Godtgjøring
Siden jeg først leste Simon Wiesenthals bok Recht, nicht Rache (Rettferd, ikke hevn) har jeg vært preget av hans arbeid. På verdens vegne har han opprettholdt en fryktelig erindring. Han har gjort det utrettelig, men uten bitterhet. I en dokumentarfilm som nå er noen år gammel, forteller Sir Ben Kingsley, som spilte rollen som Wiesenthal i dramaet Morderne blant oss, om sitt første møte med en mann han så å si måtte lære å kjenne innenfra. Det som slo ham mest — ‘jeg har aldri kunnet glemme det’ — var en spontan gest Wiesenthal tydde til: Han dro sin høyre hand over ansiktet som uttrykk for mestret fortvilelse: ‘Hverken før eller siden har jeg sett at noen på en slik måte fysisk inkarnerer en hel generasjons sorg. Han har evnen til å berøre den kollektive sorgen, og forståelsen av sorg, vi alle bærer på, uansett hva som er vår personlige erfaring. Jeg tror dette er svært helbredende. For kan du ikke sørge over tap, kan du heller ikke begynne å godtgjøre tapet og reparere skaden som er gjort.’ Kingsley understreker at Wiesenthal ikke lar seg redusere til en inkarnasjon av sorg: ‘Mens han gråt alle sine tårer, var han også en mann som lo all sin latter.’
