Blake
Man er blitt så vant til at det henger prislapp på alt mulig, at det synes uvirkelig å få noe rikt, dannende og vakkert helt gratis. Men dét får man hvis man går på The Fitzwilliam Museum og ser utstillingen William Blakes univers, som pågår frem til midten av mai. Fascinerende er den. Den setter Blake i sammenheng, det satte jeg pris på. Sammenhengen går ut på mer enn å fastslå at Blake var en romantiker i en romantisk tid. Den vektlegger følgende: Omkring 1800 næret tenkere på flere steder i Europa, uavhengig av hverandre, overbevisningen om at kontinentet var åndelig bankerott, at nytt grunnlag måtte legges. Bare det at slik kollektiv overbevisning kan oppstå, gir noe å tenke på i disse dager. Ellers er jeg stort sett enig med Jonathan Jones’ velskrevne kritikk, selv om jeg nok er mindre besnæret enn han er. Jones skriver: ‘Det vesentlige med Blake er den energiske og enestående totaliteten i hans visjon, som man må stupe uti og omfavne.’ Blakes totalitarisme har også et kvelende aspekt. Utstillingen lar dette fremstå, ikke minst ved å sette Blake side om side med andre kunstnere. Et formiddagsbad var nok for meg. Deretter var jeg glad for atter å stige ut i et hav av konkrete påskeliljer.
Liv på stor skala
Dagens kollektbønn begynner med en tredelt bekjennelse. Formelt sett nevner den tre guddommelige navn; på samme tid definerer den menneskets eksistens. Slik lyder den: ‘Deus, vita fidelium, gloria humilium, beatitudo iustorum’. Vi får høre at virkelig liv utfolder seg på grunnlag av troskap og tillit; at herlighet, vårt vesens tilpasning til Guds natur, bygger på illusjonsløs selverkjennelse, som kristen tradisjon kaller ‘ydmykhet’; at salighet, evig lykke, finner uttrykk i rett tanke og rettferdig handling. Vi minnes om en grunnleggende spenning i den kristne tilstand: Sublimt håp forutsetter realisme og kaller på konkret implementering. Det finnes ingen snarveier for å bli vant til denne spenningen. Det skal utholdenhet til, samt mot og kreativitet. Vår oppfattelsesevne og følsomhet utvides. Å være kristen, er å lære å leve på stor skala, å trekkes mot en horisont som stadig blir videre, om så dens koordinater tilsvarer vårt hjertes inderligste bevegelser.
Mer levende
Med karakteristisk vektlegging, deler Elizabeth Anscombe minner om Ludwig Wittgenstein:
‘Han hadde usedvanlig forståelse av hvorfor folk tenkte som de gjorde i filosofisk debatt slik at han, når han underminerte deres tenkning, gikk rett til nerven, til roten; det var ingen overfladisk refutasjon.
Han slo én også som et menneske som var en god del mer levende enn nesten noen annen.
I tillegg hadde han fabelaktig god dømmekraft når det gjaldt å vite hva det var lurt å anbefale folk å lese, hva som var riktig for dem.’
En edel hyllest.
Bønnens skole
Før messen i kveld, leste jeg dette stykket fra Irénée Hausherrs bok Prière de vie, vie de prière, vel en av de nyttigste bøker som noengang er skrevet:
‘Folk snakker om de «eksklusive vennskap» som forhindrer bønn. Det er helt riktig. Men det er først og fremst de «eksklusive fiendskap» som gjør bønn umulig. Gjør da ikke noe som helst som vil forhindre deg i å vie deg, umiddelbart deretter, til fredelig stille bønn. For at dette skal kunne skje, «måtte Gud gå ved din side» [som Evagrios sa det]. Med andre ord: La ikke noe du sier eller gjør skje uten bønn. Den autentiske vei til kontemplativ bønn er livet selv. Det er en illusjon å drømme om forening med Gud ved andre veier enn ved den praksis som fører til kontemplasjon.’
