Krigens røst
Wilfred Owen var 25 år gammel i 1918, da han skrev i diktet Kallene: ‘I det jeg lente meg ut av mitt vindu ved midnatt i går/fornemmet jeg stønn fra menn som hverken har evne/eller vilje til å ytre sin fortvilelse!/En stemme har jeg da. Denne gang må jeg avsted.’ Han var reist tilbake til Storbritannia for å bli frisk etter granatsjokk. Det ble ham et imperativ å reise tilbake til fronten for å sette ord på det ubeskrivelige. Beslutningen kostet Owen livet.
Krig kan vekke poetisk begavelse og muliggjøre vitnesbyrd som trenger gjennom skallet av likegyldighet og følelsesløshet vi omslutter oss med, for ingen kan utholde massivt stress, eller tanken på massivt stress, over særlig lang tid. Slik vekkelse skjer i disse dager, ved Ukrainas frontlinje. Den unge dikteren Artur Drons verk er preget av nøkternhet og intensitet, gjennomsyret av tro. Har du ennå ikke lest hans Første korinterbrev, så gjør det nå. Les det høyt.
Marg og ben
Biskopen Diadochos av Photiki, en småby i det nordvestlige Hellas, ble født omkring 400. Det sies han var blant gruppen av prominente menn fra Epiros som ble kidnappet av vandaler da Dioadochos var godt over 60. Gruppen ble forvist til Nord-Afrika, hvor sporene etter Diadochos forsvinner. Han var ikke en mann som levde trygt i et elfenbenstårn eller en lun celle. Så gjør det desto mer inntrykk når han skriver i sin traktat om Åndelig fullkommenhet:
«Enhver som elsker Gud i dypet av sitt hjerte, er allerede elsket av Gud. Ja, målet for et menneskes kjærlighet til Gud bestemmes av bevisstheten om å være omsluttet av Guds kjærlighet. Når bevisstheten er klar, inngir den lengsel etter å opplyses av guddommelig lys. Lengselen er så intens at den ser ut til gå én gjennom marg og ben. Man mister enhver selvbevissthet og forvandles helt og holdent av Guds kjærlighet.»
Lengselen er så intens at den ser ut til gå én gjennom marg og ben.
Himmelens port
Fra en samtale med Bénédicte Cedergren om vigslingen av klosterkirken på Munkeby:
Mens han reflekterte over særegenheten ved stedet og begivenhetens historiske sus, understreket Biskop Varden at det «egentlig ikke er noe usedvanlig ved dette klosteret» – han forklarte at cistercienserne stort sett trekker seg tilbake fra folks oppmerksomhet; de søker ikke å bli lagt merke til. Ordenens konstitusjoner påpeker at munkene kalles til å holde ut i «en livsform som er dagligdags, uspektakulær og arbeidssom».
«Så på det viset», fortsatte biskopen, «er dette et kloster som alle andre. Samtidig er ethvert kloster en himmelens port og således noe fullstendig ekstraordinært».
Du kan lese hele stykket her, i The NCR.
Paraplyer
Jeg har sett Les Parapluies de Cherbourg om igjen. Filmen (fra 1964) er glorete, umiskjennelig av sin tid; allikevel forblir den relevant, gripende og human, en troverdig beretning om lidenskap og sårbarhet, om tvil, raushet, fortvilelse og muligheten for å ta fatt på nytt. Om den er spekket med følelser, unngår den å bli sentimental. Michel Legrands filmmusikk, tolket av divaer, er storartet. Men det er skuespillerne som gjør filmen stor. Catherine Deneuve, 21 år gammel, er uforglemmelig i rollen som Geneviève. Har man sett henne i rollen, tar man for gitt stjerne-karrieren som fulgte. Også Anne Vernon, som ble 100 forrige uke, gjør inntrykk som Genevièves mor. Når datteren fristes av selvforakt i løpet av en ikke planlagt graviditet, overvinner hun kontant egne motstridende følelser og utbryter med myndig overbevisning: «En gravid kvinne er alltid vakker», et selvinnlysende utsagn vi ikke desto mindre trenger å høre.
