En bekjenner
Dom Wendelin Endrédy, abbed i det ungarske cistercienserklosteret Zirc fra 1939, ble holdt fengslet av det kommunistiske diktatur i seks år og brutalt torturert. Han memoarer (som du finner her i engelsk oversettelse) utgjør et vesentlig kristent vitnesbyrd. De avsluttes med følgende ord: ‘I tankene vender jeg ofte tilbake til fengselet; jeg gjenopplever mine erfaringer én etter én. Fengselet forvandler et menneske fundamentalt. Det første jeg sier til meg selv i tilbakeblikk er dette: Ikke for noen skatt i verden ville jeg overgi disse seks års lidelser. Jeg mottak utallige gaver. Jeg fullførte en utdannelse, tok min eksamen og innehar et diplom hvor det står: Et forbedret menneske. Jeg ville ha vært en lusen fysikkstudent, hadde jeg ikke gjenkjent i mitt fengselsliv et bevis på én av moderne atomfysikks lover: «Enhver materie er i endelig instans lys.» Jeg er kommet til en konklusjon til: Ethvert avfall, samme hvor banalt og verdiløst, kan bli lys, evig lys, hvis Guds Sol skinner på det og frigjør det fra ondskapens skrekkelige byrde. Av den grunn er jeg ute av stand til å hate dem som gjorde meg vondt, som pinte meg. Jeg hater ingen av disse onde menn. Jeg ber gjerne for dem fra dypet av mitt hjerte. Jeg ber at de må omvendes og bli gode mennesker.’
Kannibalisme
I en artikkel i America i dag, festen for Herrens forklarelse, kommenterer jesuitten Anthony J Lusvardi skarpsindig Parisolympiadens åpningsseremoni. Han går utover indignert oppbragthet (hans umiddelbare reaksjon, skriver han, var et gjesp), og byr oss ta utgangspunkt i harselasen for å reflektere over samfunnet vi lever i, for derved å komme med kreativ, gjennomtenkt respons. Slik konkluderer han: ‘Da jeg for mange år siden besøkte Paris, like vakker som byens rykte tilsa, husker jeg at jeg, etter å ha gått til Eiffeltårnet, tenkte: «Inntrykksfullt på avstand, sant nok, men på nært hold kun stålbjelker og tomrom!» Det Parisolympiadens arrangører fremviste var deres eget tomrom: intetheten som betegner det sekulære kulturprosjekt. Til syvende og sist er det denne intetheten som gjør den olympiske kristendomsbespottelsen gørrkjedelig. Selv med alle ressurser de har til rådighet, haugevis med bevilgninger og franske skattepenger, fikk man ikke annet til enn en kannibalisering av kristne former.
Gammelt og nytt
Nini Roll Ankers vakre bok Min venn Sigrid Undset (1946) inneholder det berømte sitatet fra 1915 om at ‘Romerkirken har da iallfald form, den virker ikke irriterende på ens intelligens’. ‘Heldt ut av Romerkirkens form’, mente Undset, ‘virker hele kristendommen på meg som en mislykket, sprukken omelet.’
Mindre kjent er en bemerkning hun opptegnet i 1920: ‘jeg har en følelse av at jeg sætter sjøben ganske alene i en verden av «strømninger» og lengter efter et holdepunkt, som ikke gir sig til at ålebukte og utvikle sig – jeg længter efter den gamle kirke på klippen, som aldri har sagt at en ting er god fordi den er ny, eller god fordi den er gammel, men tvertimot har til sakrament vinen, som er bedst når den er gammel, og brødet der er bedst når det er nyt.’
Olavsleden
Også internasjonale media har vist interesse for årets olsokpilegrimsferd til Trondheim.