Undset i øst
Selma Ancira, distingvert oversetter av russisk litteratur til spansk, deler en innsikt fra ‘boken av Marina Tsvetaeva jeg driver og oversetter’. Dikterinnen skrev til en venn:
‘Og Sigrid Undset, har du lest henne? Kristin Lavransdatter? En vidunderlig bok. Et norsk epos. Det beste som er skrevet om kvinnens skjebne. I sammenligning virker Anna Karenina som kun en episode.’
Vandrefalk
Ben Jonson-epigrafen oppsummerer mer eller mindre et dikt av D.S. Martin som har ledsaget meg, og til en viss grad hjemsøkt meg, i løpet av Den stille uke og Påsken. Diktet er en slags variasjonen på en berømt tekst av Francis Thompson, men er mer konsist. På et vis er billedbruken ubekvem. Falken er en rovfugl; den har ikke milde hensikter. Men på samme tid, hvem har sett en falk stupe og ikke blitt fylt av ærefrykt? Det er et makeløst, vakkert skue. Har vi Skriften innabords, vekkes dype assosiasjoner. Vi skal ikke, for eksempel, redusere Bibelens lignelse av Israels Gud med en ørn (f.eks. i 5. Mosebok 32.11) til sentimentalt svada.
Der er jubel og lengsel i diktets to siste linjer. De passer godt til Påskeoktaven. Oppfordringen til å utføre et Sursum corda er til syvende og sist en innbydelse til vår endelige hjemferd dit hvor den Oppstandne venter på oss. Vi har ikke her en blivende stad.
Den 5. Evangelist
Jeg minner om en strøtanke fra 2. april ifjor.
Og jeg tenker på noe Elisabeth-Paule Labat engang skrev: ‘Det er mer musikk i en eneste sats fra Schumanns Kreisleriana eller Kinderszenen enn i en hel opera av Massenet, i en kort Bach-koral full av mystikk enn i Pachelbels samlede verker for orgel, selv om disse overhodet ikke er uinteressante.’
Konsentrasjonen av musikk, rasjonalitet og pathos vi finner i Bach pasjoner er mirakuløs. Jeg har ikke noe annet ord for det. Jeremy Begbie har omtalt Bachs musikk som ‘resonant vitnesbyrd‘. Det passer seg at Leipzigs store kantor er kjent som Den 5. Evangelist.
Vil du gå dypere inn i det vi gjennomlever på Påskeaften, så lytt her.
Velg livet!
Abort er igjen blitt et viktig tema i offentlig debatt. Norsk katolsk bisperåd har nettopp fremlagt et høringssvar på et forslag om endring av Norges abortlov. Du kan lese vårt utsagn her.
Det er hjerteskjærende at rasjonell samtale om abort ofte druknes av voldsom polemikk eller saboteres av voldsomme handlinger, slik det skjedde nylig ved møtet til en pro-life gruppe i Manchester.
Noe av det viktigste Kirken kan gjøre, mener jeg, er å minne oss selv og andre om hvor vanskelig denne saken er, om hvilken veldig sårbarhet den berører, om det veldige ansvar vi bærer. Det er vesentlig å kunne se saken fra mer enn én side.
Vi trenger stillferdig myndige utsagn som dette, til Andrea Boccelli. Eller lik David Scottons i kortdokumentaren I Lived on Parker Avenue.
Hammarskjöld
The person, destiny, and legacy of Dag Hammarskjöld exercise perennial fascination. Interest has been nurtured in recent years by works of enquiry. Roger Lipsey’s Dag Hammarskjöld: A Life from 2015 is recognised as a watershed in scholarship. In a different register, Mads Brügger’s investigative film Cold Case Hammarskjöld (2019) opened the Pandora’s Box, hung with multiple locks, of the 1961 plane crash in which Hammarskjöld died. It signals conspiracy theories the viewer (left, as Ann Hornaday wrote, feeling ‘shockingly uncomfortable’) wishes were less persuasive. Last week Per Fly’s epic Hammarskjöld was launched in the Norwegian cinema. It raises questions – not least regarding the legitimacy of inventing a key character supposed to embody a tendency in Hammarskjöld’s life. Nonetheless, the film impressed me. I found the portrayal credible. One is left with much to think about that is of relevance. Faced with today’s array of global emergencies, one wishes one could look towards the UN as an objective arbiter fit to be an agent of peace only to discern, again and again, complexes of partial interest. The thought of Hammarskjöld prompts the question: Where on the international political scene do we now find voices worthy of our trust?