Ordensliv
Zena Hitz’ bok fremlegges som en filosofs blikk på ordenslivet. Hva i all verden skal det bety? Hitz er lærd. Hun har gjort filosofiens kanon til sin; hun omtaler Platon og Husserl med spontant fortrolighet, som om de var squash-partnere hun lunsjer med. Men bokens hensikt er ikke å overvelde leseren med sitater eller lærde begreper. Hitz viser seg filosof først og fremst ved å spørre «Hvorfor?» om en hel del ting vi tar for gitt. Hennes hensikt, sier hun, er ikke «å utlegge det store mangfold av ordensfellesskap og deres innvirkning på kristent liv» — ikke å analysere, for eksempel, det neoplatonske element hos kappadokerne, rollen tiggermunkordnene spilte i rehabiliteringen av Aristoteles eller benediktinernes respons til den franske revolusjon. Hun har ikke skrevet boken for å briljere med sin lærdom, men for å søke innsikt: «Jeg er filosof, og min overveldende uvitenhet, lik Sokrates’, skaper store muligheter.» Innfallsvinkelen fungerer. Den er forfriskende, ikke minst fordi litteratur om ordenslivet stort sett er nedlesset med omstendelig selvbekreftelse.
Fra min anmeldelse av A Philosopher Looks at the Religious Life i siste nummer av First Things.
Motsetninger
Jeg er glad i stykket fra Jesu Siraks bok vi får høre i vigilien i dag: ‘Alt han har skapt er underfullt å se. Alt forekommer parvis, og det ene har sin motsetning i det andre. Ikke noe har han skapt overflødig, det ene utfyller det gode hos det andre’ (42.25f.). Vi får en tolkningsnøkkel som hjelper oss til å leve her i verden. Den hjelper oss også til å begripe oss selv. Den forutsetter at vi godtar å leve med spenning. På den ene hånd blir jeg fortalt at jeg har alt jeg trenger for å nå en personlig, enestående fullkommenhet. På det annen side får jeg høre at jeg ikke kan nå slik fullkommenhet alene. Den vil fullbyrdes gjennom mine forhold til andre, mine ‘motsetninger’ hvis annerledeshet ikke utgjør noen trusel, men en kontrast som trengs for å åpenbare mitt potensiale, mine muligheter. Et slikt perspektiv utgjør et fredelig korrektiv til antagelsen som er blitt vanlig i samtidens verdslige diskurs, som går ut på at jeg er mangelfull og egenhendig må reparere det jeg ser på som kassert. En slik holdning kan føre til fryktelig ensomhet. Mens det bibelske utsyn trekker meg inn i møter og oppdagelser, inn i takknemlig communio.
Vesentlig
I en anmeldelse i La Lectura, litteraturtillegget til El Mundo, den 5. januar, skriver Daniel Capó om Chastity: ‘Dette er utvilsomt en av årets vesentlige bøker, og bør anerkjennes som sådan.’ Han fortsetter: ‘Kyskhet peker mot en horisont av naturlig liv levd med integritet, mot menneskets forsoning med sansene ved at dets personlighet ordnes utifra dets dypeste tilbøyeligheter: Ikke mot det onde eller mot selviskhet, men mot en storhet som finner uttrykk i tjeneste. «Dette håpet», leser vi, «opplyses av et glimt av vesentlig erindring. Vi erkjenner det både i sjelen og på kroppen, iblant som fryd, iblant somv smerte, som en lengsel etter det uendelige.» Det ser ut til at ingen kommer utenom denne tørsten etter uendelighet, minnet om en kjærlighet som går forut for alt. Nettopp fordi vi ble elsket først og kjente kjærlighetens sødme, er vi selv i stand til å elske. På meg virker dette som en antropologisk sannhet. Den utlegges her av Erik Varden med sjelden slagkraft.’
Du finner hele teksten her.
Inn i andres liv
Når jeg leser Emily Kopleys essay – en storartet tekst – om den nye fembindsutgaven av Virginia Woolfs dagbøker, blir jeg ettertenksom av en notis hun siterer. Den ble opptegnet i august 1938, like etter at Virginias nevø Julian Bell, ambulansesjåfør i den spanske borgerkrig, var omkommet da bilen hans ble bombet i Fuenvarral. Han var 29 år gammel. Tanten skrev: ‘En forunderlig fysisk erkjennelse, som om man hadde levd i en annen kropp som nå er borte, alt liv den inneholdt er til ende. Som vanlig er eneste botemiddel å tre inn i andres liv.’ Vi finner her et sterkt vitnesbyrd om nærhet. Det lar oss forstå at et uttrykk som ‘hans liv er mitt‘ kan bekreftes erfaringsmessig. Men det er ikke alt. La oss merke oss botemiddelet mot sorg. Sorg slutter oss stort sett inne i oss selv. Nei!, sier Woolf. Isteden må den få åpne oss, utvide vår medlidenhet. For henne fant prosessen form i fantasiens kreative univers. Hennes eget livs tragiske slutt viser at hun ikke alltid kunne leve opp til sitt eget råd. Rådet er ikke desto mindre gyldig.
