Bernard av Clairvaux
Bernard av Clairvaux sammenlignet en gang, i en preken, det kristne liv her i verden med en mann som bærer en flamme gjennom en lang, stormfull natt. Vinden uler, regner pisker. For at flammen ikke skal blåses ut, holder mannen om den med begge hender. All hans oppmerksomhet er rettet mot å bevare flammen levende idet han vandrer mot sin Fars hus. Det som holder motet hans oppe, er tanken på at han vil ankomme dit en vakker dag, hvis han er trofast. ‘Og i det huset, som ingen menneskehånd har bygget’, sier Bernard, ‘er det ingenting å frykte. Ingen fiende slipper inn i det. Ingen venn forlater det.’ Den siste bemerkningen er typisk. Bernard hadde stor begavelse for vennskap. Han visste at vi, for å tjene Gud, trenger hverandre, og at fellesskapet som består mellom hjerter som søker sannheten er blant livets mest fortreffelige gaver.
