Taushets poesi
En venn har latt meg oppdage denne dokumentarfilmen om Abtei Mariawald. På ett vis er filmen, produsert i 1959, gammeldags; på et annet vis er den høyst moderne. Den preges av poesi og fremstiller troverdig den tilfredse letthet som preger autentisk monastisk liv, selv om man knapt noen gang ser den portrettert; for mennesker som ikke selv har opplevd den, tenker seg at et liv viet bot og bønn nødvendigvis er sørgmodig og nedtynget av selvbevisst høytidelighet. Munken fremstår her som en mann dypt involvert i denne verdens drama, men som endog har valgt å føre et liv på utsiden. I dag, når klostre vil overbevise seg selv og andre om sin tidsriktighet, legges utenforskapet gjerne til side, som om det gamle fuga munda-ideal var utdatert. I min erfaring fører slik omveltning sjelden til ny vitalitet. Tvert imot. En film som dette er til inspirasjon. Den har et romantisk aspekt, javisst; men den er samtidig realistisk, en enkel påminnelse om at et løfte om å gi alt medfører en faktisk utlevd fullstendig overgivelse.