Dåp
‘Da han steg ned i eleven, bragte Kristus løftenes verden inn i konkret virkelighet. Han transponerte profetenes futurum til presens. Han var seg bevisst at hans ferd gjennom vannene var en ‘oppfyllelse’ (Mt 3.15). Det var Døperen også, der han stod som en bro (størst på den ene bredd, minst på den andre) og vitnet om begivenhetens horisontale, historiske akse. Kristus sa ingenting, gjorde ingen geberder. Handlingen han utførte var ikke i seg selv oppsiktvekkende. Han sluttet seg til et følge av anonyme andre. Men mens de i Jordan intensjonelt druknet egne byrder av skyld, bar han på kroppen, reelt, synden som sådan (jfr. Jn 1.29). Det kategoriske ‘i ham’ som underbygger kristologien i Paulusbrevene med lokativ kraft, ble virksomt her, på terskelen til Guds Israel, i det Kristus fritt og fullstendig trådte inn i sitt virke. Overgangen skjedde i det stille, men stillheten ble brutt da Faderens røst gjenlød i jublende bekreftelse. Røsten etablerte en vertikal akse av lovsang, lovsang som i dette tilfelle nådde fra himmelen til jorden. Den minner oss om at Kristi offer rettes, ikke mot en ansiktsløs Transcendens, men mot en Far som mottar det takknemlig og forsegler utvekslingen ved å utsende Ånden i den form som engang fløy bort fra Noas hånd og svevde over vannene, uten å få fotfeste i en slagen, druknet verden, men som nå er kommet for å ‘bli over’ (Jn 1.33) Førstegrøden av et nytt skaperverk.’ Fra et essay om liturgi.
Om sjelen
Ingen har gjort mer enn Tiina Nunnally for å gi Sigrid Undset ny slagkraft i den engelsk-språklige verden. Hennes oversettelser viser at vår Nobelprisvinner var en høyst moderne forfatter, ikke en fabrikant av søt middelalder-romantikk. I julenummeret til TLS, skriver Hal Jensen ‘Undset bringer oss rett inn i Olavs og Ingunns sinn. Hun ytrer deres tanker og er fullt på høyde med veldige temaer som synd, tilgivelse, anger og plikt utifra fintfølende innsikt i psykologien som får folk til å gjøre hva de kan for å åle seg ut av plagsomme moralske knipetak. ‘Synd’ står ikke her for en banal etikett, men for noe glidende og vaklende, for illusjon og selvbedrag, for velmente løfter til én selv og for rasjonaliseringer uttenkt i selvforsvar. Undset nedtegner disse indre kampene med samme klarsynte, udømmende blikk hun retter mot naturhistorien. Omgivelsene preges av et sterkt religiøst element, men hun klyver aldri opp i noen prekestol. Heller ikke tyr hun til retorisk tomprat om transcendens. Allikevel preges hennes fokus av kumulativ, besnærende grenseløshet. Slik skal man skrive om sjelen.’
Theotokos
Hvert kalenderår begynner med høytiden for Guds hellige Mor 1. januar, etterfulgt av minnedagen for Basilios og Gregor den 2. I år bærer dagene særlig betydning. Alle har vi hobbyteorier om Kirkens diverse kriser. Såvidt jeg kan se, finnes egentlig kun én stor krise: Det gradvise sammenbrudd av en sann forståelse av hvem Jesus Kristus er. Katolikker erkjenner at Jesus grep inn i historien med en tilstedeværelse uten sidestykke; men er seg stadig mindre bevisst – det er mitt inntrykk – at han er Herre over historien, det guddommelige Logos som alene gir ting og begivenheter endelig mening. Mister man først sansen for dét, begynner en hel masse kompromisser å synes, ikke bare tiltrekkende, men nødvendige i forhold til livsførsel og forkynnelse. Basilios og Gregor førte videre arven fra Athanasios. Den opprettholdt læren om Jesu Kristi guddom, en lære som ble oversett og utledd i en verden, og en Kirke, som ‘stønnet ved å befinne seg ariansk‘. Lar ikke et lignende stønn, ytret med dorskhet, seg høre i vår tid? Det var ikke minst Basilios og Gregors’ utholdenhet som muliggjorde definisjonen av Maria som Guds Mor, Theotokos, ved konsilet i Efesus i 431. Definisjonen forblir en prøvesten for katolsk tro den dag i dag. Vi er kalt, ja forpliktet, til å prøve alle våre tanker, handlinger, stemninger og prosedyrer på den.
