Gjensvar
I sin selvbiografi skriver François Cheng at han ikke er noen vismann. Han skriver vist allikevel. Blant annet beskriver han en nattlig erfaring på en balkong i Tours, sittende under Melkeveien. ‘Jeg befinner meg her i denne storartede natt mellom den himmelske og den jordiske elv. I forhold til universets umålbare volum, er mitt vesen så lite at det synes uvesentlig. Mitt øye er ikke større enn en drue, mitt kranium ikke større enn en kokosnøtt. Allikevel er jeg én som har sett og erkjent. Om så for kun et øyeblikk er, i evighetens dyp, det hele ikke meningsløst, for skjønnheten har rystet mitt vesen. Hva for et uforklarlig paradoks er dette? Hva er det den skapende kraft, la oss kalle den Skaper, har til hensikt?’ Dikteren svarer med videre spørsmål. ‘Kunne han ha nøyd seg med stjernene som går rundt og rundt ubevisst? Ville han ikke ha trengt noen som kan gi gjensvar, vesener utstyrt med sjel og ånd, vesener som oss, for å gi mening til sitt Skaperverk?’
Lukas
Vi feirer festdagen for den hellige Lukas. Han var, forteller Paulus oss (Kol 4.14), lege. En lege, lik en prest, samler over tid stor menneskekunnskap. Det er hans privilegium å ledsage folk gjennom sårbare, sommetider angstfylte stadier av livet. En god lege blir en god observatør. Det er en egenskap vi finner uttrykt i Lukas’ evangelium. Mange av de klareste profilene i Det nye Testamente — den fortape sønn, Sakkeus, kvinnen som gikk dobbelt — er skissert av ham. Hans innflytelse på vår kulturkrets’ forestillingsevne er voldsom. Det følger liksom av seg selv at han også fikk rykte for å være maler. Å lære å se sant, å se oss selv og våre medmennesker i vår skrøpelighet, men badet i miskunn, med fabelaktig evne til å overgå oss selv, til å forvandles av Guds kraft, er en vesentlig del av kristenlivet. I dag kan vi spørre oss selv: Ser jeg slik? Vil jeg lære å se slik?
Oratorium
Kristen forkynnelse har alltid funnet mange former. Det guddommelige Ords mysterium overgår hva ord alene kan gi uttrykk for; så kommer kunsten til hjelp – maleri, musikk, skulptur og, jo, arkitektur. Et norsk oratorium bygget på apostelen Johannes’ liv ble uroppført i Grue Kirke i mai i år. Musikken, stort anlagt, er skrevet av Ole Karsten Sundlisæter til vakre tekster av Dordi Glærum Skuggevik. De sterkeste partiene musikalsk sett er etter min mening de mest lyriske, som Marias beretning om oppstandelsen (‘31.10) og dialogen mellom Jesus og Johannes etter apostelens spørsmål, ‘Er du løve, er du lam?’ (‘52.58). Sverdet som gjennomboret Marias hjerte, kommer sterkt, moderlig til uttrykk: ‘Eg forstår så lite! Dine vegar svinn bort i daude og natt, i mørke og kratt. Eg gav deg mitt ja, men ikkje til dette!’ Det er i mørket at Lyset skinner, for å forvandle det. Budskapet fra Johannes’ evangelium finner her et samtidig, talende uttrykk.
Johannes XXIII
Det skjer ofte at folk påkaller Johannes XXIIIs navn. Han var en høyt elsket pave. Men ofte huskes han på begrensede premisser. Vi liker å tenke oss ham som en rund, trivelig bestefar som fortalte vitser og åpnet vinduer. Assosiasjonen er ikke usann, utilstrekkelig. Der finnes et annet aspekt ved Johannes XIII vi ikke bør glemme. Det er nyttig, nå, å lese på nytt hans encyklika Paenitentiam agere datert 1. juli 1962, med henblikk på åpningen av Det 2. Vatikankonsil. Han ber der alle katolikker om å være med å forberede konsilet — hvordan? Ved å gjøre bot. ‘Å gjøre bot for sine synder er første skritt i retning av å motta tilgivelse og evig frelse’. Å føre menneskeheten til frelse er Kirkens vesentlige oppgave. Ved et økumenisk konsil ‘møtes Apostlenes etterfølgere; til dem gav menneskenes Frelser ordre om å lære alle nasjoner å holde alle hans bud’. Et slik møte må forberedes av en global samvittighetsranskakelse og konkrete tegn på anger, slik folket i Ninive angret da de hørte Jonas forkynnelse. Kirkemøtets ‘åpenbare oppgave’, skrev Johannes XXIII, er ‘offentlig å bekrefte Guds rettigheter over menneskene, frelst i Kristi Blod, for så å bekrefte menneskenes plikter overfor sin Gud of Frelser.’ Har vi samme prioritet i dag, eller er vi mer opptatt av det vi mener er Guds ‘plikter’ overfor oss?
