Hjelpeløshet
Professor Thomas Fischer, en tysk dommer, har et skarpt hode og en tilsvarende skarp penn. Han er ikke én som feier ting under teppet, heller ingen katolsk apologet. Jeg tenker mye på siste avsnitt av hans bidrag til Der Spiegel forrige uke, om hvordan vi, som samfunn, forholder oss til smertefull problematikk omkring misbruk: ‘Med kirken er det gått som med andre strukturer bygget på ekstern ledelse og mektig uantastelighet, smeltet bort i globaliseringen. Fellesskap reduseres til enkeltmennesker. Ansvar gir etter for selv-optimering; ekstern ledelse for retningsløshet. De gudfryktiges fellesskap ble først til hyggelig gruppeterapi, så til tilbud om skreddersydd velvære på bestilling. Vi kan betrakte denne oppløsningen som enden på visa — eller ikke. Men å hisse seg rådløst opp, er uintelligent. Fantomsmerten er utvilsomt sterk. Men det som bringer løfte om helbredelse, er ikke retroaktiv fakturering i forhold til lengst beseirede fiender, men seriøs anstrengelse for å skape nye strukturer og institusjoner som bygger på og fortjener tillit.’ Selvfølgelig skal fortiden konfronteres og bearbeides klarsynt. Men det dreier seg om å gjenskape fellesskap; og om å gjøre dette (for å oversette Fischer bibelsk) ved helhjertet, fremadskuende omvendelse.