Her finner du en artikkel Bénédicte Cedergren skrev for The National Catholic Register. Hun intervjuet flere ungdommer som kom vandrende til fots. Én av dem sa til henne: ‘Å være katolikk er å ikke være alene’. P Adan Pawlaszczyk skrev en fin artikkel om feiringen i det polske ukebladet Gość Niedzielny. Her finner du en bildekavalkade på instagramsiden til Vatican News. Den italienske siden Il Timone plukket opp historien om pilegrimsmessen på Snøhetta. Og her er rapporten til en EWTN-redaktør som beretter om intense dager av bønn og samvær, høytidelig liturgi og glade måltid, av takknemlighet for tro som deles raust.
Unhistorical
With fascination I have read and re-read the inaugural lecture CS Lewis gave in 1954 on taking up the Chair of Mediaeval and Renaissance Literature at Cambridge. What he says about the descriptio temporum, the notional division of epochs, is intriguing. Essential, though, is his remark about historical knowledge itself: ‘I do not think you need fear that the study of a dead period, however prolonged and however sympathetic, need prove an indulgence in nostalgia or an enslavement to the past. In the individual life, as the psychologists have taught us, it is not the remembered but the forgotten past that enslaves us. I think the same is true of society. To study the past does indeed liberate us from the present, from the idols of our own market-place. But I think it liberates us from the past too. I think no class of men are less enslaved to the past than historians. The unhistorical are usually, without knowing it, enslaved to a fairly recent past.’ That insight provides a key to much that is going on, and not going on, at the moment – in the Church as in politics.
One Man Band
Jeg bruker ikke vanligvis Strøtankene til vanlige kunngjøringer. Men jeg gjør et unntak for å forklare en omstendighet som muligens kan forebygge frustrasjon. Flere lesere har skrevet for å beklage at de ikke har funnet oversettelser av diverse nylige tekster. Det er beklagelig. Grunnen er helt enkelt at CoramFratribus er et fullstendig énmannsforetak, og mine døgn er dessverre intet unntak til 24-timersnormen. Prinsipielt prøver jeg å føre tospråklige versjoner av alt materiale, men det lykkes meg ikke alltid.
Takk for overbærenheten! Og takk for interessen du viser siden.
+fr Erik Varden
Chimera
It’s been a long time since I last left the cinema feeling so transported I felt the need to hold on to something — an umbrella, a wall, a supporting hand, anything — on stepping out onto the pavement. In her much-hailed Chimera, Alice Rohrwacher creates a near-perfect illusion, fiendishly difficult to categorise. I suppose that’s in the nature of an illusion. The film is an exercise at once in realism and subversion. It made me think of Rosencrantz and Guildenstern Are Dead. Or perhaps it was just the response it evoked in me that called forth the association. On the face of it, Chimera is about crooks and buffoons. There is, however, an intensity of credible life in it that makes it enchanting. One emerges feeling intensely alive. There are plenty of jokes. Good ones. There is Sophoclesian seriousness. Performances are fantastic, some by amateurs, others by legends. Chimera is about so many things that to talk about a plot is impossible. Yet it is linear and coherent. It is at once italianissimo and universal. I loved this film without quite being able to say why. I can only recommend it.
It Takes a Poet
Eight decades ago, while the Second World War was raging in a state of frenzy, William Francis Jackson Knight wrote in his still very readable book, Roman Vergil:
‘The Romans were hard, cynical materialists. Bloodshed was what you saw and the news you heard. Shameless exploitation was accepted as normal. We could say the same of our time. But just occasionally, even to contemporaries, a window is opened on to the soul of an age. There are hard things, and there are soft things, which last and in the future have their command. These are the things which it takes a poet to see and say.’
Commensurate
Recently, during a long drive, I listened to Yo-Yo Ma being interviewed on Desert Island Discs. He speaks of growing up with a recording of Leon Fleisher playing Brahms’s First Piano Concerto. Anyone who has heard that recording will know what an impact it makes. Only upon watching Nathaniel Kahn’s fifteen-minute video portrait Leon Fleischer – Two Hands did I discover that the great pianist spent much of his life, on account of a subtle neurological condition, with a substantially incapacitated right hand. The drama that represents for a pianist is overwhelming; the lucidity and grace with which he dealt with it are inspiring. Fleisher remarks: ‘There was a lot of despair and misery and unhappiness. But there were commensurate ecstasies. And you can’t really expect to have one without the other.’ On the whole, he says, he wouldn’t have changed anything in the way his life turned out. In this there is a parable – worth watching, and thinking about.
