Sebald

I was given WG Sebald’s The Rings of Saturn as a birthday present almost thirty years ago, started it but didn’t get on with it. The book ended up languishing on my shelves until, somehow, I lost it. I had a vague sense there was unfinished business attaching to it. In 2019 I picked up Die Ausgewanderten from a second-hand book store almost as an act of reparation for negligence. These past few days I have read it at last, with a depth of emotion no book has provoked in me for a long time. Anything I might say about it sounds trite even before words are uttered. The beauty of Sebald’s prose is almost unbearable; the brittleness of the destinies he draws is affecting. The reader feels entrusted with a treasure of immense significance in the light of which his own life demands to be reread. Perhaps I needed all this time of waiting to be ready. Mark O’Connell has observed that reading Sebald is ‘a wonderfully disorienting experience’. I’d say it is no less an experience that might lead you home.

Grant Gee’s film about Sebald can be found here.

Bønn er kraft

I verdens mørke, forblir Erkebiskop Sviatoslav Shevchuks stemme en kilde til lys. I et intervju som sammenfalt med toårsdagen for Russlands invasjon av Ukraina, reflekterer han over hva bønn betyr – og gir videre et perspektiv på sjelesorg hvis substans, grunnfestet i medlidenhet, er salig utfordrende. «Vi lever midt i motgang, smerte, tragedie og stadig dødsfare. Det dreier seg om sjelesorg for folk som lider, som gråter. Ofte er det ikke stort vi kan si. Vi kan bare være til stede, gråte sammen med folk og dele deres smerte. Den smerten berører oss dypt, for ved å dele den, slipper vi den inn i eget hjerte. Så må vi passe på hva vi gjør med den, med overfloden av smerte i vårt hjerte. Smerten besmitter på et vis. Derfor må vi be. Slik gjenoppdager vi hvor vesentlig bønnen er, for bønnen er ikke et symbol, et rituale, en enkel seremoni. Bønnen er en kraft som gjennomborer ditt hjerte. Bønnen er samfunn med Gud. Bønnen er noe som forvandler både deg og den virkelighet du omgis av.»

Ubetinget Ja

I en nylig betraktning siterte Abbedisse Christiana Reemts en bok av Hans Urs von Balthasar: «Kjærlighet er grenseløst samtykke til Guds vilje og forsyn, om viljen alt har funnet uttrykk eller ikke; kjærlighet er et klart Ja på forhånd til hva det måtte være, selv korset, selv nedsunkethet i forlatthet, glemsel, forgjengelighet eller ubetydelighet. Sønnens Ja til Faderen; Moderens Ja til Engelen; Kirkens Ja i alle hennes lemmer til Herren som styrer henne med suverent forsyn.» Abbedissen bemerker videre: «Der finnes utsagn som fyller meg med vissheten: Ja, akkurat slik er det, selv når jeg stadig kommer til kort i forhold til å møte kravene de stiller. Selv når jeg gjør opprør, og rettferdiggjør opprøret med appell til det «som bare er menneskelig» eller til Jobs forbilde, forblir lengselen etter å ytre et ubetinget Ja. Ikke noe annet vil gjøre meg sant lykkelig.» Jfr. Strøtanker 6 mai 2022.

Fokus

Pass på å lese 2024-utgaven av Fokus, Etterretningstjenestens åpne vurdering av sikkerhets­utfordringer for Norge. Rapporten fastslår at «russisk militærmakt forblir den dimensjonerende militære trusselen mot Norges suverenitet, befolkning, territorium, sentrale samfunnsfunksjoner og infrastruktur.» I et kapittel med tittelen Russlands varige brudd med Vesten, leser vi: «Moskva forventer en langvarig konfrontasjon med Vesten, og ser behov for å øke størrelsen på militærmakten. I henhold til offentlige planer skal militærmakten økes fra én til halvannen million soldater innen 2026. Moskva og Leningrad militærdistrikter skal gjenoppstå, og det skal opprettes nye avdelinger i Karelen. Russland skal også opprette en rekke nye infanteridivisjoner og luftlandedivisjoner. En så stor økning av den militære strukturen vil bli en langvarig og krevende prosess, spesielt i skyggen av krigen, og Moskvas planer er i første omgang politisk signalering. Like fullt vil det kunne skje noen endringer i Norges nærområder allerede i 2024. […] Allerede før krigen var Russland i ferd med å redusere antallet brigader og gjeninnføre divisjonsnivået, da divisjoner fra russisk side regnes som bedre egnet til å utkjempe en eventuell regional krig med NATO.»

Globalt perspektiv

For nesten to år siden (Strøtanker 6 april 2022) refererte jeg til en tale Otto von Habsburg holdt i 2003 om Vladimir Putin. Den er vel verd å vende tilbake til. Habsburg hadde en klarsynt forestilling om Russlands utenrikspolitikk, noe man også kan se i hans essay om «Politikkens globalisering», delvis tilgjengelig her: «I perioden fra Stalin til Putin, næret Russlands imperialisme alltid målet om å gjenerobre Ukraina for å elte landet inn i Russland og bruke det som redskap for videre operasjoner mot Polen og andre deler av Europa. Av den grunn er Ukraina av kritisk viktighet for Europa og må innlemmes i EU. Denne omstendighet er ikke blitt betraktet med tilstrekkelig alvor, og utgjør derfor en risikofaktor. Dette kunne rettes opp den dag i dag, var vi rede, én gang for alle, til å innse betydningen av en autentisk europeisk politikk.» Ofte er det fåfengt å tenke, «Hva ville han skjedd hvis…?» – men ikke alltid. Vi må stille et videre spørsmål: Hvem utarbeider eller interesserer seg i dag for en autentisk europeisk, for ikke å si global politikk?