Nytt år
Bok på ungarsk
‘«Himmelens fred», skrev abbed de Rancé i et av sine brev til hertuginnen av Guise, «er bare for dem som har bevart den på jorden». For å bevare freden, må jeg finne den ikke som et abstrakt ideal, men som historisk virkelighet. Jeg må søke forsoning med min fortid. Jeg må aldri glemme min gjenløsning. Jeg må lære å være takknemlig, dernest strebe etter å leve et liv som er verdig den frihet som er vunnet for meg. På denne måten kan selv minner fra det grusomste fangenskap bli en kilde til fred og flomme over i lovsang.’
Fra Lengsel er mitt vesen, som denne uken kom ut på ungarsk, utgitt av L’Harmattan.
God jul!
Coram Fratribus tar seg en pust i bakken i juleoktaven.
Takk for interessen du viser siden.
Som selskap i disse dagene, foreslår jeg Leontyne Price som synger Vom Himmel hoch med Wienerfilharmonikerne dirigert av Karajan. Skulle du ønske noe å lese på, hva med Selma Lagerlöds Legenden om julrosorna? Teksten finner du her, en opplesning her.
Dagens kollektbønn: ‘Evige Gud, på underfull vis skapte du menneskenaturen, og enda herligere har du gjenløst den. Vi ber deg: Gi oss del i din Sønns guddom, han som ville dele vår menneskenatur.’ Ja, her har vi paradigmet vi trenger for vår tilværelse og for vår tenkning om tro.
Signet jul!
+fr Erik Varden
In medio Ecclesiae
Når samfunnet og Kirken polariseres, er det godt å posisjonere seg trøstig in medio Ecclesiae, væpnet med overnaturlig tro. En slik posisjon inkarneres av Mère Cécile Bruyère, første abbedisse av Sainte Cécile de Solesmes. Den 18. mai 1885, skrev hun til Mère Aldegonde Cordonnier: ‘Ruiner er vårt eneste byggemateriale.’ Fem år senere utbroderte hun motivet i et brev til Dom Albert L’Huillier: ‘Å, hvis du visste hvor klart jeg ser at Gud ikke grunnlegger eller bygger noe unntatt på grunnlag av ruiner, umuligheter, lammelser! Det er som en mystisk lek Guds evige Visdom boltrer seg med omkring jordens krets. Jeg ber deg om å øse all din bekymring, all din uro, alle dine prognoser ut i Guds fang. Vi risikere jo ingenting, tross alt, vi som ikke trenger å forevige oss selv her nede. Hell og seier er vunnet på våre vegne, og kan ikke tas fra oss. La oss likeså tro at alt blir vel for Kirken, som vi elsker.’ Hun sa gjerne: ‘Vi må utleve vår trosbekjennelse; slik får vi kraft til hva det måtte være.’
Signing
Spørsmålet om hva som er og ikke er en velsignelse, om hva som kan og ikke kan velsignes, har alltid opptatt teologer.
En nyttig, oppmerksom gjennomgang av dagens erklæring fra Trosdikasteriet, Fiducia supplicans, finner du i Luke Coppens analyse på The Pillar. Blant stykkets innsikter, er en referanse fra en fotnote som i hvert fall indirekte innrammer Romas uttalelse. Teksten kommer fra en preken Benedikt XVI holdt 1. januar 2012: ‘Lik Maria, er Kirken for verden en formidler av Guds velsignelse; Kirken mottar velsignelse når hun mottar Jesus; hun formidler den når hun frembærer ham. Han er den miskunn og fred verden ikke kan gi, men som den alltid trenger, minst like sterkt som den trenger brød.’ La oss da nedkalle Guds miskunn over Kirken og verden ved å leve på en slik måte at vi er rede til å ta imot det supersubstansielle brød som alene kan forvandle våre liv.
Livskunst
Det er en høy form for nestekjærlighet å gjenkjenne hos andre egenskaper de ikke er seg bevisst, å spore et potensiale de ikke hade forventet, for slik å gi dem mot til å holde koken, til å vokse og blomstre.
Én som er i stand til å se på denne måten er Ana Zarzalejos Vicens. Hennes reflekterte, vittige essay ‘Øl og kyskhet: Livets kunst‘ stod på trykk i går, og gjorde meg glad.