Pastor
En samtale nylig om Gregor av Nyssas De hominis opificio, en traktat som taler til vår tid, fikk meg til å innse at beste utgave av Gregors greske tekst ennå er den som ble redigert av kalvinistpastoren George Hay Forbes (1821-75). Jeg fant en nekrolog om denne enestående mann i et tillegg til en biografisk skisse av hans bror. ‘Sykdom i tidlig barndom gjorde at han forble uhelbredelig kroppslig svekket, […] men hans brennende sjel slo seg ikke til ro med mindre enn den høyeste form for tjeneste han kunne tilstrebe.’ Tjenesten fant uttrykk ikke minst ved at Forbes tjente Herren med hele sin forstand. Livet gjennom var han opptatt av å granske gamle tekster. Han ble ikke av den grunn verdensfjern. Folk oppfattet ham ikke som avsondret – tvert imot, slik det fremgår når hans biograf beskriver dagen han skulle gravlegges: ‘Mens hvert vindu var mørklagt og hver klokke lød, fulgte hele byens befolkning, under ledelse av bystyret, kisten til vannkanten, hvor dampskipet ventet for å føre den til Edinburghs vakre gravlund. De så på mens fartøyet forlot havnen; da de så vendte hjem, bemerket man mange rørende tegn på deres hjerters anfektelse ved den triste erkjennelsen av å være farløse, idet de innså at de aldri mer ville skue hans åsyn.’
Om å huske rett
I et sterkt utsagn offentliggjort i går, minnet den ukrainske, gresk-katolske Kirkes faste synode om betydningen av realisme og ansvarsfull erindring i all diskurs som omhandler Russlands aggresjonskrig mot Ukraina: ‘Ukrainere vil fortsette med å forsvare seg. De har intet annet valg. Nyere historie har vist at man med Putin ikke kan føre sann forhandling. Ukraina forhandlet bort sitt atomvåpenarsenal i 1994. På den tid var arsenalet det tredje største i verden, større en Frankrikes, Storbritannias og Kinas til sammen. Til gjengjeld fikk Ukraina forsikringer i forhold til sin territoriale integritet (som innbefattet Krim) og uavhengighet, forsikringer Putin forpliktet seg til å respektere. Dette memorandum, undertegnet i Budapest i 1994 av Russland, USA og Storbritannia, er ikke verd papiret det ble skrevet på. Slik vil det gå med enhver enighet «forhandlet» frem med Putins Russland.’ Synoden bemerker videre: ‘Det bør nevnes at hver russisk okkupasjon av ukrainsk territorium fører til utryddelsen av den ukrainske gresk-katolske Kirke og av den uavhengige ukrainske ortodokse Kirke samt til eliminering av andre trossamfunn og av enhver institusjon, ethvert kulturelt uttrykk som ikke støtter russisk overmakt.’
Lætare
Dagens liturgi har noe festlig forventningsfullt ved seg. Kirken ligner fasten med en pilegrimsreise. I dag står vi liksom på en høyde med utsikt mot Jerusalem. Vi gleder oss ved avstanden vi har tilbakelagt; og over at målet er i sikte. I kirkebønnen ber vi om å gå ‘de kommende høytider i møte med iver, kjærlighet og våken tro’. Det skal være Schwung i ganglaget. Vi kalles hjem. Ordet ‘hjem’ har en sødme knapt noe annet ord besitter. Vårt hjem er ikke nødvendigvis stedet vi kommer fra. Det var tilfellet for Israel: De som kom hjem til det hellige land, hadde aldri vært der før; de var født ute. Mange av dere som er samlet her vil ha hatt lignende erfaringer. Hjemmet dere her har skapt forutsetter et oppbrudd, kanskje smertefullt, fra et første hjemsted som ikke lenger føles som hjemme. Hvor er jeg egentlig hjemme? Hvor hører jeg til? Spørsmålene er vesentlige for oss mennesker. De lar seg ikke alltid lett besvare.
