Vandrefalk
Ben Jonson-epigrafen oppsummerer mer eller mindre et dikt av D.S. Martin som har ledsaget meg, og til en viss grad hjemsøkt meg, i løpet av Den stille uke og Påsken. Diktet er en slags variasjonen på en berømt tekst av Francis Thompson, men er mer konsist. På et vis er billedbruken ubekvem. Falken er en rovfugl; den har ikke milde hensikter. Men på samme tid, hvem har sett en falk stupe og ikke blitt fylt av ærefrykt? Det er et makeløst, vakkert skue. Har vi Skriften innabords, vekkes dype assosiasjoner. Vi skal ikke, for eksempel, redusere Bibelens lignelse av Israels Gud med en ørn (f.eks. i 5. Mosebok 32.11) til sentimentalt svada.
Der er jubel og lengsel i diktets to siste linjer. De passer godt til Påskeoktaven. Oppfordringen til å utføre et Sursum corda er til syvende og sist en innbydelse til vår endelige hjemferd dit hvor den Oppstandne venter på oss. Vi har ikke her en blivende stad.
