Stillhet & mørke
Formelt sett handler Werner Herzogs dokumentarfilm fra 1971, Stillhetens og mørkets land, om Fini Straubinger, en filantrop som har viet sitt liv til å hjelpe døvblinde etter selv å ha mistet hørsel og syn i en ulykke som ung. Mer vesentlig er filmen en innføring i en eksistensmodus preget av intensitet og abstraksjon. Vi får ane muligheten av en ensomhet så overveldende at selve tanken på den sjokkerer. Herzog er en oppmerksom, ufiltrert observatør. Iblant er han merkbart opprørt av det han ser. Noen sekvenser ville være utenkelige i reportasje nå. På samme tid er han medmenneskelig. Han viser respekt for det uante pathos noen menneskers skjebne innehar. Siste scene, som viser en mann avskåret fra menneskelig kontakt som omfavner et tre, er et poetisk utsagn, på samme tid vakkert og smertefullt. Den gjennomtenkte Frøken Straubinger omtaler sjelevolden døvblinde kan oppleve. Den har en egenart ingen kan skjønne som ikke selv har kjent den. På samme tid peker slik ekstrem erfaring mot noe allmennmenneskelig. Filmen, som til tider er vanskelig å se, er gripende. Den stiller tidløse, nødvendige spørsmål.
Du finner den også i Filmoteket.
