Zone of Interest
Ofte er jeg blitt rørt på kino; jeg er blitt henført, noen ganger irritert; men jeg har aldri gått ut av salen så mørbanket som jeg var etter å ha sett Jonathan Glazers The Zone of Interest på Trondheim Kino. Om ikke alle priser den enstemmig (jeg mener Manohla Dargis har misforstått mye, men ta en titt på hennes anmeldelse i NYT), har filmen møtt kritisk anerkjennelse. Mange dypsindige kommentarer foreligger. Det kommer sikkert flere. Sean O’Hagan kaller The Zone of Interest «en studie i ekstrem kognitiv dissonans». Filmen er i tillegg en beretning om overlagt, selvpåført moralsk lammelse. Jeg har visst aldri opplevd en så auditivt betinget film. Dramaet utfolder seg på to nivåer: På nivået av det du ser; og på nivået av det du hører. Det fikk meg til å tenke på Johannes’ Åpenbaring, hvor hørsel og syn ofte står i kontrast, men hvor det er du hører som lar deg begripe helheten. Lydbildet er skapt av Johnnie Burn. Han har sagt at dette «på langt nær er den mest voldelige film jeg har jobbet med, selv om du aldri ser alt det fryktelige.» Å kalle filmen relevant er utilstrekkelig. Den er nødvendig. Se den.