Å være god
I et slagferdig essay i Klassekampen, skriver Carline Tromp om Iris Murdochs roman Under the Net som hun har arvet etter sin mor, tilsynelatende sammen med det meste andre Murdoch produserte. Tromp skriver i forhold til hovedpersonen: «Alt handler ikke om deg, får man lyst til å rope, ta deg sammen! Jake er skjør som et snøflak, sprø som en kjeks. Andre mennesker er statister, antagonister eller til nøds gode hjelper. Grunnene til at Jake er blitt sånn, er dunkle […] og med krigen bare et tiår tilbake, kan man spekulere. Men poenget til Murdoch, slik jeg leser henne, er at det ikke spiller noen rolle. Ingen omstendighet fritar deg fra ansvaret til å anstrenge deg for å bli et god menneske.» Det er godt observert. Mindre sikker er jeg når Tromp bemerker at Murdoch gir den hjelp man trenger for «selv å finne ut hva som er riktig» når man «kaster fra seg Gud som moralsk rettesnor». Jeg håper hun en vakker dag leser, og skriver om, Murdochs The Bell.
Mary Magdalene
After the burial of Jesus, his Apostles hid behind locked doors ‘for fear of the Jews’. What about Mary Magdalene? Was she not afraid? It would be odd if she wasn’t. As the known follower of a branded man, she was at real risk. She hurried to the tomb ‘on the first day’ not because she was fearless, but because she knew a desire that made fear seem insignificant. So intense was her longing to be with Jesus, to grieve by his side, that she cast caution to the wind. That energy of love qualified her to be the first witness to the resurrection. It made her, as the Greek liturgy has it, ‘Apostle to the Apostles’. From this we can draw a practical lesson. When we are fearful, the best remedy is not always to deal hands-on with our trouble, apt to entangle us in confusion and self-pity. We emerge victorious not by fighting darkness but by fostering our desire for light. And the light will kindle in us that love which casts out fear. Out of hopelessness we shall hear the voice of Jesus speaking our name. We shall know him to be alive and true to his promise: ‘See, I am with you always!’
Å nå de unge
På en samling i Hellas nylig, holdt min venn Pater Theodosios Martzouchos, lenge protosynkellos for den store Biskop Meletios av Preveza, nå sogneprest der i byen, et foredrag om utfordringen det er å formidle troen til ungdom i dagens forunderlige, labile verden. Han snakket om tro og tvil: ‘Gudstro er en kamp. Tro er ikke ubeviselig metafysikk, det er en stadig overskridelse av både fornuft og ufornuft. Derfor blir troen aldri uimotsigbar skråsikkerhet, den blir uimotsigbar tvil. Tro er ikke en ekstase av selvoverbevist fornuft, men en vekkelse av fornuftens tvil på seg selv. Tvil er troens grålysning, et kriterion for dens verd.’ Han bemerket at Kirken ofte forteller de unge at de er ‘morgendagens Kirke, når de faktisk er Kirken av i dag. Kirken vil veilede dem utifra det de kan bli; mens de ønsker å bli tatt på alvor for det de er nå.’ Jeg er Pater Theodosios takknemlig for at han sa ja til å dele sitt innsiktsfulle foredrag med oss. Du finner det (i engelsk oversettelse) her.
