Via Crucis
Jeg husker hvordan jeg for drøyt tredve år siden stod i en platebutikk i Cambridge og høre et fabelaktig opptak av Liszts Bénédiction de Dieu dans la solitude fremført av Stephen Hough. Jeg kjøpte CD’en henført. Liszts sakrale, kontemplative stykker for klaver har altså geleidet meg gjennom mye av livet; men jeg hadde aldri hørt hans Via Crucis før jeg kom borti Leif Ove Andsnes’ nyslupne plate. Tolkningen er suveren. Musikken er essensiell, tilbakeholden. Ofte høres den ikke ut som Liszt, men autentisk er den, uttrykk for siste fase av komponistens liv – han var 68, og vigslet til kleriker, da verket ble fullført. Liszts Via Crucis ble uroppført i Budapest på Langfredag i 1929. Jeg lytter til den i dag etter å ha feiret Kirkens Pasjonsliturgi. Jeg lytter ærbødig, og finner trøst.