Rembrandt
Jonathan Sacks-stiftelsen distribuerer Gudskjelov ennå rabbinerens tekster. Ukens betraktning om Parashat Vayakhel siterer noe Rav Kook engang sa: «Litteratur, maleri og skulptur gir materielt uttrykk til åndelige konsepter som ligger rotfestet i menneskets sjel. Så lenge en eneste linje som er skjult i sjelsdypet ikke har funnet uttrykk utad, er det kunstens oppgave å frembringe den.» I en annen sammenheng fortalte Rav Kook om hans vane med å gå og se Rembrandt i Londons Nasjonalgalleri: «Vi får høre at da Gud skapte lyset [det på Skapningens første dag, i motsetning til den fjerde dags naturlige lys], var det så sterkt og klart at man kunne se det fra verdens ene ende til den annen, men Gud var redd for at ondsinnede kunne misbruke det. Hva gjorde han så? Han bevarte lyset for de rettferdige i den kommende verden. I blant opptrer dog storsinnede mennesker som får se det – en velsignelse og et privilegium. Jeg tror Rembrandt var én av disse, og at lyset i bildene hans er samme lys Gud skapte på Skapningens Dag.» Dette lyset, tillegger Sacks, åpenbarer «den transcendente egenskap i mennesket, den eneste ting i universet Gud formet i sitt eget bilde.»
Oikoumene
Jeg har tilbragt de siste førtiåtte timer på en pastoral kongress om Hjärtats efterföljelse arrangert av tidsskriftet Pilgrim, som jeg bidrar til med en fast spalte. Der var mer enn 300 deltagere fra et vidt spektrum: luthersk, frikirkelig, katolsk og ortodoks. Foredrag og seminarer var av høy kvalitet, samtalene dype, liturgien inderlig, atmosfæren hjertelig gjestfri.
At et slikt møte er mulig i vår tid, når institusjonell økumenikk ikke har særlig vind i seglene, er talende. Jeg styrkes i en grunnleggende overbevisning: Veien til kristen enhet, et evangelisk imperativ, begynner med personlige møter; den utfolder seg ved vennskap, i tillit, som vinnes over tid; dens mål vil bære fordypning av livet i Kristus, Sannheten, intet mindre. Vandringskraft og -lyst utgår fra kallet til omvendelse. Underveis er stillhet i fellesskap minst like viktig som en hel masse ord.
Nugax
Til Laudes i dag gir Kirken oss følgende utrop blant forbønnene: ‘Libera nos a malo nosque a fascinatione nugacitatis, quae bona obscurat, defende’. Setningen lar seg ikke lett oversette i hele sin pregnante kraft. Uttrykket ‘fascinatio nugacitatis’ kommer fra Vulgata-oversettelsen av Visdommens Bok, vers 12, kapittel 4 og har satt dypt preg på kristen bevissthet. På latin henviser «nugax» til noe trivielt og frivolt, eller til en frivol, triviell person. «Nugacitas» står for overfladisk tidsfordriv, en tendens som trekker oss bort fra alvor og målrettet innsats; som distraherer oss og får oss til å tenke at, nå, ingenting er så viktig; som forfører oss med underholdning og mulighet for umiddelbar tilfredsstillelse. Tendensen synes uskyldig, men i virkeligheten tjener den til, slik bønnen uttrykker det å, «overskygge det gode». Den roter til selve kategoriene godt og ondt. Så er den til syvende og sist heller ingen kilde til egentlig glede. «Nugacitas» er vår tids popkultur i et nøtteskall. Det er modig motkulturelt å be om å «beskyttes» mot den. Vi kalles til å sette vesentlige grenser. I et Pascal-fragment står det: «Fascinatio nugacitatis. For at lidenskapen ikke skal skade oss, bør vi handle som om vi kun hadde åtte dager igjen å leve.»