Hjemmet
Nyhetene fra Midtøsten er så grusomme, og åpner så fryktelige perspektiver, at jeg føler meg lammet. Hamas’ terrorangrep og gisseltagen er avskyelige; samtidig kunne en BBC-journalist i dag morges, med blikk på Israels politikk over tid, spørre en ekspert, ‘Kunne ikke Israel forutse at dette ville skje?’ Jeg tenker stadig på en sekvens fra Spielbergs film München fra 2005. Avner Kaufmans Mossad-enhet, som jobber i hemmelighet, må i Athen dele et leid hus med en palestinsk gruppe. Spenningen er stor, men det er mulighet for kontakt på mellommenneskelig plan. Det utspiller seg en storartet scene omkring en radio. Ute i trappeoppgangen står lederne og tales ved, ja, de snakker virkelig, med en gnist av forståelse. De kunne ha vært brødre. En dør kunne være ved å åpnes. På slutten av samtalen sier den ene, som om han talte for begge, ‘Hjemmet er alt’. Neste dag er de ved å slå hverandre i hjel. Heri består lignelsen. Det som nå utspiller seg i Det hellige Land er Lameks forbannelse: ‘Hevnes Kain syv ganger, skal Lamek hevnes 77 ganger!’ (1. Mosebok 4.24): En voldsspiral uten ende. Mennesket må velge å gjøre slutt på den, ledet av Guds røst, av den Gud som i Bibelen kalles El Shaddai, det vil si, ‘Han som sier: Det er nok‘.
Fosse
På besøk i Lisboa etter påske, ble jeg rørt av å se plakaten til høyre. Der var han med ett, Jon Fosse (hvis røst er så urnorsk at den virker umulig å oversette) som om det var en selvfølge, tilsynelatende i sitt element, på et portugisisk teater-program. Noe som har slått meg i pressen denne uken, er stadig henvisning til Fosses verks universelle aspekt. Selvsagt er han dypt rotfestet i en verdenskulturen. Det er fabelaktig å ha en så stor dikter som selv er oversetter, vant til å brytes med mening, som kan si om sin oversettelse av Kafkas Prosessen at den etterstreber størst mulig nøyaktighet, at hvert ord er veid på gullvekt; som bemerker om de greske tragikerne at ‘de har helt særegne stemmer, Aiskylos, Euripides og Sofokles. Det er lett for meg å høre den stemmen og overføre den i måten jeg skriver på, i mitt språk her og nå’. Det almene i det særegne; det særegne i det almene: en tidløs vekselvirkning som kan bli en klisje, men som i vår Nobelprisvinner er elektrifiserende fordi hans kreative virke er så vesentlig forankret. Visdom fødes slik – og skjønnhet, en sang ulik noen annen sang.