Et fritt menneske
Med stor interesse har jeg sett på nytt dette filmportrettet av Jini Fiennes, romanforfatter, essayist, malerinne, fotograf, en kvinne svært begavet på mange plan, men som alltid, når hun måtte fylle inn yrke på et skjema skrev simpelthen, «Mor». Hun fortalte stadig sine syv barn, når de var opptatt med et eller annet prosjekt, «You’ve got to get your guts into it». Hun selv levde intenst sensibelt, men på same tid høyst reflektert. Hun omgjorde en barndom preget av fravær og et tidlig sammenbrudd til oppgaver for sitt voksne liv, oppgaver hun fulgte opp kreativt, presist og vakkert. Hennes liv beviser et poeng av stor viktighet: Det er mulig, ved utholdenhet og av nåde, å gi videre til andre det man selv ikke har fått. Hun skrev i et dikt om at hennes frihet ble «hellet inn i og uttømt» i andres behov, men fordi hellingen og tømmingen var mål hun ettertraktet, tok friheten ikke skade. Den vokste. Den ble til kjærlighet.
Bispeprekener
Et utsagn av Christopher Isherwood sitert av Zachary Leader i en anmeldelse av Katherine Bucknells nye biografi gjør meg ettertenksom. Det angår beslutningen Isherwood, «en usannsynlig konvertitt», tok om å konvertere til Vedanta. Han forklarte den slik: «Mine fordommer var i stor grad semantiske. Jeg kunne kun nærme meg mystisk gudstro ved hjelp av et flunkende nytt ordforråd. Sanskrit gav meg det. Her fantes en mengde nye ord som var nøyaktige og antiseptiske, ubesmittet av assosiasjon med bispeprekener, skolelæreres formaninger og politikeres taler’. Leader bemerker at Isherwood ikke spontant hadde hang til den kyskhet og askese Vedanta forutsetter; det får nå så være. Poenget hans synes meg likefullt gyldig. På sitt beste har bispeprekener vært ladet meg evangeliets ureduserbare nyhet. Vi finner denslags resonans, for eksempel, i Ambrosiustekstene Kirken har gitt oss i tidebønneboken denne uken. Når ble de så kjedelige? Hvordan kan vi i dag formidle Kristus som det Nærvær som fornyer alle ting? Spørsmålet er vesentlig.
Begjær
For Vigils today, on the feast of St Bonaventure, the Church gives us a passage from his Itinerarium mentis in Deum. A passage reads like this in the breviary: ‘For this passover [into life in Christ] to be perfect, we must suspend all the operations of the mind and we must transform the peak of our affections, directing them to God alone. This is a sacred mystical experience. It cannot be comprehended by anyone unless he surrenders himself to it; nor can he surrender himself to it unless he longs for it; nor can he long for it unless the Holy Spirit, whom Christ sent into the world, should come and inflame his innermost soul. Hence the Apostle says that this mystical wisdom is revealed by the Holy Spirit.’ That is already wonderful. But it becomes even more striking if you look up the original and realise that the word translated ‘innermost soul’ is medullitus, which means ‘in his marrow’, i.e. in his most physical interiority; and that Bonaventure’s word for ‘longing’ is desiderare. Why do we shy away from and paraphrase the Fathers’ (and Scripture’s) stress on the physical and affective dimension of the spiritual life?
Om å være prest
Nylig traff jeg en prest som hadde deltatt i en romersk kongress om vedvarende formasjon for presteskapet. Han sa det beste med den var et foredrag holdt av Moder Martha Driscoll: forsamlingen applauderte det med glød. Etter å ha lyttet til det, skjønner jeg hvorfor. Moder Martha sa blant annet, etter å ha oppfordret prestene til å leve kontemplativt: ‘Å være kontemplativ betyr ikke at man er en helgen. Ordinasjonen er ingen automatisk helliggjørelse. Nei, mer enn andre er kontemplative seg bevisst at de er syndere med stadig behov for miskunn. Jesu kjærlighet er lys. Derved viser han oss vårt mørke: Våre feilsteg og begrensninger, vår selviskhet, vår indre splittelser og vår stolthet. Han fører oss til selvinnsikt så vi i stadig større grad kan settes fri fra oss selv for å bli mer og mer forenet med ham, slik at det ikke lenger er jeg som lever, men Jesus som lever i meg. […] Prester trenger gleden av å innse på dypet at presteskapet oppfyller deres hjertes dypeste lengsel. Kristus kom, ikke kun for å åpenbare Faderen for oss; men også for å åpenbare oss selv for oss selv. Den som kjenner sin egen dype identitet i Kristus, er i stand til å hjelp andre finne sin.’ Dette er et viktig foredrag. Du finner det her, fra ’47:50.