Stillhet & mørke
Formelt sett handler Werner Herzogs dokumentarfilm fra 1971, Stillhetens og mørkets land, om Fini Straubinger, en filantrop som har viet sitt liv til å hjelpe døvblinde etter selv å ha mistet hørsel og syn i en ulykke som ung. Mer vesentlig er filmen en innføring i en eksistensmodus preget av intensitet og abstraksjon. Vi får ane muligheten av en ensomhet så overveldende at selve tanken på den sjokkerer. Herzog er en oppmerksom, ufiltrert observatør. Iblant er han merkbart opprørt av det han ser. Noen sekvenser ville være utenkelige i reportasje nå. På samme tid er han medmenneskelig. Han viser respekt for det uante pathos noen menneskers skjebne innehar. Siste scene, som viser en mann avskåret fra menneskelig kontakt som omfavner et tre, er et poetisk utsagn, på samme tid vakkert og smertefullt. Den gjennomtenkte Frøken Straubinger omtaler sjelevolden døvblinde kan oppleve. Den har en egenart ingen kan skjønne som ikke selv har kjent den. På samme tid peker slik ekstrem erfaring mot noe allmennmenneskelig. Filmen, som til tider er vanskelig å se, er gripende. Den stiller tidløse, nødvendige spørsmål.
Du finner den også i Filmoteket.
Finis terrae
På pastoralt besøk på Leka, ved nordgrensen av Trondheim Stift – en øy overvåket av havørner, med bergarter som ellers bare finnes i Amerika – tenker jeg på Kristi bud som siteres i Apostelgjerningene, «Dere skal være mine vitner til jordens ende», og tenker: Ja, her står vi da. Jeg blir slått av landskapets karge skjønnhet og av gjestfriheten i et lite samfunn resolutt besluttet på å leve livet sitt her, slik folk har gjort i ti tusen år.
Hvordan kan vi svare på Herrens misjonsbefaling? Ved å huske, nettopp, hvor små vi er og hvor stor Gud er; ved ydmykt å minnes at vi er del av en lang historie; ved å lytte i stillhet til Ordet hvorved alt ble skapt; og ved å tro på Ordets fortsatte, virksomme kraft til å styrke de svake, til å skape noe ut av intet, til å helbrede alle sår – slik dagens kollektbønn fastslår i en dristig formulering: «Herre Gud, du elsker hjertets uskyld og gjenoppretter den når den går tapt.»
AI
Jeg ble forunderlig oppmuntret av å lese Eric Naimans sinte essay om studenter som leverer stiler om Brødrene Karamazov produsert av ChatGTP. Han ser trenden som et samtidig uttrykk for Storinkvisitorens bedrag – en feig fornektelse av ansvar, om så kun for å ha en menig, for å formulere fornuftige utsagn. I tillegg kommer ydmykelsen ved å måtte ta på alvor pseudomeningene til en maskin: «I det jeg gjennomarbeidet vemmelsen og sinnet som steg opp i meg da jeg så på den stigende haugen av AI-produksjon, forstod jeg hvor kvalmende maskinens arbeid er blitt i forhold til snarene den legger.» Noen studenter – selv på Berkeley – anser maskinens verk som overlegent. Jeg ble slått av Naimans bemerkning: «Før eller senere kan studenter som bruker ChatGTP bli så drevne i å skjønne hva «godt skriveri» består i at de ikke lenger trenger programmet: De vil selv være blitt kunstig intelligente. Det vil ikke være noe fremskritt. Et essay som lyder som om det var skrevet av en maskin er ikke et hakk bedre enn et essay som faktisk ble det.»