Omveltning
Jeg går og grunner på noe Professor Ritchie Robertson nylig skrev om Willa og Edwin Muir: ‘Troen ekteparet Muir kjente best var skotsk kalvinisme. De forkastet den helt og holdent. Edwin skriver i sin selvbiografi at han en gang, i et smug i Glasgowslummen, så en mann som denget opp en annen uten grunn. Da folk grep inn, sa angriperen: «Jeg vet at han ikke har gjort meg noe, men jeg ska, fa’n ta meg, såre ham!» Med tilbakeblikk betraktet Muir opptrinnet som et bilde på Kalvins predestinasjon: Gud har fra verdens opphav besluttet hvem som skal frelses og forkastes. Han ekspederer så en ubarmhjertig straff ofrene ingenlunde har fortjent. Muir reflekterte videre over kalvinismen i sin usympatiske biografi om John Knox (1929) samt i et oppsiktvekkende essay, Bolsjevisme og kalvinisme (1934). Han mente at både kalvinist og bolsjevik anser seg selv som frelst mens de tilfreds forventer syndernes og borgerskapets forbannelse og utryddelse.’ Evnen mennesker har til å sette i system, så rasjonalisere en omveltning av høye idealer, er fascinerende og fryktinngytende.
Subversion
I keep thinking of something Professor Ritchie Robertson recently wrote about Willa and Edwin Muir: ‘The religion with which the Muirs were most familiar was Scottish Calvinism, and they roundly rejected it. Edwin tells in his autobiography of seeing, in a Glasgow slum street, a young man repeatedly hitting another for no apparent reason. To remonstrances, the aggressor replied, “I ken he hasna hurt me, but I’m gaun tae hurt him!”. In retrospect at least, Muir found this an image of Calvin’s predestination: God has decided before the beginning of the world who will be saved and who damned, and mercilessly inflicts a punishment which its victims have done nothing to deserve. Muir explored Calvinism further in his hostile biography of John Knox (1929) and in a remarkable essay, “Bolshevism and Calvinism” (1934). The Calvinist and Bolshevist elect, he argues, both consider themselves saved and anticipate with satisfaction the damnation or extinction of sinners and bourgeois.’ The aptitude human beings have for institutionalising, then rationalising their subversion of high ideals is fascinating and redoubtable.
Lejeune
Finnes der en person fra samtiden som inkarnerer den fulle betydning av kyskhet?
For å se den fulle betydning, må vi skue mot Ordet som ble kjød. Men jo, jeg kan tenke meg personer som inkarnerer egenskapen særlig. Den første som faller meg inn er Jérôme Lejeune, legen som oppdaget Trisomi 21. Han var ektemann og far. Jeg har lest noen av brevene han skrev til sin danske kone Birthe. De åpenbarer et dypt forhold preget av stor kjærlighet og respekt; men jeg mener han også representerer kyskhet i bredere forstand, ved måten han forholdt seg til pasienter på (i en viktig dokumentar kan du høre moren til et barn med Downs si noe sånt som at, «Det var da jeg så hvordan Dr Lejeune holdt sønnen min i sine armer at jeg lærte å betrakte ham som mitt barn, ikke som et problem») og i motet han viste da han, for å forbli sine idealer tro, gav avkall på sin karriere.
Synodos
Det er fascinerende å se hvordan Skriften ord opplyser særskilte situasjoner på uventet måte. Dagens messelesninger følger en syklus fastlagt for flere tiår siden; de er ikke spesielt tiltenkt første retrettdag som forbereder Kirkens synode; men budskapet de bringer synoden kalt til å ‘vandre sammen’ i Ånden er inspirerende. Kirken utfordres: ‘Dere sier, «Herrens veier er ikke rette». Hør nå, Israels hus: Er min vei ikke rett? Er det ikke heller din vei som er urett?’ (Ez 18.25). Med Salmen synger vi: ‘Herre, vis meg dine veier og lær meg dine stier. La din sannhet lære og lede meg’ (Salme 25.4f.). I evangeliet sier Herren til yppersteprestene og folkets eldste: ‘Johannes viste dere rettferdighetens vei, og dere trodde ham ikke’ (Matt 21.32). Paulus på sin side byr oss preges av ‘Jesu Kristi sinnelag’ (Fil 2.5). Det er en krevende vei å gå. Den forutsetter at vi tolker tegnene tiden byr på i det flammende, rensende lys Han bringer som er Alfa og Omega, Begynnelsen og Slutten, den samme i dag, i går, i evighet.