Faste

Fasten gir oss anledning til å gå dypere inn i bønn. Ønsker noen gode råd, anbefaler jeg igjen Dom André Poissons rike, konsise Brev om Hjertets Bønn:

«Jeg kan ikke be hvis jeg ikke ber gjennom kroppen. I det jeg vender meg mot Gud, kan jeg ikke abstrahere min kroppslige virkelighet. Når bevegelser og gester foreskrives i bønn, når jeg ledes av materielle forhold, dreier det seg ikke kun om religiøs disiplin. På disse måtene minnes jeg om en vesentlig sannhet: Gud elsker meg slik han har skapt meg. Hvorfor skulle jeg ønske å være mer åndelig enn ham? Det er slik jeg vil lære å leve på kroppens nivå med dens begrensninger, om jeg spiser, sover eller hviler, om jeg er syk eller utslitt. I forholdet mellom Gud og meg, er slike erfaringer ikke hindre.»

Du finner teksten på engelsk her. Her er originalen på fransk. En polsk oversettelse finnes her.

Ingen veltalenhet

På nyhetene i går gav en hjelpearbeider uttrykk for indignasjon ved tanken på at Israel, i forkant av et planlagt angrep på Rafah, tenker seg å sende halvannen million mennesker «oppover en liten gårdsvei». Elendigheten i Gaza er uforestillbar. Mens vi forblir forpliktet til et utsyn som ihukommer kompleksiteten og den globale tragedie i krigen som pågår, forferdes vi av Netanyahu-regimets kampanje, som lar en velkjent passus fra 2. Mosebok 21, «øye for øye, tann for tann», fremstå for hva det var ment å være: Et rettferdens prinsipp som skulle holde hevnen innen grenser. Forleden leste jeg et intervju med Mourid Barghouti (forfatteren av Jeg så Ramallah, en bok verd å lese på nytt i disse dager) fra 2008. Det gav meg mye å tenke på. Et sitert dikt av Barghouti gjenlyder i mitt indre øre: «Tausheten sa:/Sannhet trenger ingen veltalenhet./Når rytteren er død/sier den hjemkomne hesten/alt/uten å si noe.» Jeg går også og tenker på dette essayet av Ahdaf Soueif, Barghoutis oversetter.

Mäkelä

I mer enn et halvt århundre har Bruno Monsaingeon laget fascinerende filmer om musikk og musikere. Han er kommet langt siden portrettet av Nadia Boulanger fra 1977, men hans intuisjoner den gang var bærekraftige, de er simpelthen blitt modnere med tiden. Han har nå rettet dem mot den 28 år gamle finske dirigenten Klaus Mäkelä. Vi får innsikt i et musikerkall preget av frihet og klartenkt glede. Mäkeläs vennlighet synes helt spontan. Han ser ut til å finne oppriktig glede i mennesker bragt sammen av kjærlighet til musikk. Han viser slående respekt for musikere. Han krever mye, men hverken roper eller bærer seg; han sier han er forsiktig med å bruke for mange ord. En dirigent må kunne formidle et budskap ved sitt blotte nærvær. Er han tilstrekkelig bebodd av sin visjon, trenger han ikke bombastiske gester. Aldri før har jeg visst sett en dirigent som dirigerer med øyenbrynene. Denne høflighet i møte med kunst og kunstnere representerer en pedagogisk modell overførbar til andre sfærer. Monsaingeon sier han betrakter Mäkelä som det 21. århundres største dirigent. Filmen er severdig.

En stor skuespiller

Ingen som noengang så Helene Weigel (1900-71) opptre har visst glemt opplevelsen. Hennes diksjon, gester og dramatiske sans var omhyggelig balansert. En biograf har skrevet at «Weigel beveget seg på scenen gjennomtenkt og sparsomt, for hun mente at for mange detaljer fører til overdreven naturalisme, som kan ødelegge en skikkelses troverdighet.» Det er nok verdt å huske også på scenen vi alle deler: Dagliglivets. Weigel var viden kjent for sitt varme hjerte. Jeg liker beretning om den bikkjekalde dagen i USA, da hun under krigen var i eksil i USA. Som medlem av kommunistpartiet, var Weigel under overvåkning. Hun syntes synd på FBI-agenten som stod foran huset og frøs, så bød ham inn slik at han, sa hun, «kunne overvåke henne mer bekvemt». På YouTube har jeg funnet dette opptaket hvor Weigel med gnistrende intelligens leser tekster av ektemannen Bertolt Brecht. Menneskets stemme er et mysterium! Selv om Weigel har vært død i et halvt århundre, kommer hun oss underlig nær når hun beretter om Giordano Brunos frakk, en historie full av ømhet, om hvordan Boken om Tao Te Ching ble til eller om soldaten i La Ciotat. Og for en edel opprørthet i hennes tolkning av Brechts Klassefienden.

Beiteskifte

Mireille Gansels bok Traduire comme transhumer er både selvbiografi og et essay om oversetterens kunst som, lik enhver form for kunst, forutsetter håndverk. Det franske verbet «transhumer» (fra latinsk «humus» = «fruktbar jord») refererer til beiteskifte, dét at en gjeter lar sin flokk finne samme føde annensteds. Gansel har viet livet til å oversette store, komplekse verker. Hun har gitt Paul Celan og Nelly Sacks fransk språkdrakt; hun har åpenbart musikaliteten i vietnamesisk poesi. Med stillferdig myndighet viser hun at litteraturen har en politisk dimensjon. Den overskrider grenser og lar meg derved se at jeg ikke alltid blir klokere av å trekke det som er ukjent inn i mitt begrepsunivers; sommetider må jeg selv trekkes inn i det ukjente. «Jeg husker godt», skriver hun, «en morgen jeg satt ved et stort bord under mørknede bjelker mens snøen smeltet ute, og plutselig innså: Den fremmede er ikke den Andre, det er jeg som er den fremmede — jeg som har alt å lære av den Andre for å komme til forstand. Det var nok mitt vesentligste fremskritt i oversetterkunsten.»

