Forundring
‘Følg med./La deg forundre./Sett ord på det.’ I advent taler Mary Olivers korte dikt med særlig myndighet. At det finner gjenklang i Fides et Ratio beveger meg dypt. Encyclikaens kontemplative forfatter påpeker følgende: Vesentlige elementer av kunnskap
‘finner utspring i den undring som vekkes i oss når vi betrakter skaperverket. Mennesket forundres ved å oppdage seg selv som en del av verden, bestående i forhold til andre deler som, lik mennesket, deler en felles skjebne. Dette er utgangspunktet for en reise som fører det til stadig nye grenser av innsikt. Uten forundring, ville menn og kvinner henfalle til dødelig rutine og litt etter litt bli ute av stand til å føre et liv som er genuint personlig.’
Men hvem, i disse tider, setter av tid og har sjelefred nok til å undres, undrer jeg?
