Å være et menneske
John Bridcuts filmportrett av Janet Baker beskriver ikke bare et fremragende liv; det utrykker destillert menneskelighet. Baker forteller om smerten hun opplevde da broren hennes døde mens hun var barn – en definerende erfaring foreldrenes omsorg utelukket henne fra. ‘På fryktelig vis var det næring for følsomheten jeg ville behøve i mitt yrkesliv, en gave fra ham til meg.’ Hun mener denne tidlige opplevelsen forseglet hennes kunstnerkall. Den forberedte henne på et paradoksalt trøstens virke, for den gjorde at ‘det finnes, et sted i stemmen min, en evne til å nå dette nivået i folk’. ‘Dette nivået’ er stedet hvor man føler at alt overgår én, at det er umulig å fortsette. Det vitner om sjelden modenhet når en person er istand til å lese eget trauma på en slik måte. Vitaliteten som kjennetegnet Bakers tolkninger har ikke forlatt henne i alderdommen. Hun forteller hvordan hun føler seg nå, når hun tar toget til London, ‘en forvirret gammel dame’, og plutselig befinner seg midt i en gjeng unge mennesker ‘ved Covent Garden’. Det er, sier hun, ‘samtidig skremmende og fortryllende; de er akkurat sånn som jeg selv var da jeg var 20, og det gjør meg lykkelig.’ ‘Det er ikke lett’, bemerker hun mot filmens slutt, ‘å være sanger; men det er langt vanskeligere å være menneske.’ Jeg kan ikke unngå å tenke at hun, mot alle odds, har lyktes vidunderlig.
