Oppmuntring
Jeg satt på flybussen grytidlig i dag morges da jeg leste annen lesning i matutin og ble slått av umiddelbarheten i ord nedtegnet for nær tusen år siden av Anselm av Canterbury, et helstøpt menneske, tvers igjennom munk. Så forunderlig at ømhet sånn kan formidles på tvers av århundrene. ‘Kom nå, arme menneske! Legg dine gjøremål til side en stakket stund, ta fri fra dine mange urolige tanker! Kast dine bekymringer bak deg, og utsett de slitsomme oppgaver som venter. Gi litt av din tid til Gud, og hvil deg i ham. Tre inn i din sjels lønnkammer, og steng alt ute, unntatt Gud og det som kan hjelpe deg til å søke ham. Lukk døren og søk Gud! Tal mitt hjerte, åpne nå din dør og si til Gud: Jeg søker ditt åsyn; ditt åsyn er det jeg søker, Herre. Herre, lær nå mitt hjerte hvor og hvordan det skal søke deg, og hvordan det skal finne deg.’