Hun oppsummerer noe jeg sa i Madrid med sine egne ord: ‘Skal du først sette ting på spill for helt og fullt å bli et menneske, så la ingen få deg til å undervurdere spillets betydning!’
Det budskapet står jeg ved, glad for å høre det gi gjenklang.
Åpne dører
‘Frelsens ord er ikke på jakt etter uberørte, rene, ufarlige steder. Nei, ordet trer inn i våre livs komplekse og mørke rom. Nå som den gang, ønsker Gud å besøke nettopp stedene vi helst ikke ser at han ser. Ofte er det vi som lukker døren. Vi foretrekker å gjemme vår forvirring, våre mørke sider, vår dobbelthet. Alt dette holder vi bak lås og slå, mens vi nærmer oss Herren med slitne bønner vi kan utenat, urolige ved tanken på at hans sannhet kunne røre våre hjerter. Dette er forkledd hykleri.’
Fra boken Custodians of Wonder: Daily Pope Francis, en tekstsamling utgitt på Silentium.
Mitt forord til boken kan du lese her.
Høstgule blader
For sjette år på rad, figurerer Finland øverst på FNs Lykkerapport. Når finner snakker med lykkejegere fra utlandet, nyanserer de gjerne ærestittelen. Hvordan vurderer de den i eget selskap? Gå og se Aki Kaurismäkis film Gule høstblader. Det gjorde jeg forleden kveld. Jeg synes den var storartet. Jeg var ikke den eneste. Da filmen var slutt, klappet publikum. Dramaet utspiller seg i vår samtid. Stadig er det noen som skrur på radioen. Vi hører alltid rapporter om Russlands overgrep i Ukraina. Den finsk-russiske grensen er 1340 km lang. Vi minnes om en stor skjørhet. Interiører og kostymer kunne like gjerne være fra 70-tallet. Vi får signaler om at tekniske fremskritt ikke nødvendigvis forvandler dyp sensibilitet. Hierarki og myndighet fremstilles stort sett brutalt. Strukturer idealiseres ikke. Finner er ikke lykkelige fordi alt går på skinner hjemme hos dem. Kaurismäki peker heller mot lykkens opphav ved ømheten han viser når han portretterer enkeltmennesker, deres sårbarhet, særhet og vanvittige håp. Flere scener er rørende vakre. I tillegg er dette en film som er breddfull av selvironi. Poenget er ikke trivielt. Som regel er de lykkeligste mennesker jeg kjenner de som mest hjertelig ler av seg selv.
Books of the Year
It’s the season of book supplements.
Chastity made it onto George Weigel’s list compiled for First Things. He writes: ‘In Chastity, Bishop Varden explains just why that much-misunderstood virtue is a matter of living what John Paul II called ‘the integrity of love.»
In The Tablet, Dom Luke Bell writes: ‘With an extraordinary sensitivity to the meaning of words in languages ancient and modern, Erik Varden’s Chastity: Reconciliation of the Senses is a brave and timely book which restores the full resonance of the virtue of chastity. Grounding his reflection in the ancient Syriac text The Cave of Treasures, he finds it to be about seeing with unclouded gaze, “attentively and reverently”. With culture and humour, he leads us to the sublimity of the beatific vision.’
Liturgi
I dag er det seksti år siden Sacrosanctum Concilium, Annet Vatikankonsils konstitusjon om liturgien, ble promulgert. Det er et dokument det er verd å lese på nytt fra tid til annen.
For meg er dette tekstens mest grunnleggende del: ‘Da den Nye og evige Pakts yppersteprest, Kristus Jesus, tok på seg menneskelig natur, førte han inn i vår jordiske landflyktighet den samme hymne som i all evighet synges i de himmelske boliger. Hele det menneskelige samfunn slutter han til seg, og forener det med seg i samme lovsang.’ (n. 83). Utsagnet er vidunderlig, endeløst fascinerende. Konsilet minner oss om at liturgisk gudstjeneste vesentlig er mystisk innlemmelse — ved Kristus, med ham og i ham — i den hellige Treenighets usigelige samkvem. Denne teologiske dimensjonen må alltid forbli et kriterium for liturgisk praksis, i enda større grad for liturgisk reform. Den minner oss om at liturgien ikke er et menneskelig prosjekt; den er guddommelig forvandlingsarbeid, et evighetsnovisiat.