Farvens musikk

Da jeg vokste opp fant man ofte Harriet Backer (1845-1932) hjemme hos folk. Mormor hadde Blått interiør i stuen. Backers impresjonisme har trengt inn i den norske folkesjelen. Jeg gikk glipp av utstillingen på Nasjonalmuseet i vinter, dessverre. Nettsiden om den forblir en god ressurs, selv om jeg mistenker at Backer, om hvem vennen Hulda Garborg sa at hun aldri hadde kjent en lykkeligere eller mer tilfreds kunster, heller ville ha blitt husket som maler enn som utfordrer av kjønnsstereotypier. Utstillingens læremateriell er et eksempel på vår tids nærsynthet, en ulempe når det gjelder å se på bilder. I Oslo het utstillingen «Hvert atom er farge». Når den flytter til Musée d’Orsay får den hete ‘La Musique des couleurs’. Et mer malerisk valg. Harriets søster Agathe, elev av Liszt, var en betydelig komponist; musikk og instrumenter er viktige motiver i Harriets interiører. Hennes egne farver synger. Og kan vi ikke høre, gjennom bildene, gjenklangen nettopp av en slags tilfredshet som er blitt fremmed for oss?

Zone of Interest

Ofte er jeg blitt rørt på kino; jeg er blitt henført, noen ganger irritert; men jeg har aldri gått ut av salen så mørbanket som jeg var etter å ha sett Jonathan Glazers The Zone of Interest på Trondheim Kino. Om ikke alle priser den enstemmig (jeg mener Manohla Dargis har misforstått mye, men ta en titt på hennes anmeldelse i NYT), har filmen møtt kritisk anerkjennelse. Mange dypsindige kommentarer foreligger. Det kommer sikkert flere. Sean O’Hagan kaller The Zone of Interest «en studie i ekstrem kognitiv dissonans». Filmen er i tillegg en beretning om overlagt, selvpåført moralsk lammelse. Jeg har visst aldri opplevd en så auditivt betinget film. Dramaet utfolder seg på to nivåer: På nivået av det du ser; og på nivået av det du hører. Det fikk meg til å tenke på Johannes’ Åpenbaring, hvor hørsel og syn ofte står i kontrast, men hvor det er du hører som lar deg begripe helheten. Lydbildet er skapt av Johnnie Burn. Han har sagt at dette «på langt nær er den mest voldelige film jeg har jobbet med, selv om du aldri ser alt det fryktelige.» Å kalle filmen relevant er utilstrekkelig. Den er nødvendig. Se den.

Om drakten

En ung nonne i Ryde gjør seg tanker omkring ordensdrakten, først fra hennes synspunkt som student, da hun iblant skimtet den innen rammen av et moderne universitet – et innslag fra en annen virkelighet: «Mens enhver i den farverike studentmassen prøvde å uttrykke seg «selv» så godt som mulig, gav drakten sin bærer en klar referanse til fellesskap, et meningsbærende hele, selv om kun en del av dette hele var tilstede. Underlig nok så drakten ut til å understreke en persons vesentlige personlighet; derved stod den i kontrast til den omstendelig pyntede konformitet som omgav den.» Så deler hun sin erfaring av å bære drakten: «Drakten minner meg kontinuerlig om hvem jeg er – et Guds barn som Herren nådig har kalt til sin tjeneste – og den fordrer av meg at jeg lever opp til kallet. Hva kunne bedre gi uttrykk for full hengivelse enn et plagg som omgir meg helt, som om den var en hud oppå huden?»

Du finner hele stykket her.

Det reelles rekkevidde

I et  subtilt, mangefasettert essay inspirert av en norsk munks besøk i Spania, reflekterer Professor Armando Pego over en felle ekegeter gjerne faller i. Han definerer fellen som tendensen til helt å adskille, som om det dreide seg om ulike verdener, bokstavelighet på den ene side fra symbolisme på den annen; eller vitenskap på den ene side fra poesi på den annen. Pego mener slik kategorisering aldri kan yte virkeligheten rettferd. Holder vi på den, ser vi simpelthen ikke det reelles rekkevidde. Bokstaven er del av historien; men historien lar seg ikke begrense til den. Vi når punkter hvor vi må gå videre, hvor ren bokstavelighet ikke er på høyde med ting som de er. Dette gjelder vår omgang med gamle tekster. Jeg vil hevde at prinsippet i like stor grad er relevant for journalistisk utlegning av samtiden. Hvor ofte ser vi ikke at det vi tenker på som «fakta» brukes som verktøy i en åpenbart ensidig, kanskje til og med bevisst forfalsket diskurs? Det er nyttig å få hjelp til å tenke på slike ting; til å tenke på hvordan vi uttrykker oss og hvordan vi oppfatter andres uttrykk.

Taushets poesi

En venn har latt meg oppdage denne dokumentarfilmen om Abtei Mariawald. På ett vis er filmen, produsert i 1959, gammeldags; på et annet vis er den høyst moderne. Den preges av poesi og fremstiller troverdig den tilfredse letthet som preger autentisk monastisk liv, selv om man knapt noen gang ser den portrettert; for mennesker som ikke selv har opplevd den, tenker seg at et liv viet bot og bønn nødvendigvis er sørgmodig og nedtynget av selvbevisst høytidelighet. Munken fremstår her som en mann dypt involvert i denne verdens drama, men som endog har valgt å føre et liv på utsiden. I dag, når klostre vil overbevise seg selv og andre om sin tidsriktighet, legges utenforskapet gjerne til side, som om det gamle fuga munda-ideal var utdatert. I min erfaring fører slik omveltning sjelden til ny vitalitet. Tvert imot. En film som dette er til inspirasjon. Den har et romantisk aspekt, javisst; men den er samtidig realistisk, en enkel påminnelse om at et løfte om å gi alt medfører en faktisk utlevd fullstendig overgivelse.