Sven Åge Varden RIP
Kanskje finnes kun
en skyggestripe mellom deres verden
og vår? Kanskje er de
like nær oss som de store,
bugnende bregnene i haven
eller som den syngende elven
eller som lyset på himmelen som mørkner
eller som jasminduften
i luften eller som de svevende
gnist, de ørsmå gnist
av sankthansormen vi skimter,
sånn halvveis skimter,
i bålrøklik skumring?
Sommerferie
Jeg har ferie en stund.
CoramFratribus tar også en pause, men kommer tilbake om et par uker.
God sommer!
+fr Erik Varden
Guds glede
I dagens vigilielesning hører vi Kyprian av Kartago si: «La oss huske at når vi kaller Gud vår Far, må vi oppføre oss som hans barn. På samme måte som vi finner glede i å ha Guds som vår Far, skal han få finne glede i oss.» Bemerkningen får meg til å tenke på noe Pastor John Ames noterer i Marilynne Robinsons Gilead: «Kalvin sier et sted at vi alle er skuespillere på en scene og at Gud er publikum. Jeg har alltid vært betatt av bildet, for det gjør oss til adferdskunstnere; og vi aner at Guds respons er like så mye estetisk som moralsk dømmende i vanlig forstand. Hvordan forstår vi rollen vår? Hvor treffsikkert fremfører vi den? […] Jeg liker Kalvins bilde, for det antyder at Gud faktisk kan ha glede av forestillingen.» Perspektivet er besnærende.
Plass nok
Valerie Stivers forteller om hvordan Kristin Lavransdatter fikk henne til å innse at katolisismen er noe annet enn hun hadde trodd: «Religiøse mennesker, steder og tradisjoner forekommer ikke for å fordømme Kristin fordi hun hadde brutt reglene — selv om hun hadde hadde brutt dem. Det er stort sett livet som straffer henne for synd hun har begått. De religiøse mennesker, steder og tradisjoner forekommer for å møte henne i hennes smertekamp og for å tilby henne ting: Tilgivelse, visdom, tradisjon, fellesskap, råd, straff når det trengs samt endeløs mulighet til å ta fatt på nytt. Jeg hadde alltid tenkt meg Kirken som en fjern og grusomt regulerende instans; nå så jeg den med ett slik Undset så den, som et sted du kan gå til med hele tilværelsens uregulerte masse — ja, som det eneste sted hvor det er plass til alt sammen.»
Om å ha tid
Jeg tenker i blant på noe Moder Maria Gysi skrev i et brev til Professor A.H. Armstrong for et halvt århundre siden:
‘Jeg begynner alt å føle at jeg har tid igjen. Tid jeg ikke har hatt på seks år. Tid har egentlig lite å gjøre med faktisk arbeidsmengde. Det dreier seg om noe helt annet, tror jeg; om fraværet, eller et relativt fravær, av trykk på sinnet.’
Det virker riktig. Hemmeligheten er vel å lære å motstå trykket, eller å la det passere gjennom én.
