Words on the Word

32. Sunday C

2 Makk 7:1-2, 9-14: Vi er rede til å dø heller enn å bryte våre fedres lover.
2 Tess 2:16-3:5: Måtte vår Herre Jesus Kristus gi dere mot i hjertet.
Lukas 20:27-38: At de døde oppstår, det har også Moses vist.

Å oversette Kirkens kollektbønner er ingen spøk. Latinen har en pregnans som knapt lar seg overføre til moderne språk. Oftest har man to valg. Ett er å fange nyansene ved omskriving. Det kan gi et ordrikt, ganske eksakt, men tuklete resultat. Dette er retningen i den nye engelske messeboken. Det andre valg er å gjengi essensen konsist formulert, for så, i forhold til tapt subtilitet, å si med et sukk, “Pytt, la gå!” Denne innstilling kommer muligens til uttrykk i dagens kirkebønn på norsk. Den ber Gud, rett og slett: “Hold nådig borte alt som kan skade oss, så vi frigjort på legeme og sjel kan følge din vilje”. Kjære søstre, dere kjenner meg som en pedant. Får jeg lov til å gå denne bønnen litt i sømmene?

På latin har den tre ledd, med en viktig stigning. Første ledd ber Gud forsones for å skaffe av veie alt det som går oss imot. Forsoningselementet er viktig. Spontant oppfatter vi oss selv helst som ofre for motstand. Her påminnes vi om at hindrene vi møter i stor grad er selvforskyldt. Det første vi må gjøre er å be om forlatelse. Å si unnskyld, betyr å ta ansvar; det er å vise seg voksen, ikke et barn. Egenskapen er sjeldnere enn man kunne tro. Men kun gjennom ansvarstagen tar vi de første, nødvendige skritt mot frihet. Det er ingen vei utenom. I bønnens annet ledd, er det Gud som bes om å handle: “Frigjør både vårt sinn og vår kropp”, ber vi. Verbet jeg oversetter, “frigjør”, er expedire. Det står for å løse noen eller noe (en rype eller en røyskatt) fra en snare. Hvem har aldri hatt opplevelsen av å gå i en felle lagt av forkomne, innsnevrede tanker eller av kropslig lidenskap? Vi føler oss ved slike anledninger som fluer i en spindelvev. Guds hånd må til for å plukke oss ut, for å gi oss vår bevegelighet tilbake. Det som teller når vi deretter igjen summer ledig omkring, er at vi ikke lar oss fange på nytt. Dertil kreves at vi vet å orientere oss i tid og rom. Vi når slik kollektbønnens tredje ledd, som lyder: “Måtte vi søke det som hører deg til med sinn som er befridd”. Intensjonen er storartet!

Slik finner vi altså tre etapper på vandringen som gjør oss til frigjorte mennesker og kristne: først må vi erkjenne og ta ansvar for det vi har forgjort; deretter må vi be Gud om frelse, ytterst konkret, på alle plan, selv det mest inkarnerte; endelig må vi strebe mot et sant perspektiv på tilværelsen, et som setter oss i stand til å begripe hvordan det hele hører sammen, for derved å treffe riktige, gode beslutninger.

Dagens lesninger befatter seg med siste ledd: sann virkelighetsforståelse. De gjør det klart at vi kun kan begripe livet her og nå i lys av evigheten. De ber oss heve blikket utover det timelige, utover selve livet og utover døden. Du er skapt til å oppstå, til å leve uendelig i Guds herlighet! Kun ved å ha dette mål for øye, ved å lengte etter det, vet vi hva som kreves av oss nå. Dilemmaer som jordisk sett kan synes uløselige, oppløses når vi betrakter dem utfra Guds kall samt utfra budene som setter kallets premisser. Vi møter denne sublime forenkling i martyrenes vitnesbyrd. Tilværelsens kompleksitet fortettes for dem i en situasjon hvor kun to svar gjelder: Ja eller nei. Det som gjør dem til vitner, er at de der og da vet å velge utfra rette premisser—eller for å si det med kollektbønnen, “med sinn om er befridd”, løst fra egen ambisjon og andres forventning, endatil frigjort fra sitt overlevelsesinstinkt. Å komme dithen, er ikke gjort på én, to, tre. Lang treningstid trengs, gjerne også en god porsjon lidelse. For bare få måneder siden, saligkåret Pave Frans mine medbrødre fra Tibhirine, bortført og halshugget av algeriske ekstremister i 1996. Filmen Om guder og mennesker beretter om den veldige kamp som gikk forut for offeret. En slik kamp er nødvendigvis preget av uklarhet, mørke og blandede motiver. Det gjelder å holde kampen ut, for vi renses paradoksalt nok ved å konfrontere vår egen indre urenhet, når bare vi lar Herren tale, handle og forvandle. Horisonten utvides og løftes; og med ett ser vi lyset av solen vi kanskje trodde var gått ned for alltid, og vi vet hva vi skal gjøre. Slik oppdras vi til himmelsk salighet, nettopp ved å lære å gi slipp, ved å la oss settes fri.

Historien om Makkabeerbrødrene er et tidløst eksempel på alt dette. Pragmatisk sett, er beretningen makaber: syv unge liv forspilles brutalt. Men for et bilde på vår verdighet som mennesker! Det blir oss vist hvilken mulighet vi har til å tale makt midt imot, til å si Nei selv når ulvene rundt omkring oss uler Ja, til å anerkjenne verdens begrensethet, med viljen festet i Guds løfter og blikket løftet mot hans rike! De syv brødrene hadde skjønt konsekvensen av åpenbaringen Moses mottok i Sinais tornebusk; de visste av tro og erfaring at Gud ikke “er en Gud for de døde, men for levende mennesker”, og at det eneste liv verd å leve er livet i fylde, livet som går utover graven. For dem var alle selvforskyldte hindre, alle snarer lagt av vår svakhet allerede ryddet bort. Deres sinn var befridd, og om de måtte lide, gikk de fredelig rakt gjennom døden inn i oppstandelsen til liv. Måtte vi ha mot til å følge den sti de gikk opp for oss. Og måtte Herren, slik Paulus skriver, “styrke [våre] sinn hen mot Guds kjærlighet og Kristi utholdenhet”. La oss be for hverandre til Gud at vi får leve opp til dette høye mål, og la oss gjøre det vi kan for å hjelpe hverandre underveis med både råd og dåd. Amen.

Share