Å huske navn
Den nostalgiske tonen som innleder Lea Ypis memoarbok om å vokse opp i det kommunistiske, så post-kommunistiske Albania, viser seg å være et retorisk virkemiddel i en politisk lignelse. Ypi utlegger konseptenes troløshet. I henne barndom bar alt og alle en merkelapp. Lojalitet til Onkel Enver var et kriterium som fikk alt annet til å falle på plass. Selv frisyrer var enten lojale eller imperialistiske. Ved 1990-revolusjonen brøt sammenhengen sammen. Ypi, ennå et barn, oppdaget at mange, deriblant hennes familie, kun hadde ‘lært seg slagordene’, uten å tro på dem. Innsikten forårsaket trauma. ‘Jeg var en troende. Jeg kjente ikke annet. Nå hadde jeg ingenting igjen.’ Boken beskriver hennes søken etter et holdbart samfunnsbegrep. Den er gjennomlyst av humor; men tragedien er aldri langt unna. Ingen leser vil glemme Ypis barndomsvenninne som femten år gammel ble fraktet til Milano for å prostitueres. Eller bildet av Ypis far, ansvarlig for en byhavn, som manisk repeterte navnene til hundrevis av romer-arbeidere han nektet å gjøre arbeidsløse: ‘Glemmer jeg navnene deres, glemmer jeg også deres liv.’ Den albanske revolusjonen, skriver Ypi, hadde vært ‘en folkets revolusjon mot konseptene.’ Hvor vanskelig det er å bevare et slikt forsett over tid.
