Passer dårlig
I 1959, boken Erasmus and the Humanist Experiment, skrev Louis Bouyer: ‘Mange mener at de kristne i det sekstende århundre ikke var seg bevisst hva som trengtes for å kristne det vell av erfaringer og ny virkelighet som kjennetegnet epoken; og de mener det var derfor den nye verden brøt med en Kirke hvis representanter var ute av stand til å frigjøre seg fra fastlagte baner. Denne forklaringen både passer og smigrer dagens kristne. Det kan ikke overraske at mange av dem anser den som selvsagt. Ja, de hevder at, ville bare den moderne verden gi dem tilbørlig oppmerksomhet, ville den snart beseires av deres forstandige sympati; og de hevder at denne verden forblir fremmed for Kirken ene og alene fordi Kirkens bakstreberske elementer ikke er i stand til å samtale med den. En slik tese kan nok virke overbevisende ved første øyekast; men det er sikkert at slik forenkling passer dårlig med objektiv historie.’