Å være et menneske

John Bridcuts filmportrett av Janet Baker beskriver ikke bare et fremragende liv; det utrykker destillert menneskelighet. Baker forteller om smerten hun opplevde da broren hennes døde mens hun var barn – en definerende erfaring foreldrenes omsorg utelukket henne fra. ‘På fryktelig vis var det næring for følsomheten jeg ville behøve i mitt yrkesliv, en gave fra ham til meg.’ Hun mener denne tidlige opplevelsen forseglet hennes kunstnerkall. Den forberedte henne på et paradoksalt trøstens virke, for den gjorde at ‘det finnes, et sted i stemmen min, en evne til å nå dette nivået i folk’. ‘Dette nivået’ er stedet hvor man føler at alt overgår én, at det er umulig å fortsette. Det vitner om sjelden modenhet når en person er istand til å lese eget trauma på en slik måte. Vitaliteten som kjennetegnet Bakers tolkninger har ikke forlatt henne i alderdommen. Hun forteller hvordan hun føler seg nå, når hun tar toget til London, ‘en forvirret gammel dame’, og plutselig befinner seg midt i en gjeng unge mennesker ‘ved Covent Garden’. Det er, sier hun, ‘samtidig skremmende og fortryllende; de er akkurat sånn som jeg selv var da jeg var 20, og det gjør meg lykkelig.’ ‘Det er ikke lett’, bemerker hun mot filmens slutt, ‘å være sanger; men det er langt vanskeligere å være menneske.’ Jeg kan ikke unngå å tenke at hun, mot alle odds, har lyktes vidunderlig.

Krigens røst

Wilfred Owen var 25 år gammel i 1918, da han skrev i diktet Kallene: ‘I det jeg lente meg ut av mitt vindu ved midnatt i går/fornemmet jeg stønn fra menn som hverken har evne/eller vilje til å ytre sin fortvilelse!/En stemme har jeg da. Denne gang må jeg avsted.’ Han var reist tilbake til Storbritannia for å bli frisk etter granatsjokk. Det ble ham et imperativ å reise tilbake til fronten for å sette ord på det ubeskrivelige. Beslutningen kostet Owen livet.

Krig kan vekke poetisk begavelse og muliggjøre vitnesbyrd som trenger gjennom skallet av likegyldighet og følelsesløshet vi omslutter oss med, for ingen kan utholde massivt stress, eller tanken på massivt stress, over særlig lang tid. Slik vekkelse skjer i disse dager, ved Ukrainas frontlinje. Den unge dikteren Artur Drons verk er preget av nøkternhet og intensitet, gjennomsyret av tro. Har du ennå ikke lest hans Første korinterbrev, så gjør det nå. Les det høyt.

 

Marg og ben

Biskopen Diadochos av Photiki, en småby i det nordvestlige Hellas, ble født omkring 400. Det sies han var blant gruppen av prominente menn fra Epiros som ble kidnappet av vandaler da Dioadochos var godt over 60. Gruppen ble forvist til Nord-Afrika, hvor sporene etter Diadochos forsvinner. Han var ikke en mann som levde trygt i et elfenbenstårn eller en lun celle. Så gjør det desto mer inntrykk når han skriver i sin traktat om Åndelig fullkommenhet:

«Enhver som elsker Gud i dypet av sitt hjerte, er allerede elsket av Gud. Ja, målet for et menneskes kjærlighet til Gud bestemmes av bevisstheten om å være omsluttet av Guds kjærlighet. Når bevisstheten er klar, inngir den lengsel etter å opplyses av guddommelig lys. Lengselen er så intens at den ser ut til gå én gjennom marg og ben. Man mister enhver selvbevissthet og forvandles helt og holdent av Guds kjærlighet.»

Lengselen er så intens at den ser ut til gå én gjennom marg og ben.

Himmelens port

Fra en samtale med Bénédicte Cedergren om vigslingen av klosterkirken på Munkeby:

Mens han reflekterte over særegenheten ved stedet og begivenhetens historiske sus, understreket Biskop Varden at det «egentlig ikke er noe usedvanlig ved dette klosteret» – han forklarte at cistercienserne stort sett trekker seg tilbake fra folks oppmerksomhet; de søker ikke å bli lagt merke til. Ordenens konstitusjoner påpeker at munkene kalles til å holde ut i «en livsform som er dagligdags, uspektakulær og arbeidssom».

«Så på det viset», fortsatte biskopen, «er dette et kloster som alle andre. Samtidig er ethvert kloster en himmelens port og således noe fullstendig ekstraordinært».

Du kan lese hele stykket her, i The NCR.

Paraplyer

Jeg har sett Les Parapluies de Cherbourg om igjen. Filmen (fra 1964) er glorete, umiskjennelig av sin tid; allikevel forblir den relevant, gripende og human, en troverdig beretning om lidenskap og sårbarhet, om tvil, raushet, fortvilelse og muligheten for å ta fatt på nytt. Om den er spekket med følelser, unngår den å bli sentimental. Michel Legrands filmmusikk, tolket av divaer, er storartet. Men det er skuespillerne som gjør filmen stor. Catherine Deneuve, 21 år gammel, er uforglemmelig i rollen som Geneviève. Har man sett henne i rollen, tar man for gitt stjerne-karrieren som fulgte. Også Anne Vernon, som ble 100 forrige uke, gjør inntrykk som Genevièves mor. Når datteren fristes av selvforakt i løpet av en ikke planlagt graviditet, overvinner hun kontant egne motstridende følelser og utbryter med myndig overbevisning: «En gravid kvinne er alltid vakker», et selvinnlysende utsagn vi ikke desto mindre trenger å høre.

Ordensliv

Zena Hitz’ bok fremlegges som en filosofs blikk på ordenslivet. Hva i all verden skal det bety? Hitz er lærd. Hun har gjort filosofiens kanon til sin; hun omtaler Platon og Husserl med spontant fortrolighet, som om de var squash-partnere hun lunsjer med. Men bokens hensikt er ikke å overvelde leseren med sitater eller lærde begreper. Hitz viser seg filosof først og fremst ved å spørre «Hvorfor?» om en hel del ting vi tar for gitt. Hennes hensikt, sier hun, er ikke «å utlegge det store mangfold av ordensfellesskap og deres innvirkning på kristent liv» — ikke å analysere, for eksempel, det neoplatonske element hos kappadokerne, rollen tiggermunkordnene spilte i rehabiliteringen av Aristoteles eller benediktinernes respons til den franske revolusjon. Hun har ikke skrevet boken for å briljere med sin lærdom, men for å søke innsikt: «Jeg er filosof, og min overveldende uvitenhet, lik Sokrates’, skaper store muligheter.» Innfallsvinkelen fungerer. Den er forfriskende, ikke minst fordi litteratur om ordenslivet stort sett er nedlesset med omstendelig selvbekreftelse.

