Sebald
Jeg fikk WG Sebalds Saturns Ringer til en bursdag for tredve år siden, begynte å lese den, men kom ingen vei. Boken ble stående på hyllen inntil jeg ved flytting mistet den. Jeg hadde en følelse av at den dog hadde noe å si meg. I 2019 fant jeg De Utvandrede på et antikvariat. Jeg skaffet meg den, liksom for å gjøre bot for fordums uvørenhet. I de siste dagene har jeg lest den, og dét med et engasjement få bøker visst har gitt meg i det siste. Alt jeg kunne si om den vil virke kunstlet og overflødig. Skjønnheten i Sebalds tyske prosa er fabelaktig. Skjørheten i skjebnene han skildrer gjør dypt inntrykk. Leseren føler seg betrodd en skatt av enorm betydning. Han får et lys som innbyr ham til å lese gjennom eget liv på nytt. Kanskje trengte jeg disse årene for å bli rede. Mark O’Connell har bemerket at å lese Sebald er «en vidunderlig desorienterende erfaring». Jeg vil tilføye at det i ikke mindre grad er en erfaring som kan føre én hjem.
