Uhemmet
I en anmeldelse av John McGaherns brev, berører Emer Nolan, professor i engelsk i Maynooth, McGaherns komplekse forhold til dikteren Seamus Heaney. Om Heaney skriver hun: ‘Man får ikke inntrykk av at han er hemmet eller skadet av katolisismen’ – som om dét var utrolig. Bemerkningen er ikke ondt ment. Nolan virker oppriktig forbauset. Nettopp dét sier mye om irsk katolisisme, ja, om katolisismen i almenhet, anno 2022. Det mangler ikke eksempler på dysfunksjon og skadelighet i Kirken, dessverre. Dog er det uansvarlig og usant å fremlegge (eller passivt anerkjenne, mens man skyldbetynget slår seg for brystet) disse som norm. I det siste har jeg møtt to mennesker som, uavhengig av hverandre, beskrev sin opplevelse av Kirken som en ‘eksplosjon av livskraft’, en eksplosjon som bærer frukt i glede. Jeg skjønner hva de mente. Jeg har kjent noe lignende, som fyller meg med dyp takknemlighet. Det er viktig å dele slik erfaring, å snakke om den. ‘Dere må oppmuntre hverandre!’ (1 Thess 5:11): Et grunnleggende uttrykk for oppbyggende nestekjærlighet. ‘Hver den som tror på meg’, sier Kristus, ‘fra hans hjerte vil strømmer av levende vann velle frem’ (Jn 7:38). La strømmene overstrømme, vannet deles raust.