Forbeholdt Gud
Gregor den Store, biskop av Roma fra 590 til 604, taler direkte til vår tid. Der er gode historiske grunner til dét — på sett og vis var hans omstendigheter, mutatis mutandis, lik våre. Dette er i seg selv en nyttig innsikt for oss, som er overbevist om å leve i en slags historisk unntakstilstand. I en tekst Kirken gir oss i dag (i tidebønnenes lesningsgudstjeneste), skriver Gregor følgende om Erkeengelen Mikael: Han blir sendt av Gud ‘slik at han ved sin handling og sitt navn [som betyr «Hvem er lik Gud?»] lar oss få se at intet menneske kan gjøre det som er forbeholdt Gud å gjøre.’ Nettopp dette nekter vi nå å innse. Vi er besatt av tanken på å skape oss selv, på å definere egen virkelighet for så å kreve, stadig mer gjennom domstolene (her finner du et relevant eksempel) at andre skal bekrefte vår selvbestemte virkelighet som egentlig. Slik fremmer vi den subjektive oppfatnings seier over det som objektivt er gitt. Ja, vi befinner oss i en epistemologisk kamp – det dreier seg om virkelighetserkjennelse. En gammel bønn til Erkeengelen forblir relevant: defende nos in proelio.
Kong Venceslas
Å ikke svare på vold med vold; å åpne våre hjerter for de trengende; å be intenst når vi blir forfulgt; å være forberedt på offer: Imperativene er velkjente for oss. Allikevel er det besnærende og vidunderlig å se dem legemliggjort i et gjenkjennelig livsløp, i en særlig person, om så det var for 1100 år siden. Vi innser at det jo er mulig å følge budene, selv i tilsynelatende umulige forhold.
Standarden evangeliet setter lar seg ikke relativisere. Den viser sitt potensiale når den utleves kompromissløst; når vi gir avkall på oss selv for å nå den. Slik ser vi at våre fattige, begrensede liv ved nåde kan bære rik frukt for himlenes rike. Denslags frukt råtner aldri. Ennå etter mange århundrer forblir den en kilde til liv, glede, kraft. Den er lysende og uforgjengelig.
Stalins død
Rehabiliteringen av Stalin har i årevis foregått i russisk sammfunnsliv. Jeg tenkte det var på tide å se Armando Iannuccis film Stalins død fra 2018. Ved første øyekast er det ikke åpenbart hvordan emnet kunne bli til en komedie; men Iannucci fikk det til. Besetningen er fremragende. Mange av skuespillerne har sin erfaring mer fra scenen enn fra lerretet. Det gir filmen noe av den verdighet og intensitet vi forbinder med teateret. Det unnskylder også friheter Iannucci tar seg i forhold til historiske detaljer og kronologi. Vi bevitner obduksjonen av et selvdødt samfunn. Kun frykt holder det ennå sammen, såvidt. ‘Humoren’, skrev Anthony Lane i en anmeldelse i The New Yorker, ‘er så beksvart at den kunne ha vært pumpet ut av jorden. Det er hensiktsløst å hevde at filmen er nøyaktig i sin fremstilling. Dog lar fortettingen av tidsforløpet seg tilgi, for panikken og den spyttslikkende angst er så realistisk portrettert. Vi ser et samfunn på terskelen til nervesammenbrudd.’
Forstyrrende lys kastes på mangt som er på ferde nettopp nå.
Glede i tro
I Marilynne Robinsons roman Jack blir hovedpersonen, overbevist om egen fordervethet og i stadig påvente av straff, fortalt av en predikant: » Mister Ames, hvis Herren tror du trenger å straffes, kan du stole på at han gjør det som skal til. Han kjenner din adresse. Viser han deg inntil videre litt nåde, har han sikkert ikke noe imot at du har glede av den.» Jeg tenkte på sitatet da jeg så en dokumentarfilm om Mahalia Jackson. Thomas Dorsey sier i den: «Nøkkelen til Mahalia er åpenbar: Hun hadde glede av sin tro». Jeg vokste opp med Jacksons stemme (moren min hadde LP-plater). Den trøster meg til denne dag. Og jeg lurer på om ikke jeg alltid har mistenkt hva Dorsey sier. Mahalia stod midt i USAs Civil Rights Movement. Hun hadde opplevd mye vondt og hadde få illusjoner om livet, men hennes stemmekraft som «bragte rytmen tilbake fra nattklubbene inn i kirken» er full av glederik begeistring. Så tenker jeg: Mange kunne nok tillate seg å glede seg ørlite grann mer i sin tro.
