Ord Om ordet
32. søndag C
2 Makk 7:1-2, 9-14: Vi er rede til å dø heller enn å bryte våre fedres lover.
2 Tess 2:16-3:5: Måtte vår Herre Jesus Kristus gi dere mot i hjertet.
Lukas 20:27-38: At de døde oppstår, det har også Moses vist.
Å oversette Kirkens kollektbønner er ingen spøk. Latinen har en pregnans som knapt lar seg overføre til moderne språk. Stort sett har man to alternativer. Ett er å fange nyansene ved omskriving. Det kan gi et ordrikt, ganske eksakt, men tuklete resultat. Det er retningen i den nye engelske messeboken.
Det andre alternativet er å gjengi essensen konsist formulert, for så, i forhold til tapt subtilitet, å si med et sukk, ‘Pytt, la gå!’ Denne innstilling kommer iblant til uttrykk i vår norske messebok. Som i dagens kirkebønn, for eksempel. Den ber Gud, rett og slett:
Hold nådig borte alt som kan skade oss, så vi frigjort på legeme og sjel kan følge din vilje.
Utsagnet er så alment at vi knapt vet hva vi sier ‘Amen’ til. Jeg vil få gå denne bønnen litt i sømmene.
På latin lyder bønnen slik:
Omnipotens et misericors Deus, universa nobis adversantia propitiatus exclude, ut, mente et corpore pariter expediti, quæ tua sunt liberis mentibus exsequamur.
Den har tre ledd, med en viktig stigning. Første ledd ber Gud, først, om å la seg forsone (‘propitiatus’), for så å skaffe av veie det som går oss imot. Forsoningselementet er viktig. Spontant oppfatter vi oss selv helst som ofre for motstand. Her minnes vi om at hindrene vi møter ikke sjelden er selvforskyldt. Det første vi må gjøre er å be om forlatelse. Å si unnskyld, går ut på å ta ansvar; det er å vise seg voksen, ikke et barn. Egenskapen er sjeldnere enn man kunne tro. Men bare når jeg tar ansvar for mitt liv slik det er blitt tar jeg de første, nødvendige skritt mot frihet. Det finnes ingen vei utenom.
I bønnens annet ledd, ber vi Gud om å handle: ‘Frigjør vårt sinn og vår kropp’, ber vi. Verbet jeg oversetter med ‘frigjør’ er expedire. Ordet er velvalgt. Det står for å løse foten til noen eller noe (en rype eller en røyskatt) fra en snare. Bildet er sterkt. Hvem har ikke hatt opplevelsen av å gå i en felle lagt av kroppens eller sjelens lidenskap? Vi føler oss ved slike anledninger som fluer i en spindelvev. Guds hånd må til for å plukke oss ut, for å gi oss vår førlighet tilbake. Når vi deretter igjen summer ledig omkring, er der viktig at vi ikke lar oss fange på nytt. Det kreves at vi vet å orientere oss rett i tid og rom.
Vi når slik kollektbønnens tredje ledd, som lyder: ‘Måtte vi søke det som hører deg til med sinn som er befridd’. Intensjonen er storartet!
Kirken, vår Mor, setter altså for våre øyne tre etapper på vandringen som gjør oss til frigjorte mennesker og kristne: for det første må vi erkjenne og ta ansvar for det vi har forgjort; for det annet må vi be Gud om frelse på alle plan, selv det mest inkarnerte, hvis det er i kroppen vi er ufrie; for det tredje må vi strebe mot et rett og sant perspektiv på tilværelsen, et perspektiv som setter oss i stand til å begripe hvordan det hele hører sammen, for at vi kan få treffe riktige, gode beslutninger.
Dagens lesninger befatter seg med siste ledd: sann virkelighetsforståelse. De gjør det klart at livet her og nå bare lar seg begripe i lys av evigheten. Vi må heve blikket utover det timelige, utover selve livet og utover døden. Menneske, du er skapt til å oppstå, til å leve uendelig i Guds herlighet! Med dette målet for øye, vet vi hva som kreves av oss nå. Dilemmaer som jordisk sett ser uløselige ut, oppløses når vi betrakter dem utifra Guds kall og utifra budene som setter kallets premisser.
Vi møter denne form for sublim forenkling i martyrenes vitnesbyrd. I deres tilfelle fortettes tilværelsens kompleksitet i en situasjon hvor kun to svar gjelder: Ja eller nei. Det som gjør dem til vitner, er at de der og da vet å velge utifra rette premisser—eller for å si det med kollektbønnen, ‘med sinn som er befridd’, løst fra egen ambisjon og andres forventning, ja, frigjort fra selve sitt overlevelsesinstinkt.
Å komme dithen, er ikke gjort på én, to, tre. Lang treningstid trengs, gjerne også en god porsjon lidelse.
Jeg tenker på mine medbrødre fra Tibhirine, bortført og halshugget i Algerie i 1996. Filmen Om guder og mennesker beretter om den veldige kamp som gikk forut for brødrenes offer. En slik kamp er nødvendigvis preget av uklarhet, mørke og blandede motiver. Det gjelder å holde kampen ut. Paradoksalt nok, renses vi ved å konfrontere vår egen indre urenhet, så lenge vi lar Herren tale, handle og forvandle. Horisonten utvides og løftes; med ett ser vi lyset av solen vi kanskje trodde var gått ned for alltid, og vi vet hva vi skal gjøre. Slik oppdras vi til himmelsk salighet, nettopp ved å lære å gi slipp, ved å la oss settes fri.
Historien om Makkabeerbrødrene er et tidløst eksempel på alt dette. Pragmatisk sett, er beretningen makaber: syv unge liv forspilles brutalt. Men for et bilde på vår verdighet som mennesker! Det blir oss vist hvilken mulighet vi har til å tale makt og vold midt imot; til å si Nei selv når ulvene rundt omkring oss uler Ja; til å anerkjenne verdens begrensethet, med viljen festet i Guds løfter og blikket løftet mot hans rike! De syv brødrene hadde skjønt konsekvensen av åpenbaringen Moses mottok i Sinais tornebusk. De visste av tro og erfaring at Gud ikke ‘er en Gud for de døde, men for levende mennesker’, og at det eneste liv verd å leve er livet i fylde, livet som går utover graven. For dem var alle selvforskyldte hindre, alle snarer lagt av vår svakhet alt ryddet bort. Deres sinn var befridd. Om de måtte lide, gikk de fredelig og traust rakt gjennom døden inn i oppstandelsen til liv.
Stien de tråkket opp, er også vi kalt til å følge. Herren vil, slik Paulus skriver, ‘styrke [våre] sinn hen mot Guds kjærlighet og Kristi utholdenhet’. La oss be for hverandre til Gud, brødre og søstre, at vi får leve opp til dette høye mål, og gjøre det vi kan for å hjelpe hverandre underveis med både råd og dåd. Amen.
Seven monks of Tibhrine were beatified in 2018 alongside 12 other Algerian martyrs.