Filantropi
Det er på tide at Nederlands Bachselskap får en eller annen slags internasjonal fortjenestemedalje i sølv – minst – for sine ytelser. Programmet de har produsert og delt gratis i de siste årene, er fabelaktig, sannelig et filantropisk foretak. Jeg har sett og lyttet til Jos van Veldhovens fremføring av Johannespasjonen med største oppmerksomhet. Den er nær fullkommen, ikke kun fordi den er musikalsk ypperlig, men fordi den er dramatisk formidlende. Raphael Höhn er en slående evangelist, virkelig én som kan fortelle en historie. Og jeg vet ikke om jeg noensinne har hørt Ach, mein Sinn, klagen som følger Peters fornektelse, sunget mer intenst enn her, av Gwilym Bowen. Helt bevisst er dette en oppføring hvor nesten alle deltagere er under 35 år gamle. Derved får tolkningen en særlig kraft, men det er ikke alt: Beretningen kontekstualiseres. Vi er så vant, nå, til å tenke oss kristendommen som eldgammel, Kirken som sliten, at vi glemmer hvor unge det opprinnelige dramas deltagere stort sett var. Opptaket har latt meg tenke gjennom mange aspekter av evangeliet på nytt.