Den hellige Andreas
‘Moderne psykologi har lært oss mangt om rivalisering i søskenforhold, en av de primære relasjoner som gir form til et liv, med mulighet for å komplisere livet veldig. Forskning hentet fra analytikernes chaise longue bekreftes av Skriften. Tenk på Kain og Abel, Jakob og Esau, Lea og Rakel. Blant disse brødre og søstre finner vi forskruddhet og smerte. Så er det interessant å merke seg at Kristus, da han rekrutterte apostler, overhoder for Det Nye Israels Tolv Stammer, lot en høy prosentdel – to tredjedeler – være blodsbrødre. Hvis Herren gav slike komplikasjoner plass blant sine nærmeste, var det kanskje for å vise at naturlig begrensning og relasjonell betingethet kan overvinnes hvis vi virkelig blir hans disipler. Jakob og Johannes, Peter og Andreas, vokste ved evangeliet i tro og menneskelig format slik at de, da Kristus var oppstått fra de døde, var rede til å bli sendt til jordens ender, enhver etter egen reiseplan, for å forkynne livets seier. De var blitt voksne. De hadde overgitt seg selv. Derved var de satt fri til å bære vitnesbyrd.’ Fra min bok Entering the Twofold Mystery.
Selvforsvar
‘Fotografering gjør én dristigere enn én egentlig er; det er en form for selvforsvar.’ Det sier Ian Jeffrey om Dorothy Bohm i Richard Shaws dokumentarfilm Å se dagslys. Filmen er et gripende portrett av den store fotografens liv, et vitnesbyrd om en verdensanskuelse som var eksakt, illusjonsløs og på samme tid full av medlidenhet. Jeffrey sier videre: ‘I en kort tid på 40- og 50-tallet hersket ømheten i fotokunsten.’ Dorothy, bemerker han, ‘levde i dette særegne univers’. Hun klarte på sitt vis å holde det i live. Hennes fotografier lyser av menneskekjærlighet. Hun vokste opp i traumatiske omstendigheter og var seg tidens store fremskritt bevisst. Allikevel, skriver nekrologen i Financial Times, ‘var Bohms høyeste ønske, i en tid som ser milliarder av bilder tankeløst skapt hver dag, poetisk heller enn politisk: Senk farten og ta deg tid til virkelig å se verden som omgir deg. Se med øynene, ikke gjennom telefonen.’
Koreografi
Vi er kulturelt betinget til å tro at disiplin og regler står i motsetning til spontanitet og frihet. Inntrykket er prinsipielt uriktig. Nylig leste jeg på nytt et essay av Lord Sacks som kaster lys på saken. Idet han mediterer over motstandskraften i Israels tro, fastslår han at ‘kjærligheten ennå er sterk etter 33 århundrer. Det er lang holdbarhetstid for kjærlighet, og vi tror den vil vare evig.’ Så spør han: ‘Hadde den vart så lenge hvis det ikke var for ritualene og de 613 bud som fyller vår hverdag med påminnelser om Guds nærvær? Neppe. Når jøder gjennom historien har sluttet å leve etter budene, har de i løpet av få slektsledd mistet sin identitet. Uten ritualer, dør kjærligheten før eller senere. Når ritualene finnes, er der alltid glødende kull med iboende kraft til å flamme opp. Det er ikke slik at hver dag i et langt, lykkelig ekteskap føles som en bryllupsdag; men selv kjærlighet som trekker på årene har kraften i behold så lenge koreografien av hengivenhet, høflighet og vennlighet opprettholdes.’ Det er nyttig for katolikker å bruke innsikten på oss selv, på den rike tradisjon vi har fått overgitt.
Lys av Lys
I dag så vi solen for siste gang i år i Tromsø. Den blir ikke synlig igjen før etter 14 januar.
Det er intenst meningsfullt å forberede jul i et så nordlig klima. Liturgiens hovedmotiver – ‘og i de dager skal de se et stort lys’ – taler sterkt. Vi utfordres til å ta modig oppgjør med mørket i våre hjerter, med vårt vesentlige behov for opplysning. Ingen mengde D-Vitamin kan oppveie fravær av ham som er Lys av Lys. I en vakker nordnorsk adventsalme synger vi: ‘Nu har vi den hardaste ria/vi slit med å kave oss frem/mot lyset og adventsti’a/d’e langt sør tel Betlehem.’ Ja, det er dét; men Betlehem kan også komme elektrifiserende nær. Hva vil det si å ‘elske lyset’, å ‘trekke nær’ lyset (jfr. Johannes 3)?
Lange vinternetter lar oss grunne over dette med realisme.
