Stalins død
Rehabiliteringen av Stalin har i årevis foregått i russisk sammfunnsliv. Jeg tenkte det var på tide å se Armando Iannuccis film Stalins død fra 2018. Ved første øyekast er det ikke åpenbart hvordan emnet kunne bli til en komedie; men Iannucci fikk det til. Besetningen er fremragende. Mange av skuespillerne har sin erfaring mer fra scenen enn fra lerretet. Det gir filmen noe av den verdighet og intensitet vi forbinder med teateret. Det unnskylder også friheter Iannucci tar seg i forhold til historiske detaljer og kronologi. Vi bevitner obduksjonen av et selvdødt samfunn. Kun frykt holder det ennå sammen, såvidt. ‘Humoren’, skrev Anthony Lane i en anmeldelse i The New Yorker, ‘er så beksvart at den kunne ha vært pumpet ut av jorden. Det er hensiktsløst å hevde at filmen er nøyaktig i sin fremstilling. Dog lar fortettingen av tidsforløpet seg tilgi, for panikken og den spyttslikkende angst er så realistisk portrettert. Vi ser et samfunn på terskelen til nervesammenbrudd.’
Forstyrrende lys kastes på mangt som er på ferde nettopp nå.
