Et godt menneske?
I åpningsscenen til Yevgenij Onegin, tenker Madame Larina, Tatjanas mor, ømt tilbake på sin ungdom og utbryter: ‘Å, hvor jeg elsket Richardson! Å, Grandison! Ikke at jeg noen gang leste den.’ At Tsjaikovsky forventet sitt publikum i Petersburg 1877 til å skjønne henvisningen, og finne den meningsfull, sier mangt om den status Samuel Richardsons beryktet langtekkelige roman Sir Richard Grandison innehadde. Boken er nå kommet ut i en ny kritisk utgave på 3,000 (!) sider. I en spenstig anmeldelse, medgir Norma Clarke at verket er fullt av ‘uendelige søvndyssende utvekslinger’. Samtidig pukker hun på at det har varig verdi. Jane Austen elsket boken og hadde gjort den fullt til sin. Det sier noe. Men det som virkelig gjør inntrykk, er Clarkes oppsummering av Richardons forfatterhensikt: ‘Kunne man interessere lesere i en mann som inkarnerte kristen dyd? Hvordan ville et godt menneske se ut?’ Spørsmål som disse ligger til grunn for diktningen til, for eksempel, Marilynne Robinson og Wendell Berry i våre dager. Man kan bare håpe at de fortsatt vil fremkalle litteratur i en tid som ikke lenger har evne til å fordøye Richardson.