Ikke på bærtur
Trondheim Stift har nå en biskoppelig vikar for synodalitet. Hva skal det bety?
Vår hellige Far, Pave Frans, har stadig påpekt at den synodale prosess han innbyr oss til vil lære av Østkirkens erfaring av synodalitet. En kvalifisert representant for denne Kirken, Biskop Manel Nin, har minnet om at «veifellesskapet» det er snakk om ikke handler bare om en gjeng troende som rusler sammen på bærtur, så å si, men om Kirken — ecclesia, «forsamlingen» — som vandrer sammen med Kristus. En biskoppelig vikar for synodalitet har dermed som sin fremste oppgave å hjelpe biskopen med å forsikre at alt som skjer i bispedømmet, administrativt og pastoralt, setter fokus på Jesus Kristus og hans evangelium, kilden til nytt liv.
Fra mitt brev til de troende.
Kunst, sjel & vær
Jeg smilte da jeg stod på rulletrappen ned til ankomsthallen på Gardermoen og så dette oppslaget. Det var fint å bli fortalt at en behagelig aften ventet meg ute; også å se at den kroniske eksistensialismen som angivelig preger oss nordmenn har glimt i øyet. Munchs Skrik er et av verdens best kjente malerier, et uttrykk for frykt. Men for en vakker ramme! Det var en aftens kontrastfulle skjønnhet som gjennomboret Munch dengang, i Nice i 1892, i en erfaring han opptegnet både med farver og i ord. «Jeg gik langs veien med to venner, saa gik solen ned. Himmelen blev pludselig blod og jeg følte det store skrig i naturen.» Det er påtagelig angst i bildet, kanskje også håpefull spenning. Det Munch følte kan like gjerne ha vært fødselsveer som dødsangst. I alle fall lar han oss erindre, 131 år senere, den skjønne middelhavssolnedgang som fremkalte en ung manns sjelskrise. Derved får vi et nytt perspektiv, kanskje, på egne øyeblikk av ekstrem indre bevegelse.
Byggmateriale
Ida Görres skrev Das Brot wächst im Winter i 1970. Hun priste den «store, løfterike såing» som var skjedd ved Det annet Vatikankonsil, men var rystet over all dekonstruksjon som foregikk i Kirken. Midt i det hele, midt i egen forvirring, holdt hun utkikk etter dem som prøvde å bygge på Konsilets virkelige grunnmur: «Det er for deres skyld at vi, de eldre og avdankede, må ta vare på grunnrissene og frøene, alt det som nå blir glemt. Hvem vet, kanskje kommer en generasjon etter denne som har fått nok av fedrenes ødeleggelseslyst, som vil søke byggemateriale for å bygge tidsbroer mellom det som varvfør og det som vil bli deres nå. Utvikling skjer aldri, slik vi kunne ønske, i rette linjer eller på enveisspor; utvikling går i sikksakk og spiraler. Ved neste store vendepunkt, må det gamle og det sanne være tilgjengelig for dem som søker det. Det må ikke være blitt malt i stykker av en søppelbil.’ Oppgaven med å bevare og forberede, sier Görres, er betrodd to grupper særlig innen Kirken: «Biskopene og de små i Guds folk.»
