Finis terrae
På pastoralt besøk på Leka, ved nordgrensen av Trondheim Stift – en øy overvåket av havørner, med bergarter som ellers bare finnes i Amerika – tenker jeg på Kristi bud som siteres i Apostelgjerningene, «Dere skal være mine vitner til jordens ende», og tenker: Ja, her står vi da. Jeg blir slått av landskapets karge skjønnhet og av gjestfriheten i et lite samfunn resolutt besluttet på å leve livet sitt her, slik folk har gjort i ti tusen år.
Hvordan kan vi svare på Herrens misjonsbefaling? Ved å huske, nettopp, hvor små vi er og hvor stor Gud er; ved ydmykt å minnes at vi er del av en lang historie; ved å lytte i stillhet til Ordet hvorved alt ble skapt; og ved å tro på Ordets fortsatte, virksomme kraft til å styrke de svake, til å skape noe ut av intet, til å helbrede alle sår – slik dagens kollektbønn fastslår i en dristig formulering: «Herre Gud, du elsker hjertets uskyld og gjenoppretter den når den går tapt.»
AI
Jeg ble forunderlig oppmuntret av å lese Eric Naimans sinte essay om studenter som leverer stiler om Brødrene Karamazov produsert av ChatGTP. Han ser trenden som et samtidig uttrykk for Storinkvisitorens bedrag – en feig fornektelse av ansvar, om så kun for å ha en menig, for å formulere fornuftige utsagn. I tillegg kommer ydmykelsen ved å måtte ta på alvor pseudomeningene til en maskin: «I det jeg gjennomarbeidet vemmelsen og sinnet som steg opp i meg da jeg så på den stigende haugen av AI-produksjon, forstod jeg hvor kvalmende maskinens arbeid er blitt i forhold til snarene den legger.» Noen studenter – selv på Berkeley – anser maskinens verk som overlegent. Jeg ble slått av Naimans bemerkning: «Før eller senere kan studenter som bruker ChatGTP bli så drevne i å skjønne hva «godt skriveri» består i at de ikke lenger trenger programmet: De vil selv være blitt kunstig intelligente. Det vil ikke være noe fremskritt. Et essay som lyder som om det var skrevet av en maskin er ikke et hakk bedre enn et essay som faktisk ble det.»
Sebald
Jeg fikk WG Sebalds Saturns Ringer til en bursdag for tredve år siden, begynte å lese den, men kom ingen vei. Boken ble stående på hyllen inntil jeg ved flytting mistet den. Jeg hadde en følelse av at den dog hadde noe å si meg. I 2019 fant jeg De Utvandrede på et antikvariat. Jeg skaffet meg den, liksom for å gjøre bot for fordums uvørenhet. I de siste dagene har jeg lest den, og dét med et engasjement få bøker visst har gitt meg i det siste. Alt jeg kunne si om den vil virke kunstlet og overflødig. Skjønnheten i Sebalds tyske prosa er fabelaktig. Skjørheten i skjebnene han skildrer gjør dypt inntrykk. Leseren føler seg betrodd en skatt av enorm betydning. Han får et lys som innbyr ham til å lese gjennom eget liv på nytt. Kanskje trengte jeg disse årene for å bli rede. Mark O’Connell har bemerket at å lese Sebald er «en vidunderlig desorienterende erfaring». Jeg vil tilføye at det i ikke mindre grad er en erfaring som kan føre én hjem.
Bønn er kraft
I verdens mørke, forblir Erkebiskop Sviatoslav Shevchuks stemme en kilde til lys. I et intervju som sammenfalt med toårsdagen for Russlands invasjon av Ukraina, reflekterer han over hva bønn betyr – og gir videre et perspektiv på sjelesorg hvis substans, grunnfestet i medlidenhet, er salig utfordrende. «Vi lever midt i motgang, smerte, tragedie og stadig dødsfare. Det dreier seg om sjelesorg for folk som lider, som gråter. Ofte er det ikke stort vi kan si. Vi kan bare være til stede, gråte sammen med folk og dele deres smerte. Den smerten berører oss dypt, for ved å dele den, slipper vi den inn i eget hjerte. Så må vi passe på hva vi gjør med den, med overfloden av smerte i vårt hjerte. Smerten besmitter på et vis. Derfor må vi be. Slik gjenoppdager vi hvor vesentlig bønnen er, for bønnen er ikke et symbol, et rituale, en enkel seremoni. Bønnen er en kraft som gjennomborer ditt hjerte. Bønnen er samfunn med Gud. Bønnen er noe som forvandler både deg og den virkelighet du omgis av.»