Fra min anmeldelse av A Philosopher Looks at the Religious Lifesiste nummer av First Things.

Motsetninger

Jeg er glad i stykket fra Jesu Siraks bok vi får høre i vigilien i dag: ‘Alt han har skapt er underfullt å se. Alt forekommer parvis, og det ene har sin motsetning i det andre. Ikke noe har han skapt overflødig, det ene utfyller det gode hos det andre’ (42.25f.). Vi får en tolkningsnøkkel som hjelper oss til å leve her i verden. Den hjelper oss også til å begripe oss selv. Den forutsetter at vi godtar å leve med spenning. På den ene hånd blir jeg fortalt at jeg har alt jeg trenger for å nå en personlig, enestående fullkommenhet. På det annen side får jeg høre at jeg ikke kan nå slik fullkommenhet alene. Den vil fullbyrdes gjennom mine forhold til andre, mine ‘motsetninger’ hvis annerledeshet ikke utgjør noen trusel, men en kontrast som trengs for å åpenbare mitt potensiale, mine muligheter. Et slikt perspektiv utgjør et fredelig korrektiv til antagelsen som er blitt vanlig i samtidens verdslige diskurs, som går ut på at jeg er mangelfull og egenhendig må reparere det jeg ser på som kassert. En slik holdning kan føre til fryktelig ensomhet. Mens det bibelske utsyn trekker meg inn i møter og oppdagelser, inn i takknemlig communio.

Vesentlig

I en anmeldelse i La Lectura, litteraturtillegget til El Mundo, den 5. januar, skriver Daniel Capó om Chastity: ‘Dette er utvilsomt en av årets vesentlige bøker, og bør anerkjennes som sådan.’ Han fortsetter: ‘Kyskhet peker mot en horisont av naturlig liv levd med integritet, mot menneskets forsoning med sansene ved at dets personlighet ordnes utifra dets dypeste tilbøyeligheter: Ikke mot det onde eller mot selviskhet, men mot en storhet som finner uttrykk i tjeneste. «Dette håpet», leser vi, «opplyses av et glimt av vesentlig erindring. Vi erkjenner det både i sjelen og på kroppen, iblant som fryd, iblant somv smerte, som en lengsel etter det uendelige.» Det ser ut til at ingen kommer utenom denne tørsten etter uendelighet, minnet om en kjærlighet som går forut for alt. Nettopp fordi vi ble elsket først og kjente kjærlighetens sødme, er vi selv i stand til å elske. På meg virker dette som en antropologisk sannhet. Den utlegges her av Erik Varden med sjelden slagkraft.’

Du finner hele teksten her.

Inn i andres liv

Når jeg leser Emily Kopleys essay – en storartet tekst – om den nye fembindsutgaven av Virginia Woolfs dagbøker, blir jeg ettertenksom av en notis hun siterer. Den ble opptegnet i august 1938, like etter at Virginias nevø Julian Bell, ambulansesjåfør i den spanske borgerkrig, var omkommet da bilen hans ble bombet i Fuenvarral. Han var 29 år gammel. Tanten skrev: ‘En forunderlig fysisk erkjennelse, som om man hadde levd i en annen kropp som nå er borte, alt liv den inneholdt er til ende. Som vanlig er eneste botemiddel å tre inn i andres liv.’ Vi finner her et sterkt vitnesbyrd om nærhet. Det lar oss forstå at et uttrykk som ‘hans liv er mitt‘ kan bekreftes erfaringsmessig. Men det er ikke alt. La oss merke oss botemiddelet mot sorg. Sorg slutter oss stort sett inne i oss selv. Nei!, sier Woolf. Isteden må den få åpne oss, utvide vår medlidenhet. For henne fant prosessen form i fantasiens kreative univers. Hennes eget livs tragiske slutt viser at hun ikke alltid kunne leve opp til sitt eget råd. Rådet er ikke desto mindre gyldig.

Dåp

‘Da han steg ned i eleven, bragte Kristus løftenes verden inn i konkret virkelighet. Han transponerte profetenes futurum til presens. Han var seg bevisst at hans ferd gjennom vannene var en ‘oppfyllelse’ (Mt 3.15). Det var Døperen også, der han stod som en bro (størst på den ene bredd, minst på den andre) og vitnet om begivenhetens horisontale, historiske akse. Kristus sa ingenting, gjorde ingen geberder. Handlingen han utførte var ikke i seg selv oppsiktvekkende. Han sluttet seg til et følge av anonyme andre. Men mens de i Jordan intensjonelt druknet egne byrder av skyld, bar han på kroppen, reelt, synden som sådan (jfr. Jn 1.29). Det kategoriske ‘i ham’ som underbygger kristologien i Paulusbrevene med lokativ kraft, ble virksomt her, på terskelen til Guds Israel, i det Kristus fritt og fullstendig trådte inn i sitt virke. Overgangen skjedde i det stille, men stillheten ble brutt da Faderens røst gjenlød i jublende bekreftelse. Røsten etablerte en vertikal akse av lovsang, lovsang som i dette tilfelle nådde fra himmelen til jorden. Den minner oss om at Kristi offer rettes, ikke mot en ansiktsløs Transcendens, men mot en Far som mottar det takknemlig og forsegler utvekslingen ved å utsende Ånden i den form som engang fløy bort fra Noas hånd og svevde over vannene, uten å få fotfeste i en slagen, druknet verden, men som nå er kommet for å ‘bli over’ (Jn 1.33) Førstegrøden av et nytt skaperverk.’ Fra et essay om liturgi.

