Nærvær
Denne bysten av Marcus Aurelius, laget mot slutten av det annet århundre, ble anskaffet av Nasjonalgalleriet i 1966. Jeg stod foran den som fjetret i formiddag. Å kalle den livaktig er utilstrekkelig; det er liv i den på forunderlig vis, et slags nærvær forblitt gjennom århundrene. Det er forunderlig at marmor formidler slik vitalitet. Og det slår meg: Alt det pjatt vi etterlater oss, nå, som vår ‘arv’ til ettertiden (kilometervis med smilefjes og utropstegn) veier mindre enn en eneste forstenet hårlokk på et slikt portrett. Keiseren er ung ennå: fjortisbarten strir med å etablere seg. Det mest slående er imidlertid blikket – utforskende, intelligent, klarsynt, og fredløst. Vi ser ansiktet til én som er seg tilværelsens alvor bevisst. Det får meg til å tenke på et avsnitt i Meditasjonene: ‘Lev ikke som om du hadde ti tusen år å kaste bort. Døden står ved din albue. Gjør da nytte for deg mens du lever, mens du kan’ (IV.17).