Ubetinget Ja
I en nylig betraktning siterte Abbedisse Christiana Reemts en bok av Hans Urs von Balthasar: «Kjærlighet er grenseløst samtykke til Guds vilje og forsyn, om viljen alt har funnet uttrykk eller ikke; kjærlighet er et klart Ja på forhånd til hva det måtte være, selv korset, selv nedsunkethet i forlatthet, glemsel, forgjengelighet eller ubetydelighet. Sønnens Ja til Faderen; Moderens Ja til Engelen; Kirkens Ja i alle hennes lemmer til Herren som styrer henne med suverent forsyn.» Abbedissen bemerker videre: «Der finnes utsagn som fyller meg med vissheten: Ja, akkurat slik er det, selv når jeg stadig kommer til kort i forhold til å møte kravene de stiller. Selv når jeg gjør opprør, og rettferdiggjør opprøret med appell til det «som bare er menneskelig» eller til Jobs forbilde, forblir lengselen etter å ytre et ubetinget Ja. Ikke noe annet vil gjøre meg sant lykkelig.» Jfr. Strøtanker 6 mai 2022.
Fokus
Pass på å lese 2024-utgaven av Fokus, Etterretningstjenestens åpne vurdering av sikkerhetsutfordringer for Norge. Rapporten fastslår at «russisk militærmakt forblir den dimensjonerende militære trusselen mot Norges suverenitet, befolkning, territorium, sentrale samfunnsfunksjoner og infrastruktur.» I et kapittel med tittelen Russlands varige brudd med Vesten, leser vi: «Moskva forventer en langvarig konfrontasjon med Vesten, og ser behov for å øke størrelsen på militærmakten. I henhold til offentlige planer skal militærmakten økes fra én til halvannen million soldater innen 2026. Moskva og Leningrad militærdistrikter skal gjenoppstå, og det skal opprettes nye avdelinger i Karelen. Russland skal også opprette en rekke nye infanteridivisjoner og luftlandedivisjoner. En så stor økning av den militære strukturen vil bli en langvarig og krevende prosess, spesielt i skyggen av krigen, og Moskvas planer er i første omgang politisk signalering. Like fullt vil det kunne skje noen endringer i Norges nærområder allerede i 2024. […] Allerede før krigen var Russland i ferd med å redusere antallet brigader og gjeninnføre divisjonsnivået, da divisjoner fra russisk side regnes som bedre egnet til å utkjempe en eventuell regional krig med NATO.»
Globalt perspektiv
For nesten to år siden (Strøtanker 6 april 2022) refererte jeg til en tale Otto von Habsburg holdt i 2003 om Vladimir Putin. Den er vel verd å vende tilbake til. Habsburg hadde en klarsynt forestilling om Russlands utenrikspolitikk, noe man også kan se i hans essay om «Politikkens globalisering», delvis tilgjengelig her: «I perioden fra Stalin til Putin, næret Russlands imperialisme alltid målet om å gjenerobre Ukraina for å elte landet inn i Russland og bruke det som redskap for videre operasjoner mot Polen og andre deler av Europa. Av den grunn er Ukraina av kritisk viktighet for Europa og må innlemmes i EU. Denne omstendighet er ikke blitt betraktet med tilstrekkelig alvor, og utgjør derfor en risikofaktor. Dette kunne rettes opp den dag i dag, var vi rede, én gang for alle, til å innse betydningen av en autentisk europeisk politikk.» Ofte er det fåfengt å tenke, «Hva ville han skjedd hvis…?» – men ikke alltid. Vi må stille et videre spørsmål: Hvem utarbeider eller interesserer seg i dag for en autentisk europeisk, for ikke å si global politikk?
