Stemmebruk
I sitt bidrag på fem korte episoder til BBC-programmet The Essay, vurderer operasangeren Peter Brathwaite styrken som ligger i menneskets røst. Men han gjør mer enn som så: fintfølende og elegant, viser han til det politiske potensiale kunst besitter, evnen til å snu om på ting, til å frigjøre. Han forteller om Marian Andersons konsert ved Lincoln-minnesmerket Første Påskedag 1939, foran et publikum på 75,000 mennesker, etter at hun, fordi hun var farvet, var blitt utelukket fra å synge i Constitution Hall. Han peker (troverdig, såvidt jeg kan bedømme) mot de ulike dimensjoner av spenning og forventning som inngikk i Robert McFerrins Rigoletto på The Met i 1956. Det han sier om Vera Halls «sanger sprunget ut av nødvendighet» er både rystende og rørende.
«Den menneskelige røst inneholder så mye», sier Brathwaite, «men trenger, for å berikes og fullendes, en lytter, én som virkelig hører den.» Han utfordrer oss til å lytte på en ny måte; også til å søke vår egen, sanne stemme.
