Krigens røst

Wilfred Owen var 25 år gammel i 1918, da han skrev i diktet Kallene: ‘I det jeg lente meg ut av mitt vindu ved midnatt i går/fornemmet jeg stønn fra menn som hverken har evne/eller vilje til å ytre sin fortvilelse!/En stemme har jeg da. Denne gang må jeg avsted.’ Han var reist tilbake til Storbritannia for å bli frisk etter granatsjokk. Det ble ham et imperativ å reise tilbake til fronten for å sette ord på det ubeskrivelige. Beslutningen kostet Owen livet.

Krig kan vekke poetisk begavelse og muliggjøre vitnesbyrd som trenger gjennom skallet av likegyldighet og følelsesløshet vi omslutter oss med, for ingen kan utholde massivt stress, eller tanken på massivt stress, over særlig lang tid. Slik vekkelse skjer i disse dager, ved Ukrainas frontlinje. Den unge dikteren Artur Drons verk er preget av nøkternhet og intensitet, gjennomsyret av tro. Har du ennå ikke lest hans Første korinterbrev, så gjør det nå. Les det høyt.

 

Previous: Marg og benNext: Å være et menneske