Faste
Fasten gir oss anledning til å gå dypere inn i bønn. Ønsker noen gode råd, anbefaler jeg igjen Dom André Poissons rike, konsise Brev om Hjertets Bønn:
«Jeg kan ikke be hvis jeg ikke ber gjennom kroppen. I det jeg vender meg mot Gud, kan jeg ikke abstrahere min kroppslige virkelighet. Når bevegelser og gester foreskrives i bønn, når jeg ledes av materielle forhold, dreier det seg ikke kun om religiøs disiplin. På disse måtene minnes jeg om en vesentlig sannhet: Gud elsker meg slik han har skapt meg. Hvorfor skulle jeg ønske å være mer åndelig enn ham? Det er slik jeg vil lære å leve på kroppens nivå med dens begrensninger, om jeg spiser, sover eller hviler, om jeg er syk eller utslitt. I forholdet mellom Gud og meg, er slike erfaringer ikke hindre.»
Du finner teksten på engelsk her. Her er originalen på fransk. En polsk oversettelse finnes her.
Ingen veltalenhet
På nyhetene i går gav en hjelpearbeider uttrykk for indignasjon ved tanken på at Israel, i forkant av et planlagt angrep på Rafah, tenker seg å sende halvannen million mennesker «oppover en liten gårdsvei». Elendigheten i Gaza er uforestillbar. Mens vi forblir forpliktet til et utsyn som ihukommer kompleksiteten og den globale tragedie i krigen som pågår, forferdes vi av Netanyahu-regimets kampanje, som lar en velkjent passus fra 2. Mosebok 21, «øye for øye, tann for tann», fremstå for hva det var ment å være: Et rettferdens prinsipp som skulle holde hevnen innen grenser. Forleden leste jeg et intervju med Mourid Barghouti (forfatteren av Jeg så Ramallah, en bok verd å lese på nytt i disse dager) fra 2008. Det gav meg mye å tenke på. Et sitert dikt av Barghouti gjenlyder i mitt indre øre: «Tausheten sa:/Sannhet trenger ingen veltalenhet./Når rytteren er død/sier den hjemkomne hesten/alt/uten å si noe.» Jeg går også og tenker på dette essayet av Ahdaf Soueif, Barghoutis oversetter.
Mäkelä
I mer enn et halvt århundre har Bruno Monsaingeon laget fascinerende filmer om musikk og musikere. Han er kommet langt siden portrettet av Nadia Boulanger fra 1977, men hans intuisjoner den gang var bærekraftige, de er simpelthen blitt modnere med tiden. Han har nå rettet dem mot den 28 år gamle finske dirigenten Klaus Mäkelä. Vi får innsikt i et musikerkall preget av frihet og klartenkt glede. Mäkeläs vennlighet synes helt spontan. Han ser ut til å finne oppriktig glede i mennesker bragt sammen av kjærlighet til musikk. Han viser slående respekt for musikere. Han krever mye, men hverken roper eller bærer seg; han sier han er forsiktig med å bruke for mange ord. En dirigent må kunne formidle et budskap ved sitt blotte nærvær. Er han tilstrekkelig bebodd av sin visjon, trenger han ikke bombastiske gester. Aldri før har jeg visst sett en dirigent som dirigerer med øyenbrynene. Denne høflighet i møte med kunst og kunstnere representerer en pedagogisk modell overførbar til andre sfærer. Monsaingeon sier han betrakter Mäkelä som det 21. århundres største dirigent. Filmen er severdig.
En stor skuespiller
Ingen som noengang så Helene Weigel (1900-71) opptre har visst glemt opplevelsen. Hennes diksjon, gester og dramatiske sans var omhyggelig balansert. En biograf har skrevet at «Weigel beveget seg på scenen gjennomtenkt og sparsomt, for hun mente at for mange detaljer fører til overdreven naturalisme, som kan ødelegge en skikkelses troverdighet.» Det er nok verdt å huske også på scenen vi alle deler: Dagliglivets. Weigel var viden kjent for sitt varme hjerte. Jeg liker beretning om den bikkjekalde dagen i USA, da hun under krigen var i eksil i USA. Som medlem av kommunistpartiet, var Weigel under overvåkning. Hun syntes synd på FBI-agenten som stod foran huset og frøs, så bød ham inn slik at han, sa hun, «kunne overvåke henne mer bekvemt». På YouTube har jeg funnet dette opptaket hvor Weigel med gnistrende intelligens leser tekster av ektemannen Bertolt Brecht. Menneskets stemme er et mysterium! Selv om Weigel har vært død i et halvt århundre, kommer hun oss underlig nær når hun beretter om Giordano Brunos frakk, en historie full av ømhet, om hvordan Boken om Tao Te Ching ble til eller om soldaten i La Ciotat. Og for en edel opprørthet i hennes tolkning av Brechts Klassefienden.
