Det fortelles om den hellige Athanasius (circa 296-373) at han en dag som barn lekte kirke med noen venner på stranden. Biskopen av Alexandria slumpet å gå forbi. Han observerte Athanasius, som hadde rollen som prest, mens han utførte en dåp. Så nøyaktig gjorde gutten dét, at biskopen stadfestet: Sakramentet er blitt gyldig forvaltet. Han tok vidunderbarnet under sine vinger og utdannet ham til den eminente teolog vi beundrer. Historien er sjarmerende. Den har også reelt dyp. Det viser oss den forunderlige linearitet som kan prege vårt liv når vi ser i bakspeilet. En vakker dag våkner vi opp og innser: Jeg har formet livet mitt fritt gjennom utallige uplanlagte omstendigheter, dog har det antatt en slags rett helhet, lik et eiketre som, etter at kimen har sprengt seg gjennom skallet, blir synlig gjennom den mørke jord, så strekker seg mot solen. I kristent ordforråd forstår man slik erfaring utifra et kallsbegrep. Innser vi hvor vidunderlig dette er? Jeg kan være og bli meg selv 100% og likefullt tilsvare en plan som en annen har lagt på mine vegne. Derved begriper jeg hva det vil si å være elsket.