Storhet i det små
Da Johannes Paul II stod foran bildet av De Tyngedes Trøster i Kevelaer den 2 mai 1987, var det første han sa, ‘Så lite!’ Det er et tankekors at dette viktige pilegrimsmål oppstod omkring et lite postkort. Hvem skulle ha trodd at en så liten, fattigslig greie skulle bidra til å fornye et kontinent utslitt av håpløshet og krig? Nå om dagen tar vi det for gitt at vi må begå spektakulære gester. Men er det ikke ofte en eim av løgnaktighet i det spektakulære – en forestilling er en forestilling, tross alt? Trøst derimot er sannferdig og personlig. Det skal ikke store materielle midler til for å bli en bærer av trøst, en fredsskaper. Fornyelsen av en trett verden, og av en Kirke som viser tegn på tretthet, begynner med fornyelsen av enkeltmenneskers liv. Ingen, og intet, ikke engang en fullstendig restrukturering, kan fornye mitt liv på mine vegne. Å knele foran bildet av Vår Frue av Kevelaer er en hjelp til å se tilværelsen i nytt lys. Vår Frelser ble fødet i en stall. Men over den sang englene.