Beiteskifte
Mireille Gansels bok Traduire comme transhumer er både selvbiografi og et essay om oversetterens kunst som, lik enhver form for kunst, forutsetter håndverk. Det franske verbet «transhumer» (fra latinsk «humus» = «fruktbar jord») refererer til beiteskifte, dét at en gjeter lar sin flokk finne samme føde annensteds. Gansel har viet livet til å oversette store, komplekse verker. Hun har gitt Paul Celan og Nelly Sacks fransk språkdrakt; hun har åpenbart musikaliteten i vietnamesisk poesi. Med stillferdig myndighet viser hun at litteraturen har en politisk dimensjon. Den overskrider grenser og lar meg derved se at jeg ikke alltid blir klokere av å trekke det som er ukjent inn i mitt begrepsunivers; sommetider må jeg selv trekkes inn i det ukjente. «Jeg husker godt», skriver hun, «en morgen jeg satt ved et stort bord under mørknede bjelker mens snøen smeltet ute, og plutselig innså: Den fremmede er ikke den Andre, det er jeg som er den fremmede — jeg som har alt å lære av den Andre for å komme til forstand. Det var nok mitt vesentligste fremskritt i oversetterkunsten.»
Farvens musikk
Da jeg vokste opp fant man ofte Harriet Backer (1845-1932) hjemme hos folk. Mormor hadde Blått interiør i stuen. Backers impresjonisme har trengt inn i den norske folkesjelen. Jeg gikk glipp av utstillingen på Nasjonalmuseet i vinter, dessverre. Nettsiden om den forblir en god ressurs, selv om jeg mistenker at Backer, om hvem vennen Hulda Garborg sa at hun aldri hadde kjent en lykkeligere eller mer tilfreds kunster, heller ville ha blitt husket som maler enn som utfordrer av kjønnsstereotypier. Utstillingens læremateriell er et eksempel på vår tids nærsynthet, en ulempe når det gjelder å se på bilder. I Oslo het utstillingen «Hvert atom er farge». Når den flytter til Musée d’Orsay får den hete ‘La Musique des couleurs’. Et mer malerisk valg. Harriets søster Agathe, elev av Liszt, var en betydelig komponist; musikk og instrumenter er viktige motiver i Harriets interiører. Hennes egne farver synger. Og kan vi ikke høre, gjennom bildene, gjenklangen nettopp av en slags tilfredshet som er blitt fremmed for oss?
Zone of Interest
Ofte er jeg blitt rørt på kino; jeg er blitt henført, noen ganger irritert; men jeg har aldri gått ut av salen så mørbanket som jeg var etter å ha sett Jonathan Glazers The Zone of Interest på Trondheim Kino. Om ikke alle priser den enstemmig (jeg mener Manohla Dargis har misforstått mye, men ta en titt på hennes anmeldelse i NYT), har filmen møtt kritisk anerkjennelse. Mange dypsindige kommentarer foreligger. Det kommer sikkert flere. Sean O’Hagan kaller The Zone of Interest «en studie i ekstrem kognitiv dissonans». Filmen er i tillegg en beretning om overlagt, selvpåført moralsk lammelse. Jeg har visst aldri opplevd en så auditivt betinget film. Dramaet utfolder seg på to nivåer: På nivået av det du ser; og på nivået av det du hører. Det fikk meg til å tenke på Johannes’ Åpenbaring, hvor hørsel og syn ofte står i kontrast, men hvor det er du hører som lar deg begripe helheten. Lydbildet er skapt av Johnnie Burn. Han har sagt at dette «på langt nær er den mest voldelige film jeg har jobbet med, selv om du aldri ser alt det fryktelige.» Å kalle filmen relevant er utilstrekkelig. Den er nødvendig. Se den.
