Omveltning
Jeg går og grunner på noe Professor Ritchie Robertson nylig skrev om Willa og Edwin Muir: ‘Troen ekteparet Muir kjente best var skotsk kalvinisme. De forkastet den helt og holdent. Edwin skriver i sin selvbiografi at han en gang, i et smug i Glasgowslummen, så en mann som denget opp en annen uten grunn. Da folk grep inn, sa angriperen: «Jeg vet at han ikke har gjort meg noe, men jeg ska, fa’n ta meg, såre ham!» Med tilbakeblikk betraktet Muir opptrinnet som et bilde på Kalvins predestinasjon: Gud har fra verdens opphav besluttet hvem som skal frelses og forkastes. Han ekspederer så en ubarmhjertig straff ofrene ingenlunde har fortjent. Muir reflekterte videre over kalvinismen i sin usympatiske biografi om John Knox (1929) samt i et oppsiktvekkende essay, Bolsjevisme og kalvinisme (1934). Han mente at både kalvinist og bolsjevik anser seg selv som frelst mens de tilfreds forventer syndernes og borgerskapets forbannelse og utryddelse.’ Evnen mennesker har til å sette i system, så rasjonalisere en omveltning av høye idealer, er fascinerende og fryktinngytende.