Om sjelen

Ingen har gjort mer enn Tiina Nunnally for å gi Sigrid Undset ny slagkraft i den engelsk-språklige verden. Hennes oversettelser viser at vår Nobelprisvinner var en høyst moderne forfatter, ikke en fabrikant av søt middelalder-romantikk. I julenummeret til TLS, skriver Hal Jensen ‘Undset bringer oss rett inn i Olavs og Ingunns sinn. Hun ytrer deres tanker og er fullt på høyde med veldige temaer som synd, tilgivelse, anger og plikt utifra fintfølende innsikt i psykologien som får folk til å gjøre hva de kan for å åle seg ut av plagsomme moralske knipetak. ‘Synd’ står ikke her for en banal etikett, men for noe glidende og vaklende, for illusjon og selvbedrag, for velmente løfter til én selv og for rasjonaliseringer uttenkt i selvforsvar. Undset nedtegner disse indre kampene med samme klarsynte, udømmende blikk hun retter mot naturhistorien. Omgivelsene preges av et sterkt religiøst element, men hun klyver aldri opp i noen prekestol. Heller ikke tyr hun til retorisk tomprat om transcendens. Allikevel preges hennes fokus av kumulativ, besnærende grenseløshet. Slik skal man skrive om sjelen.’

Theotokos

Hvert kalenderår begynner med høytiden for Guds hellige Mor 1. januar, etterfulgt av minnedagen for Basilios og Gregor den 2. I år bærer dagene særlig betydning. Alle har vi hobbyteorier om Kirkens diverse kriser. Såvidt jeg kan se, finnes egentlig kun én stor krise: Det gradvise sammenbrudd av en sann forståelse av hvem Jesus Kristus er. Katolikker erkjenner at Jesus grep inn i historien med en tilstedeværelse uten sidestykke; men er seg stadig mindre bevisst – det er mitt inntrykk – at han er Herre over historien, det guddommelige Logos som alene gir ting og begivenheter endelig mening. Mister man først sansen for dét, begynner en hel masse kompromisser å synes, ikke bare tiltrekkende, men nødvendige i forhold til livsførsel og forkynnelse. Basilios og Gregor førte videre arven fra Athanasios. Den opprettholdt læren om Jesu Kristi guddom, en lære som ble oversett og utledd i en verden, og en Kirke, som ‘stønnet ved å befinne seg ariansk‘. Lar ikke et lignende stønn, ytret med dorskhet, seg høre i vår tid? Det var ikke minst Basilios og Gregors’ utholdenhet som muliggjorde definisjonen av Maria som Guds Mor, Theotokos, ved konsilet i Efesus i 431. Definisjonen forblir en prøvesten for katolsk tro den dag i dag. Vi er kalt, ja forpliktet, til å prøve alle våre tanker, handlinger, stemninger og prosedyrer på den.

Nytt år

Det er blitt tradisjon at jeg feirer nyttår sammen med nonnene på Tautra. Da jeg kjørte nordover i ettermiddag, forbi butikker som reklamerte for billig fyrverkeri, gledet jeg meg ved tanken på å ta farvel med 2023 i enkelhet, bønn og ettertanke. Og jeg tenkte igjen på Pave Paul VIs ord fra en tale han holdt i Nasaret i 1964, en tekst satt som annen lesning i dagens vigilie, på festen for den hellige Familie: «Måtte vi på nytt lære å verdsette stillheten, denne vidunderlige livsbetingelse for sinnet, forstyrret som vi blir av sa mange høylydte røster, så mye støy og uro, midt i var tids sydende og travle liv. A, stille Nasaret! Lær oss å samle oss om gode tanker, å skue inn i oss selv, gjør oss i stand til å lytte til Guds hemmelige råd og gode læreres formaninger. Lær oss behovet for og verdien av forberedelser, av studier, meditasjon, et personlig indre liv, av den bønn som Gud alene ser i det skjulte.» Her finnes materiale for et realistisk, livgivende nyttårsforsett.

Bok på ungarsk

‘«Himmelens fred», skrev abbed de Rancé i et av sine brev til hertuginnen av Guise, «er bare for dem som har bevart den på jorden». For å bevare freden, må jeg finne den ikke som et abstrakt ideal, men som historisk virkelighet. Jeg må søke forsoning med min fortid. Jeg må aldri glemme min gjenløsning. Jeg må lære å være takknemlig, dernest strebe etter å leve et liv som er verdig den frihet som er vunnet for meg. På denne måten kan selv minner fra det grusomste fangenskap bli en kilde til fred og flomme over i lovsang.’

Fra Lengsel er mitt vesen, som denne uken kom ut på ungarsk, utgitt av L’Harmattan.

God jul!

Coram Fratribus tar seg en pust i bakken i juleoktaven.

Takk for interessen du viser siden.

Som selskap i disse dagene, foreslår jeg Leontyne Price som synger Vom Himmel hoch med Wienerfilharmonikerne dirigert av Karajan. Skulle du ønske noe å lese på, hva med Selma Lagerlöds Legenden om julrosorna? Teksten finner du her, en opplesning her.

Dagens kollektbønn: ‘Evige Gud, på underfull vis skapte du menneskenaturen, og enda herligere har du gjenløst den. Vi ber deg: Gi oss del i din Sønns guddom, han som ville dele vår menneskenatur.’ Ja, her har vi paradigmet vi trenger for vår tilværelse og for vår tenkning om tro.

Signet jul!
+fr Erik Varden

In medio Ecclesiae

Når samfunnet og Kirken polariseres, er det godt å posisjonere seg trøstig in medio Ecclesiae, væpnet med overnaturlig tro. En slik posisjon inkarneres av Mère Cécile Bruyère, første abbedisse av Sainte Cécile de Solesmes. Den 18. mai 1885, skrev hun til Mère Aldegonde Cordonnier: ‘Ruiner er vårt eneste byggemateriale.’ Fem år senere utbroderte hun motivet i et brev til Dom Albert L’Huillier: ‘Å, hvis du visste hvor klart jeg ser at Gud ikke grunnlegger eller bygger noe unntatt på grunnlag av ruiner, umuligheter, lammelser! Det er som en mystisk lek Guds evige Visdom boltrer seg med omkring jordens krets. Jeg ber deg om å øse all din bekymring, all din uro, alle dine prognoser ut i Guds fang. Vi risikere jo ingenting, tross alt, vi som ikke trenger å forevige oss selv her nede. Hell og seier er vunnet på våre vegne, og kan ikke tas fra oss. La oss likeså tro at alt blir vel for Kirken, som vi elsker.’ Hun sa gjerne: ‘Vi må utleve vår trosbekjennelse; slik får vi kraft til hva det måtte være.’