Om drakten
En ung nonne i Ryde gjør seg tanker omkring ordensdrakten, først fra hennes synspunkt som student, da hun iblant skimtet den innen rammen av et moderne universitet – et innslag fra en annen virkelighet: «Mens enhver i den farverike studentmassen prøvde å uttrykke seg «selv» så godt som mulig, gav drakten sin bærer en klar referanse til fellesskap, et meningsbærende hele, selv om kun en del av dette hele var tilstede. Underlig nok så drakten ut til å understreke en persons vesentlige personlighet; derved stod den i kontrast til den omstendelig pyntede konformitet som omgav den.» Så deler hun sin erfaring av å bære drakten: «Drakten minner meg kontinuerlig om hvem jeg er – et Guds barn som Herren nådig har kalt til sin tjeneste – og den fordrer av meg at jeg lever opp til kallet. Hva kunne bedre gi uttrykk for full hengivelse enn et plagg som omgir meg helt, som om den var en hud oppå huden?»
Du finner hele stykket her.
Det reelles rekkevidde
I et subtilt, mangefasettert essay inspirert av en norsk munks besøk i Spania, reflekterer Professor Armando Pego over en felle ekegeter gjerne faller i. Han definerer fellen som tendensen til helt å adskille, som om det dreide seg om ulike verdener, bokstavelighet på den ene side fra symbolisme på den annen; eller vitenskap på den ene side fra poesi på den annen. Pego mener slik kategorisering aldri kan yte virkeligheten rettferd. Holder vi på den, ser vi simpelthen ikke det reelles rekkevidde. Bokstaven er del av historien; men historien lar seg ikke begrense til den. Vi når punkter hvor vi må gå videre, hvor ren bokstavelighet ikke er på høyde med ting som de er. Dette gjelder vår omgang med gamle tekster. Jeg vil hevde at prinsippet i like stor grad er relevant for journalistisk utlegning av samtiden. Hvor ofte ser vi ikke at det vi tenker på som «fakta» brukes som verktøy i en åpenbart ensidig, kanskje til og med bevisst forfalsket diskurs? Det er nyttig å få hjelp til å tenke på slike ting; til å tenke på hvordan vi uttrykker oss og hvordan vi oppfatter andres uttrykk.
Taushets poesi
En venn har latt meg oppdage denne dokumentarfilmen om Abtei Mariawald. På ett vis er filmen, produsert i 1959, gammeldags; på et annet vis er den høyst moderne. Den preges av poesi og fremstiller troverdig den tilfredse letthet som preger autentisk monastisk liv, selv om man knapt noen gang ser den portrettert; for mennesker som ikke selv har opplevd den, tenker seg at et liv viet bot og bønn nødvendigvis er sørgmodig og nedtynget av selvbevisst høytidelighet. Munken fremstår her som en mann dypt involvert i denne verdens drama, men som endog har valgt å føre et liv på utsiden. I dag, når klostre vil overbevise seg selv og andre om sin tidsriktighet, legges utenforskapet gjerne til side, som om det gamle fuga munda-ideal var utdatert. I min erfaring fører slik omveltning sjelden til ny vitalitet. Tvert imot. En film som dette er til inspirasjon. Den har et romantisk aspekt, javisst; men den er samtidig realistisk, en enkel påminnelse om at et løfte om å gi alt medfører en faktisk utlevd fullstendig overgivelse.
Å være et menneske
John Bridcuts filmportrett av Janet Baker beskriver ikke bare et fremragende liv; det utrykker destillert menneskelighet. Baker forteller om smerten hun opplevde da broren hennes døde mens hun var barn – en definerende erfaring foreldrenes omsorg utelukket henne fra. ‘På fryktelig vis var det næring for følsomheten jeg ville behøve i mitt yrkesliv, en gave fra ham til meg.’ Hun mener denne tidlige opplevelsen forseglet hennes kunstnerkall. Den forberedte henne på et paradoksalt trøstens virke, for den gjorde at ‘det finnes, et sted i stemmen min, en evne til å nå dette nivået i folk’. ‘Dette nivået’ er stedet hvor man føler at alt overgår én, at det er umulig å fortsette. Det vitner om sjelden modenhet når en person er istand til å lese eget trauma på en slik måte. Vitaliteten som kjennetegnet Bakers tolkninger har ikke forlatt henne i alderdommen. Hun forteller hvordan hun føler seg nå, når hun tar toget til London, ‘en forvirret gammel dame’, og plutselig befinner seg midt i en gjeng unge mennesker ‘ved Covent Garden’. Det er, sier hun, ‘samtidig skremmende og fortryllende; de er akkurat sånn som jeg selv var da jeg var 20, og det gjør meg lykkelig.’ ‘Det er ikke lett’, bemerker hun mot filmens slutt, ‘å være sanger; men det er langt vanskeligere å være menneske.’ Jeg kan ikke unngå å tenke at hun, mot alle odds, har lyktes vidunderlig.