Sebald
Jeg fikk WG Sebalds Saturns Ringer til en bursdag for tredve år siden, begynte å lese den, men kom ingen vei. Boken ble stående på hyllen inntil jeg ved flytting mistet den. Jeg hadde en følelse av at den dog hadde noe å si meg. I 2019 fant jeg De Utvandrede på et antikvariat. Jeg skaffet meg den, liksom for å gjøre bot for fordums uvørenhet. I de siste dagene har jeg lest den, og dét med et engasjement få bøker visst har gitt meg i det siste. Alt jeg kunne si om den vil virke kunstlet og overflødig. Skjønnheten i Sebalds tyske prosa er fabelaktig. Skjørheten i skjebnene han skildrer gjør dypt inntrykk. Leseren føler seg betrodd en skatt av enorm betydning. Han får et lys som innbyr ham til å lese gjennom eget liv på nytt. Kanskje trengte jeg disse årene for å bli rede. Mark O’Connell har bemerket at å lese Sebald er «en vidunderlig desorienterende erfaring». Jeg vil tilføye at det i ikke mindre grad er en erfaring som kan føre én hjem.
Bønn er kraft
I verdens mørke, forblir Erkebiskop Sviatoslav Shevchuks stemme en kilde til lys. I et intervju som sammenfalt med toårsdagen for Russlands invasjon av Ukraina, reflekterer han over hva bønn betyr – og gir videre et perspektiv på sjelesorg hvis substans, grunnfestet i medlidenhet, er salig utfordrende. «Vi lever midt i motgang, smerte, tragedie og stadig dødsfare. Det dreier seg om sjelesorg for folk som lider, som gråter. Ofte er det ikke stort vi kan si. Vi kan bare være til stede, gråte sammen med folk og dele deres smerte. Den smerten berører oss dypt, for ved å dele den, slipper vi den inn i eget hjerte. Så må vi passe på hva vi gjør med den, med overfloden av smerte i vårt hjerte. Smerten besmitter på et vis. Derfor må vi be. Slik gjenoppdager vi hvor vesentlig bønnen er, for bønnen er ikke et symbol, et rituale, en enkel seremoni. Bønnen er en kraft som gjennomborer ditt hjerte. Bønnen er samfunn med Gud. Bønnen er noe som forvandler både deg og den virkelighet du omgis av.»
Ubetinget Ja
I en nylig betraktning siterte Abbedisse Christiana Reemts en bok av Hans Urs von Balthasar: «Kjærlighet er grenseløst samtykke til Guds vilje og forsyn, om viljen alt har funnet uttrykk eller ikke; kjærlighet er et klart Ja på forhånd til hva det måtte være, selv korset, selv nedsunkethet i forlatthet, glemsel, forgjengelighet eller ubetydelighet. Sønnens Ja til Faderen; Moderens Ja til Engelen; Kirkens Ja i alle hennes lemmer til Herren som styrer henne med suverent forsyn.» Abbedissen bemerker videre: «Der finnes utsagn som fyller meg med vissheten: Ja, akkurat slik er det, selv når jeg stadig kommer til kort i forhold til å møte kravene de stiller. Selv når jeg gjør opprør, og rettferdiggjør opprøret med appell til det «som bare er menneskelig» eller til Jobs forbilde, forblir lengselen etter å ytre et ubetinget Ja. Ikke noe annet vil gjøre meg sant lykkelig.» Jfr. Strøtanker 6 mai 2022.
Fokus
Pass på å lese 2024-utgaven av Fokus, Etterretningstjenestens åpne vurdering av sikkerhetsutfordringer for Norge. Rapporten fastslår at «russisk militærmakt forblir den dimensjonerende militære trusselen mot Norges suverenitet, befolkning, territorium, sentrale samfunnsfunksjoner og infrastruktur.» I et kapittel med tittelen Russlands varige brudd med Vesten, leser vi: «Moskva forventer en langvarig konfrontasjon med Vesten, og ser behov for å øke størrelsen på militærmakten. I henhold til offentlige planer skal militærmakten økes fra én til halvannen million soldater innen 2026. Moskva og Leningrad militærdistrikter skal gjenoppstå, og det skal opprettes nye avdelinger i Karelen. Russland skal også opprette en rekke nye infanteridivisjoner og luftlandedivisjoner. En så stor økning av den militære strukturen vil bli en langvarig og krevende prosess, spesielt i skyggen av krigen, og Moskvas planer er i første omgang politisk signalering. Like fullt vil det kunne skje noen endringer i Norges nærområder allerede i 2024. […] Allerede før krigen var Russland i ferd med å redusere antallet brigader og gjeninnføre divisjonsnivået, da divisjoner fra russisk side regnes som bedre egnet til å utkjempe en eventuell regional krig med NATO.»