Forbilde
Kun i Hammerfest har jeg opplevd å se ville reinsdyr fra en flyhavn. Den katolske menigheten i byen er verdens nordligste. Klimaet utfordrer, men mangt avhenger av hvordan man ser på ting. En tilfreds innflytter fortalte meg: «Sant nok har vi ni og en halv måneds vinter, men ellers er det non-stop sommer!» Den første katolske kirken ble vigslet her i 1878, som del av Baron Djunkowskis Nordpolmisjon. Hva var misjonens prinsipper? De var mange; men man ser i etterkant hvilke som har vist seg mest effektive over tid. Da jeg hadde gleden av å møte et ungdommelig, drøyt nittiårig menighetsmedlem, fjerde generasjons Hammerfestkatolikk, spurte jeg hva som hadde fått hennes oldemor til å konvertere på en tid da katolisisme ble ansett som suspekt og det utbrøt snøballkamper i gatene mellom papister og læstadianere? Svaret kom kontant: Elisabethsøstrenes forbilde. Søstrene gjorde denne jordflekken sin egen og elsket den. De var gjestfrie og rause i trengselstid. Samtidig bad de hengivent og gjorde kirken til et vakkert sted midt i strenge omgivelser. Metoden lar seg overføre til enhver tid, ethvert sted.
Liv & kalkyle
Et byggeprosjekt ved bispegården i Tromsø er blitt midlertidig stanset fordi et krykkjepar har bygget rede i et uanselig hjørne. Krykkja er fredet. Lokale myndigheter har uttrykt seg klart: Intet menneskelig kjas og mas får forstyrre paret før dets unger er flydd hjemmefra på egne vinger. På et vis er det en hodepine. Gjerne skulle jeg ha sett arbeidet fullført. Krykkjene utsetter også den som går ut og inn for en viss fare. De hegner godt om sin tomt, flyr lavt og praktiserer presisjonsbombing. På samme tid er det noe vakkert i det hele. To utsattes fuglers omhu for sitt avkom har lammet mangfoldige etaters strategiske planlegging. Alle venter vi nå spent på at de små, fregnete eggene skal klekke. Livets fortrinn, hvor sårbart det enn er, trumfer kjølig kalkyle. Her består en lignelse vi godt kan ønske oss å se realisert på større skala.
Fra stemme til ord
Selv om jeg har lest brevene til Ignatius av Antiokia mange ganger, åpenbarer de stadig noe nytt. Til Vigilien i dag, gir Kirken oss en stykke fra Brevet til Romerne. Ignatius ber de kristne i Roma om ikke å lansere en kampanje for hans løslatelse, om å la ham gå martyriets vei: «Jeg vil aldri noensinne få en slik anledning til å nå frem til Gud, og heller ikke dere til å sette deres navn på et slikt storverk, dersom dere forholder dere tause. Dersom dere ikke nevner meg, vil jeg være Guds ord [λόγος θεοῦ]; dersom dere elsker mitt legeme, vil jeg på nytt bare være en røst [φωνή]. Yt meg ingen annen bistand enn den å få bli ofret til Gud, for alteret står alt rede.» Til syvende og sist er dette ruten vi alle må følge: Fra å være en forgjengelig røst må vi ble et substansielt ord. Utviklingen, foredlingen, skjer innenfor offerets logikk.
Gjennomsyret
Forsamlet til et leseseminar om Ida Görres, styrkes jeg i min overbevisning: Vår tid trenger hennes stemme (jfr. Strøtanker fra 1. februar, 23. juni og 17. september 2023). Om Kirken skriver hun: ‘Guds underligste skapning, så fullstending enestående, så stor, så selvmotsigende, så farverik at intet menneske kan oppsummere eller begripe henne; ihvertfall kan ingen utenforstående fatte, langt mindre forstå eller dømme henne. Kun hun selv kan gjøre dette, i det hun omfatter seg selv i tro og uendelig betrakter seg selv i trofast teologi, gjenkjenner bildet av seg selv i mystikerne og elsker seg selv i sine barn. Bare når den troende er en celle av dette legeme, innlemmet i og gjennomsyret av hennes livsprosess som utgjøres av kunnskap, tro og kjærlighet, vil han også ha del i hennes bevissthet og åndelige selvforståelse.’ Utifra et ordforråd som stadig brukes nå, tror jeg vi kan si: Slik gjennomsyrethet er en forutsetning for enhver synodalitet.
