Harpeklang
Dagen lesning til matutin gir oss en passus fra Ignatius av Antiokias Brev til Efeserne. Vi finner der et bilde på Kirken uttrykt gjennom musikalske metaforer: «Deres presteskap, som bærer sitt navn med rette og er Gud verdig, er like samstemt med biskopen som strengene på en harpe. Jesus Kristus lovsynges ved deres enighet og innbyrdes kjærlighet. Ja, dere må alle sammen være et kor som er samstemt i enighet, tar tonen fra Gud og med en røst synger for Faderen gjennom Jesus Kristus, slik at han både kan høre dere og forstå at dere er hans Sønns lemmer ved de gode gjerninger dere gjør. Det er dere altså til stor nytte å leve i uklanderlig enhet, slik at dere alltid kan ha del i Gud. Siden jeg en kort stund kunne nyte godt av samværet med deres biskop — ikke på det rent menneskelige, men på det åndelige plan — priser jeg dere desto lykkeligere som til stadighet lever inderlig forenet med ham, slik Kirken er forenet med Jesus Kristus og Jesus Kristus med Faderen, slik at alt kan være samklang i enhet.» For å leve slik, og bygge opp fellesskapet, fordres evne til å lytte. Da må vi finne stillhet innad, ikke minst stilne egenviljens brautende stemme.
