Det fremmede
Når Navid Kermani taler, spisser jeg ører. Få synsere har hans brede perspektiv, dype kultur og elegante skrivekunst. I avisen Die Zeit argumenterte han nylig, i et stykke om tyske styrkers tilbaketog fra Afghanistan, for en fornyet politikk som rekker hinsides demagogi og enkle svar. Det må da, skriver han, finnes et rom mellom passivt utenforskap og aktiv krig? Det burde være politikkens mulighets rom, hvor man søker løsning på problemer som ser håpløse ut, overvinner likegyldighet og fostrer felles innsats for godt gjennom grundig samtale, utholdenhet og tålmod. ‘Politikk går ut på å vise interesse utover det som er vårt eget, altså for det fremmede, om så kun av den enkle, selviske grunn at vår egen fred og velstand ikke vil vare særlig lenge når nød og vold har overhånd i fjerne verdensstrøk. Det fremmede blir da til det egne i form av flyktninger, angrep og skrekkvisjoner som, jo lenger vi lever med dem, bryter ned vår egen sjel og samfunnets siviliserthet.’ Kermanis Vantro undring, en vakker bok, er tilgjengelig på norsk.