Dennoch
I gårsdagens innledningsforedrag til Dennoch-konferansen i Hannover – et samarbeidsprosjekt – pekte Dr Thomas Arnold på aspekter ved vestens modernitet som utfordrer Kirkens forkynnelse. En utfordring er ikke nødvendigvis et hinder. Men han bemerket at en kirkelig retorikk som fokuserer på mangel neppe fører langt. (Jeg fikk meditere over dette senere på kvelden, da en mann kom opp til meg på undergrunnsstasjonen og skrek, «Religion er åndssvekkelse!») Å gå rundt og forkynne at våre samtidige, som anser spørsmålet om Gud for irrelevant, mangler noe vesentlig, vil knapt vekke deres begeistring. Vi risikerer også å tre inn den nedlatende holdning vår Hellige Far ofte fordømmer. I Lisboa sa han til oss: «Eneste gyldige grunn til å se ned på noen, er hvis du er i ferd med å hjelpe ham eller henne opp.» Kristent vitnesbyrd, nå som i oldtiden, må peke mot et overmål, et plus ultra. Det overgår hva mennesker kan klare på egen hånd. Det må utgår fra et vesentlig møte med Gud gjennom Kirken som fører til forvandlet liv. Til syvende og sist, er det kun vitnesbyrdet om hellighet som vil gjøre inntrykk på vår selvforsynte samtid. (Jfr. Strøtankene fra 11. oktober 2022).Illustrasjonen viser El Grecos Sankt Martin og tiggeren fra 1597/99.
Å feire sorg?
I sin innsiktsfullt personlige innledning til The Pillars nyhetsbrev offentliggjort på festen for Jomfru Marias Smerter, skriver Ed. Condon: ‘Tanken om å ‘feire sorg’ er en av de kvasi-selvmotsigende utsagn trosutøvelsen konfronterer oss med. Men er der motsigelse? Jeg tror ikke det. Kjærligheten er vel alltid forbundet med en grad av sorg. På denne siden av evigheten er det å elske stort sett, ihvertfall fra tid til annen, ensbetydende med å lide. Men vi feirer sorgen, og feirer Marias sørgmodige kjærlighet ved korsets fot, fordi vår kjærlighet grunner i håpet om oppstandelse.’ Ja, slik tror jeg også det er. En av de storartede aspekter ved kristendommen, er at den legitimerer sorgen, som ellers faller utenfor sekulærsamfunnets ordforråd. Har man en livsanskuelse uten noen form for transcendens, er opprør eneste mulige respons til sorg – og opprør fører lett til bitterhet. Den 15. september hvert år minner Kirken oss om et konseptuelt rammeverk som lar oss forholde oss håpefullt til sorg. Pergolesi satte en vesentlig tekst for dagen til musikk. Ingen tolkning overgår, såvidt jeg vet, denne.
Kobberslange
I en av Israels definerende opprør under utvandringen fra Egypt, ble folket angrepet av slanger som bet og forgiftet dem. ‘Da sa Herren til Moses: Gjør deg en seraf-slange og sett den på en stang, så skal hver den som er bitt og ser på den, få leve. Så gjorde Moses en kobberslange og satte den på en stang; og når en slange hadde bitt noen, og han så på kobberslangen, forble han i live (4. Mosebok 21.8-9).’ Kirken lar oss høre beretningen idag, på festen for Korsets Opphøyelse; for i Mose kobberslange så Kirkefedrene et bilde på Kristi lidelse. Historien har umiddelbar, praktisk relevanse for oss alle. Hva er det som sårer meg, uroer meg, kanskje tyner livet ut av meg? Hvis jeg kan sette navn på den tingen og bringe den opp i dagen – sette den på en stang – vil den miste sin kraft. Dette er ren sunn fornuft. Innen troens mysterium åpnes en videre dimensjon. På Korset bragte Kristus lys ut av mørke, som på skapningens første dag, ‘og alt lyset skinner på blir lys’ (Efeserbrevet 5.13). Ja, selv det mørke i meg som er dypest og mest intimt.
Natur
Vår tid tenderer mot å idealisere naturen med dens impulser, dens hunger, ikke mot å transcendere den. Mens folks betraktning over vår natur til andre tider har fokusert på dét som kjennetegner mennesket i forhold til andre arter, ser vi nåtildags en merkelig besluttsomhet som går ut på å vise at vi ikke er annet enn dyr. Det betyr ikke at vår tid er uimottagelig for Ånd. Sjelens fordringer lar seg ofte merke negativt, på grunnlag av smerte. Mens det moderne menneske ugjerne snakker om Gud, innrømmer det gjerne at det føler seg fanget i skapt begrensning. Mens det ikke eksplisitt tror på læren om et evig liv, er det oppslukt av lengselen etter mer. Fast bestemt på å omfavne sin inkarnerte menneskelighet, vet det dog at kroppen peker utover seg selv: Enhver tilsynelatende tilfredsstillelse er så pinefullt midlertidig.
