kristus overskrider vi det naturlige slik at vår natur, i enhet med Ordet, ikke lenger er hva den var. Denne fornyede tilstand, som korresponderer med det vi først var, gjør også oss til en potensiell epifani, gudsåpenbaring. «Og det vi hevder», sier Athanasius, «er ikke bare ord, men sannes av erfaring». På dette grunnlaget konkluderer han med å bekjenne det prinsipielle resultat av Ordets inkarnasjon: Han ble menneske for at vi skulle bli guddommeliggjort.’
Kirken feirer minnedagen for St Athanasius i dag, den 2. mai.
Akhmatova
Fra Notisbøkene til Anna Kamienska:
Akhmatova. Et tykt bind av hennes samlede dikt, som om de var skrevet av én person. Men der var jo mange av dem — fra ungdom til alderdom. Den elegant forfinede fruen og den gamle bondekonen som brøler av smerte og slår pannen mot kirkegulvet: «Herre!» Dikteren omgitt av skarer av beundrere og litterære snobber, og den eldre kvinnen: klok, omfavnende, lik jorden, lik en bonde som vugger sitt døde barn i armene. […]
Musikk lærer oss tidens gang. Den lærer oss øyeblikkets verdi ved å gi øyeblikket valør. Så forgår det. Og er ikke redd for å forgå […].
Den farlige lidenskap for absolutt renhet. Å fordunste med atomet. Våkn opp!
Passer dårlig
I 1959, boken Erasmus and the Humanist Experiment, skrev Louis Bouyer: ‘Mange mener at de kristne i det sekstende århundre ikke var seg bevisst hva som trengtes for å kristne det vell av erfaringer og ny virkelighet som kjennetegnet epoken; og de mener det var derfor den nye verden brøt med en Kirke hvis representanter var ute av stand til å frigjøre seg fra fastlagte baner. Denne forklaringen både passer og smigrer dagens kristne. Det kan ikke overraske at mange av dem anser den som selvsagt. Ja, de hevder at, ville bare den moderne verden gi dem tilbørlig oppmerksomhet, ville den snart beseires av deres forstandige sympati; og de hevder at denne verden forblir fremmed for Kirken ene og alene fordi Kirkens bakstreberske elementer ikke er i stand til å samtale med den. En slik tese kan nok virke overbevisende ved første øyekast; men det er sikkert at slik forenkling passer dårlig med objektiv historie.’
Blake
Man er blitt så vant til at det henger prislapp på alt mulig, at det synes uvirkelig å få noe rikt, dannende og vakkert helt gratis. Men dét får man hvis man går på The Fitzwilliam Museum og ser utstillingen William Blakes univers, som pågår frem til midten av mai. Fascinerende er den. Den setter Blake i sammenheng, det satte jeg pris på. Sammenhengen går ut på mer enn å fastslå at Blake var en romantiker i en romantisk tid. Den vektlegger følgende: Omkring 1800 næret tenkere på flere steder i Europa, uavhengig av hverandre, overbevisningen om at kontinentet var åndelig bankerott, at nytt grunnlag måtte legges. Bare det at slik kollektiv overbevisning kan oppstå, gir noe å tenke på i disse dager. Ellers er jeg stort sett enig med Jonathan Jones’ velskrevne kritikk, selv om jeg nok er mindre besnæret enn han er. Jones skriver: ‘Det vesentlige med Blake er den energiske og enestående totaliteten i hans visjon, som man må stupe uti og omfavne.’ Blakes totalitarisme har også et kvelende aspekt. Utstillingen lar dette fremstå, ikke minst ved å sette Blake side om side med andre kunstnere. Et formiddagsbad var nok for meg. Deretter var jeg glad for atter å stige ut i et hav av konkrete påskeliljer.