Signing

Spørsmålet om hva som er og ikke er en velsignelse, om hva som kan og ikke kan velsignes, har alltid opptatt teologer.

En nyttig, oppmerksom gjennomgang av dagens erklæring fra Trosdikasteriet, Fiducia supplicans, finner du i Luke Coppens analyse på The Pillar. Blant stykkets innsikter, er en referanse fra en fotnote som i hvert fall indirekte innrammer Romas uttalelse. Teksten kommer fra en preken Benedikt XVI holdt 1. januar 2012: ‘Lik Maria, er Kirken for verden en formidler av Guds velsignelse; Kirken mottar velsignelse når hun mottar Jesus; hun formidler den når hun frembærer ham. Han er den miskunn og fred verden ikke kan gi, men som den alltid trenger, minst like sterkt som den trenger brød.’ La oss da nedkalle Guds miskunn over Kirken og verden ved å leve på en slik måte at vi er rede til å ta imot det supersubstansielle brød som alene kan forvandle våre liv.

O Adonai! Veni ad redimendum nos in brachio extento.

Livskunst

Det er en høy form for nestekjærlighet å gjenkjenne hos andre egenskaper de ikke er seg bevisst, å spore et potensiale de ikke hade forventet, for slik å gi dem mot til å holde koken, til å vokse og blomstre.

Én som er i stand til å se på denne måten er Ana Zarzalejos Vicens. Hennes reflekterte, vittige essay ‘Øl og kyskhet: Livets kunst‘ stod på trykk i går, og gjorde meg glad.

Hun oppsummerer noe jeg sa i Madrid med sine egne ord: ‘Skal du først sette ting på spill for helt og fullt å bli et menneske, så la ingen få deg til å undervurdere spillets betydning!’

Det budskapet står jeg ved, glad for å høre det gi gjenklang.

Åpne dører

‘Frelsens ord er ikke på jakt etter uberørte, rene, ufarlige steder. Nei, ordet trer inn i våre livs komplekse og mørke rom. Nå som den gang, ønsker Gud å besøke nettopp stedene vi helst ikke ser at han ser. Ofte er det vi som lukker døren. Vi foretrekker å gjemme vår forvirring, våre mørke sider, vår dobbelthet. Alt dette holder vi bak lås og slå, mens vi nærmer oss Herren med slitne bønner vi kan utenat, urolige ved tanken på at hans sannhet kunne røre våre hjerter. Dette er forkledd hykleri.’

Fra boken Custodians of Wonder: Daily Pope Francis, en tekstsamling utgitt på Silentium.

Mitt forord til boken kan du lese her.

Høstgule blader

For sjette år på rad, figurerer Finland øverst på FNs Lykkerapport. Når finner snakker med lykkejegere fra utlandet, nyanserer de gjerne ærestittelen. Hvordan vurderer de den i eget selskap? Gå og se Aki Kaurismäkis film Gule høstblader. Det gjorde jeg forleden kveld. Jeg synes den var storartet. Jeg var ikke den eneste. Da filmen var slutt, klappet publikum. Dramaet utspiller seg i vår samtid. Stadig er det noen som skrur på radioen. Vi hører alltid rapporter om Russlands overgrep i Ukraina. Den finsk-russiske grensen er 1340 km lang. Vi minnes om en stor skjørhet. Interiører og kostymer kunne like gjerne være fra 70-tallet. Vi får signaler om at tekniske fremskritt ikke nødvendigvis forvandler dyp sensibilitet. Hierarki og myndighet fremstilles stort sett brutalt. Strukturer idealiseres ikke. Finner er ikke lykkelige fordi alt går på skinner hjemme hos dem. Kaurismäki peker heller mot lykkens opphav ved ømheten han viser når han portretterer enkeltmennesker, deres sårbarhet, særhet og vanvittige håp. Flere scener er rørende vakre. I tillegg er dette en film som er breddfull av selvironi. Poenget er ikke trivielt. Som regel er de lykkeligste mennesker jeg kjenner de som mest hjertelig ler av seg selv.

Books of the Year

It’s the season of book supplements.

Chastity made it onto George Weigel’s list compiled for First Things. He writes: ‘In Chastity, Bishop Varden explains just why that much-misunderstood virtue is a matter of living what John Paul II called ‘the integrity of love.»

In The Tablet, Dom Luke Bell writes: ‘With an extraordinary sensitivity to the meaning of words in languages ancient and modern, Erik Varden’s Chastity: Reconciliation of the Senses is a brave and timely book which restores the full resonance of the virtue of chastity. Grounding his reflection in the ancient Syriac text The Cave of Treasures, he finds it to be about seeing with unclouded gaze, “attentively and reverently”. With culture and humour, he leads us to the sublimity of the beatific vision.’

Liturgi

I dag er det seksti år siden Sacrosanctum Concilium, Annet Vatikankonsils konstitusjon om liturgien, ble promulgert. Det er et dokument det er verd å lese på nytt fra tid til annen.