Krigens røst
Wilfred Owen var 25 år gammel i 1918, da han skrev i diktet Kallene: ‘I det jeg lente meg ut av mitt vindu ved midnatt i går/fornemmet jeg stønn fra menn som hverken har evne/eller vilje til å ytre sin fortvilelse!/En stemme har jeg da. Denne gang må jeg avsted.’ Han var reist tilbake til Storbritannia for å bli frisk etter granatsjokk. Det ble ham et imperativ å reise tilbake til fronten for å sette ord på det ubeskrivelige. Beslutningen kostet Owen livet.
Krig kan vekke poetisk begavelse og muliggjøre vitnesbyrd som trenger gjennom skallet av likegyldighet og følelsesløshet vi omslutter oss med, for ingen kan utholde massivt stress, eller tanken på massivt stress, over særlig lang tid. Slik vekkelse skjer i disse dager, ved Ukrainas frontlinje. Den unge dikteren Artur Drons verk er preget av nøkternhet og intensitet, gjennomsyret av tro. Har du ennå ikke lest hans Første korinterbrev, så gjør det nå. Les det høyt.
Marg og ben
Biskopen Diadochos av Photiki, en småby i det nordvestlige Hellas, ble født omkring 400. Det sies han var blant gruppen av prominente menn fra Epiros som ble kidnappet av vandaler da Dioadochos var godt over 60. Gruppen ble forvist til Nord-Afrika, hvor sporene etter Diadochos forsvinner. Han var ikke en mann som levde trygt i et elfenbenstårn eller en lun celle. Så gjør det desto mer inntrykk når han skriver i sin traktat om Åndelig fullkommenhet:
«Enhver som elsker Gud i dypet av sitt hjerte, er allerede elsket av Gud. Ja, målet for et menneskes kjærlighet til Gud bestemmes av bevisstheten om å være omsluttet av Guds kjærlighet. Når bevisstheten er klar, inngir den lengsel etter å opplyses av guddommelig lys. Lengselen er så intens at den ser ut til gå én gjennom marg og ben. Man mister enhver selvbevissthet og forvandles helt og holdent av Guds kjærlighet.»
Lengselen er så intens at den ser ut til gå én gjennom marg og ben.
Himmelens port
Fra en samtale med Bénédicte Cedergren om vigslingen av klosterkirken på Munkeby:
Mens han reflekterte over særegenheten ved stedet og begivenhetens historiske sus, understreket Biskop Varden at det «egentlig ikke er noe usedvanlig ved dette klosteret» – han forklarte at cistercienserne stort sett trekker seg tilbake fra folks oppmerksomhet; de søker ikke å bli lagt merke til. Ordenens konstitusjoner påpeker at munkene kalles til å holde ut i «en livsform som er dagligdags, uspektakulær og arbeidssom».
«Så på det viset», fortsatte biskopen, «er dette et kloster som alle andre. Samtidig er ethvert kloster en himmelens port og således noe fullstendig ekstraordinært».
Du kan lese hele stykket her, i The NCR.
Paraplyer
Jeg har sett Les Parapluies de Cherbourg om igjen. Filmen (fra 1964) er glorete, umiskjennelig av sin tid; allikevel forblir den relevant, gripende og human, en troverdig beretning om lidenskap og sårbarhet, om tvil, raushet, fortvilelse og muligheten for å ta fatt på nytt. Om den er spekket med følelser, unngår den å bli sentimental. Michel Legrands filmmusikk, tolket av divaer, er storartet. Men det er skuespillerne som gjør filmen stor. Catherine Deneuve, 21 år gammel, er uforglemmelig i rollen som Geneviève. Har man sett henne i rollen, tar man for gitt stjerne-karrieren som fulgte. Også Anne Vernon, som ble 100 forrige uke, gjør inntrykk som Genevièves mor. Når datteren fristes av selvforakt i løpet av en ikke planlagt graviditet, overvinner hun kontant egne motstridende følelser og utbryter med myndig overbevisning: «En gravid kvinne er alltid vakker», et selvinnlysende utsagn vi ikke desto mindre trenger å høre.