Fra Chastity: Reconciliation of the Senses som utkommer 12. oktober
Å gi slipp på sorg
Takket være et godt tips, oppdaget jeg Rainer Kaufmanns sterke film Løping. Den handler om å takle sorg i fryktelige omstendigheter – i en avgrunn av uforstand som følger et selvmord. Juliane har mistet sin livspartner Johann. Hun sitter fast i en vev spunnet av ulike tråder, noen selvrettferdige, noen selvfordømmende. På et visst plan er hun bestemt på å være ærlig. På et annet plan hengir hun seg til selvbedrag. Men når vår verden taler i grus, hvordan vet vi hva som er reelt? Det er filmens styrke at den fremstiller Julianes gradvise ferd tilbake til virkeligheten, en ferd muliggjort av trauste venner som kan trøste og omfavne, men også si et sannhetens ord. I en vesentlig samtale får Juliane høre: «Du mater sorgen lik et husdyr for at den fortsatt skal bli sittende doven og fet ved din side, kun den forbinder deg nå med det du har mistet.» Vi kan ikke leve på tap over tid, ikke engang på tap som ser ut til å ha tatt bort en del av oss selv. (FAZs anmeldelse finnes her).
Baraniak
Da jeg i dag sammen med bispekonferansen besøkte domkirken i Poznań, ble jeg stående foran graven til Antoni Baraniak, byens erkebiskop 1957-77. Han var blant den kirkelig prominens som ble arrestert av kommunistregimet, utsatt for isolasjon, dype ydmykelser og ulike former for tortur. Myndighetens hensikt var å splitte episkopatet ved å mobilisere Baraniak mot Polens primat, Kardinal Wyszyński. Planen mislykkedes fullstendig. Baraniaks motstandskraft var heroisk. I sin tale ved Baraniaks begravelse, snakket kardinalen om det ‘bemerkelsesverdig dype bånd’ som bestod mellom dem, to biskoper av usedvanlig format.
Jeg undrer på hva de ville ha sagt om krangler og drakamper i dagens kirkeliv.
Du finner en polsk dokumentar om Baraniak her.
Å veie alternativer
Tidebønnene gir oss et stykke (3.3) fra Thomas à Kempis‘ Kristi Etterfølgelse, en bok utallige kristne før i tiden gikk rundt med i lommen. Dens utfordring taler til oss nå:
‘Mange lytter heller til verden enn til Gud; de følger heller kroppens appetitt enn ting som er velbehagelige for Gud. Det verden tilbyr er forgjengelig og begrenset, allikevel følger folk det ivrig; det jeg lover [sier Herren] er stort og evig, men menneskenes hjerter er numne. Hvem tjener og adlyder vel meg med samme omsorg som vises denne verden og dens herrer?’ Litt senere får vi høre: ‘Jeg har det med å besøke mine utvalgte på to måter: ved fristelse og ved trøst.’ Er dette noe vi tenker på tilstrekkelig, at fristelser vi utsettes for kan være muligheter gitt av forsynet til å modnes i nåde?
Ironi
Jeg er ikke så humørløs at jeg ikke ser komedien i denne byscenen langs Karl Johan, et par stenkast fra kongens slott: tre offentlige doer malt i blått, hvit og rødt, oppkalt etter de republikanske dyder. Den er morsom på et vis, ikke minst fordi «Liberté» bærer oppslaget, «Ute av drift».
På et dypere plan blir jeg vonbroten. Denslags representerer en trend: vi forholder oss stort sett ironisk, nå, til idealer. Det er kanskje fordi vi har sett for mye dobbeltmoral og hykleri hos personer som opprettholder dem? Men det er ingen grunn til å trekke inn årene og la oss tas av vinden. Nei, vi burde heller ta oss selv i nakken, granske våre liv og gjøre oss beredt til å endre dem. Et samfunn – det være seg et kirkesamfunn – uten gjennomtenkte, høyt holdte idealer blir ukreativt og kjedelig; og det blir sårbart for alskens tåpelighet.
