Tore Hund
Med interesse har jeg lest Heidi Frich Andersens Men utenfor er hundene om en av hellig Olavs banemenn. Den historiske roman utgjør en vrien genre. Man risikerer anakronismer på flere plan, og forenklende fortidsperspektiver. Frich Andersen navigerer imidlertid stødig og godt. Hun baserer seg trygt på sagalitteraturen. Når hun bruker fantasien er det, så å si, innenfor sagaens rammer. Hun formidler kompleksiteten i menneskers liv, i valgene de møtte, for tusen år siden. I hennes gjenfortelling synes beretningen om Tore Hunds omvendelse og pilegrimsferd til Jorsal på intet vis uunngåelig, men menneskelig mulig, ja, ikke usannsynlig. Hun skriver godt, stilrent. Latinen som stadig forekommer er dessverre ganske maltraktert. Jeg vet ikke om det er tenkt som litterært virkemiddel? Historien gir seg ut for å være Tores opptegnelse. Noen stor latinsk kultur hadde han neppe. Men hadde han så gjennomført gått på tverke med deklinasjoner og rettskriving, ville han neppe ha ført et så tydelig riksmål. Nå, dette er en marginal skavank. Boken er leseverdig. Den maner til ettertanke. Og det trengs.