Ordensliv
Zena Hitz’ bok fremlegges som en filosofs blikk på ordenslivet. Hva i all verden skal det bety? Hitz er lærd. Hun har gjort filosofiens kanon til sin; hun omtaler Platon og Husserl med spontant fortrolighet, som om de var squash-partnere hun lunsjer med. Men bokens hensikt er ikke å overvelde leseren med sitater eller lærde begreper. Hitz viser seg filosof først og fremst ved å spørre «Hvorfor?» om en hel del ting vi tar for gitt. Hennes hensikt, sier hun, er ikke «å utlegge det store mangfold av ordensfellesskap og deres innvirkning på kristent liv» — ikke å analysere, for eksempel, det neoplatonske element hos kappadokerne, rollen tiggermunkordnene spilte i rehabiliteringen av Aristoteles eller benediktinernes respons til den franske revolusjon. Hun har ikke skrevet boken for å briljere med sin lærdom, men for å søke innsikt: «Jeg er filosof, og min overveldende uvitenhet, lik Sokrates’, skaper store muligheter.» Innfallsvinkelen fungerer. Den er forfriskende, ikke minst fordi litteratur om ordenslivet stort sett er nedlesset med omstendelig selvbekreftelse.
Fra min anmeldelse av A Philosopher Looks at the Religious Life i siste nummer av First Things.
Motsetninger
Jeg er glad i stykket fra Jesu Siraks bok vi får høre i vigilien i dag: ‘Alt han har skapt er underfullt å se. Alt forekommer parvis, og det ene har sin motsetning i det andre. Ikke noe har han skapt overflødig, det ene utfyller det gode hos det andre’ (42.25f.). Vi får en tolkningsnøkkel som hjelper oss til å leve her i verden. Den hjelper oss også til å begripe oss selv. Den forutsetter at vi godtar å leve med spenning. På den ene hånd blir jeg fortalt at jeg har alt jeg trenger for å nå en personlig, enestående fullkommenhet. På det annen side får jeg høre at jeg ikke kan nå slik fullkommenhet alene. Den vil fullbyrdes gjennom mine forhold til andre, mine ‘motsetninger’ hvis annerledeshet ikke utgjør noen trusel, men en kontrast som trengs for å åpenbare mitt potensiale, mine muligheter. Et slikt perspektiv utgjør et fredelig korrektiv til antagelsen som er blitt vanlig i samtidens verdslige diskurs, som går ut på at jeg er mangelfull og egenhendig må reparere det jeg ser på som kassert. En slik holdning kan føre til fryktelig ensomhet. Mens det bibelske utsyn trekker meg inn i møter og oppdagelser, inn i takknemlig communio.
Vesentlig
I en anmeldelse i La Lectura, litteraturtillegget til El Mundo, den 5. januar, skriver Daniel Capó om Chastity: ‘Dette er utvilsomt en av årets vesentlige bøker, og bør anerkjennes som sådan.’ Han fortsetter: ‘Kyskhet peker mot en horisont av naturlig liv levd med integritet, mot menneskets forsoning med sansene ved at dets personlighet ordnes utifra dets dypeste tilbøyeligheter: Ikke mot det onde eller mot selviskhet, men mot en storhet som finner uttrykk i tjeneste. «Dette håpet», leser vi, «opplyses av et glimt av vesentlig erindring. Vi erkjenner det både i sjelen og på kroppen, iblant som fryd, iblant somv smerte, som en lengsel etter det uendelige.» Det ser ut til at ingen kommer utenom denne tørsten etter uendelighet, minnet om en kjærlighet som går forut for alt. Nettopp fordi vi ble elsket først og kjente kjærlighetens sødme, er vi selv i stand til å elske. På meg virker dette som en antropologisk sannhet. Den utlegges her av Erik Varden med sjelden slagkraft.’
Du finner hele teksten her.