Globalt perspektiv
For nesten to år siden (Strøtanker 6 april 2022) refererte jeg til en tale Otto von Habsburg holdt i 2003 om Vladimir Putin. Den er vel verd å vende tilbake til. Habsburg hadde en klarsynt forestilling om Russlands utenrikspolitikk, noe man også kan se i hans essay om «Politikkens globalisering», delvis tilgjengelig her: «I perioden fra Stalin til Putin, næret Russlands imperialisme alltid målet om å gjenerobre Ukraina for å elte landet inn i Russland og bruke det som redskap for videre operasjoner mot Polen og andre deler av Europa. Av den grunn er Ukraina av kritisk viktighet for Europa og må innlemmes i EU. Denne omstendighet er ikke blitt betraktet med tilstrekkelig alvor, og utgjør derfor en risikofaktor. Dette kunne rettes opp den dag i dag, var vi rede, én gang for alle, til å innse betydningen av en autentisk europeisk politikk.» Ofte er det fåfengt å tenke, «Hva ville han skjedd hvis…?» – men ikke alltid. Vi må stille et videre spørsmål: Hvem utarbeider eller interesserer seg i dag for en autentisk europeisk, for ikke å si global politikk?
Faste
Fasten gir oss anledning til å gå dypere inn i bønn. Ønsker noen gode råd, anbefaler jeg igjen Dom André Poissons rike, konsise Brev om Hjertets Bønn:
«Jeg kan ikke be hvis jeg ikke ber gjennom kroppen. I det jeg vender meg mot Gud, kan jeg ikke abstrahere min kroppslige virkelighet. Når bevegelser og gester foreskrives i bønn, når jeg ledes av materielle forhold, dreier det seg ikke kun om religiøs disiplin. På disse måtene minnes jeg om en vesentlig sannhet: Gud elsker meg slik han har skapt meg. Hvorfor skulle jeg ønske å være mer åndelig enn ham? Det er slik jeg vil lære å leve på kroppens nivå med dens begrensninger, om jeg spiser, sover eller hviler, om jeg er syk eller utslitt. I forholdet mellom Gud og meg, er slike erfaringer ikke hindre.»
Du finner teksten på engelsk her. Her er originalen på fransk. En polsk oversettelse finnes her.
Ingen veltalenhet
På nyhetene i går gav en hjelpearbeider uttrykk for indignasjon ved tanken på at Israel, i forkant av et planlagt angrep på Rafah, tenker seg å sende halvannen million mennesker «oppover en liten gårdsvei». Elendigheten i Gaza er uforestillbar. Mens vi forblir forpliktet til et utsyn som ihukommer kompleksiteten og den globale tragedie i krigen som pågår, forferdes vi av Netanyahu-regimets kampanje, som lar en velkjent passus fra 2. Mosebok 21, «øye for øye, tann for tann», fremstå for hva det var ment å være: Et rettferdens prinsipp som skulle holde hevnen innen grenser. Forleden leste jeg et intervju med Mourid Barghouti (forfatteren av Jeg så Ramallah, en bok verd å lese på nytt i disse dager) fra 2008. Det gav meg mye å tenke på. Et sitert dikt av Barghouti gjenlyder i mitt indre øre: «Tausheten sa:/Sannhet trenger ingen veltalenhet./Når rytteren er død/sier den hjemkomne hesten/alt/uten å si noe.» Jeg går også og tenker på dette essayet av Ahdaf Soueif, Barghoutis oversetter.