For meg er dette tekstens mest grunnleggende del: ‘Da den Nye og evige Pakts yppersteprest, Kristus Jesus, tok på seg menneskelig natur, førte han inn i vår jordiske landflyktighet den samme hymne som i all evighet synges i de himmelske boliger. Hele det menneskelige samfunn slutter han til seg, og forener det med seg i samme lovsang.’ (n. 83). Utsagnet er vidunderlig, endeløst fascinerende. Konsilet minner oss om at liturgisk gudstjeneste vesentlig er mystisk innlemmelse — ved Kristus, med ham og i ham — i den hellige Treenighets usigelige samkvem. Denne teologiske dimensjonen må alltid forbli et kriterium for liturgisk praksis, i enda større grad for liturgisk reform. Den minner oss om at liturgien ikke er et menneskelig prosjekt; den er guddommelig forvandlingsarbeid, et evighetsnovisiat.

Fra en samtale med Luke Coppen, for The Pillar.

Den hellige Andreas

‘Moderne psykologi har lært oss mangt om rivalisering i søskenforhold, en av de primære relasjoner som gir form til et liv, med mulighet for å komplisere livet veldig. Forskning hentet fra analytikernes chaise longue bekreftes av Skriften. Tenk på Kain og Abel, Jakob og Esau, Lea og Rakel. Blant disse brødre og søstre finner vi forskruddhet og smerte. Så er det interessant å merke seg at Kristus, da han rekrutterte apostler, overhoder for Det Nye Israels Tolv Stammer, lot en høy prosentdel – to tredjedeler – være blodsbrødre. Hvis Herren gav slike komplikasjoner plass blant sine nærmeste, var det kanskje for å vise at naturlig begrensning og relasjonell betingethet kan overvinnes hvis vi virkelig blir hans disipler. Jakob og Johannes, Peter og Andreas, vokste ved evangeliet i tro og menneskelig format slik at de, da Kristus var oppstått fra de døde, var rede til å bli sendt til jordens ender, enhver etter egen reiseplan, for å forkynne livets seier. De var blitt voksne. De hadde overgitt seg selv. Derved var de satt fri til å bære vitnesbyrd.’ Fra min bok Entering the Twofold Mystery.

Selvforsvar

‘Fotografering gjør én dristigere enn én egentlig er; det er en form for selvforsvar.’ Det sier Ian Jeffrey om Dorothy Bohm i Richard Shaws dokumentarfilm Å se dagslys. Filmen er et gripende portrett av den store fotografens liv, et vitnesbyrd om en verdensanskuelse som var eksakt, illusjonsløs og på samme tid full av medlidenhet. Jeffrey sier videre: ‘I en kort tid på 40- og 50-tallet hersket ømheten i fotokunsten.’ Dorothy, bemerker han, ‘levde i dette særegne univers’. Hun klarte på sitt vis å holde det i live. Hennes fotografier lyser av menneskekjærlighet. Hun vokste opp i traumatiske omstendigheter og var seg tidens store fremskritt bevisst. Allikevel, skriver nekrologen i Financial Times, ‘var Bohms høyeste ønske, i en tid som ser milliarder av bilder tankeløst skapt hver dag, poetisk heller enn politisk: Senk farten og ta deg tid til virkelig å se verden som omgir deg. Se med øynene, ikke gjennom telefonen.’

Koreografi

Vi er kulturelt betinget til å tro at disiplin og regler står i motsetning til spontanitet og frihet. Inntrykket er prinsipielt uriktig. Nylig leste jeg på nytt et essay av Lord Sacks som kaster lys på saken. Idet han mediterer over motstandskraften i Israels tro, fastslår han at ‘kjærligheten ennå er sterk etter 33 århundrer. Det er lang holdbarhetstid for kjærlighet, og vi tror den vil vare evig.’ Så spør han: ‘Hadde den vart så lenge hvis det ikke var for ritualene og de 613 bud som fyller vår hverdag med påminnelser om Guds nærvær? Neppe. Når jøder gjennom historien har sluttet å leve etter budene, har de i løpet av få slektsledd mistet sin identitet. Uten ritualer, dør kjærligheten før eller senere. Når ritualene finnes, er der alltid glødende kull med iboende kraft til å flamme opp. Det er ikke slik at hver dag i et langt, lykkelig ekteskap føles som en bryllupsdag; men selv kjærlighet som trekker på årene har kraften i behold så lenge koreografien av hengivenhet, høflighet og vennlighet opprettholdes.’ Det er nyttig for katolikker å bruke innsikten på oss selv, på den rike tradisjon vi har fått overgitt.

Lys av Lys

I dag så vi solen for siste gang i år i Tromsø. Den blir ikke synlig igjen før etter 14 januar.

Det er intenst meningsfullt å forberede jul i et så nordlig klima. Liturgiens hovedmotiver – ‘og i de dager skal de se et stort lys’ – taler sterkt. Vi utfordres til å ta modig oppgjør med mørket i våre hjerter, med vårt vesentlige behov for opplysning. Ingen mengde D-Vitamin kan oppveie fravær av ham som er Lys av Lys. I en vakker nordnorsk adventsalme synger vi: ‘Nu har vi den hardaste ria/vi slit med å kave oss frem/mot lyset og adventsti’a/d’e langt sør tel Betlehem.’ Ja, det er dét; men Betlehem kan også komme elektrifiserende nær. Hva vil det si å ‘elske lyset’, å ‘trekke nær’ lyset (jfr. Johannes 3)?

Lange vinternetter lar oss grunne over dette med realisme.

Den Korsfestedes Seier

Kristne i Middelalderen så Nikodemos som én som hadde trengt inn i Jesu lidelses mysterium. En tradisjon oppstod som tilskrev kunstverk, gripende fremstillinger av den Korsfestede, til Nikodemos. Han ble ansett for å ha skapt både Il Sacro volto di Lucca og Batlló-krusifikset. Det er betydningsfullt at våre forfedre tenkte seg ham som skulptør, en formgivende kunstner som kunne gjengi plastisk det han hadde sett med sine øyne, berørt med sine hender. Uten å måtte ta stilling til historisk troverdighet i slik tilskrivelse, kan vi fastslå at den symbolsk er gyldig. Nikodemos er et forbilde for oss som synodalt forsøker å vise oss sanne disipler og søkere etter hellighet. Hvorfor? Fordi han holder seg langt borte fra forenklende polemikk og teatrale gester. Allikevel følger han Herren hvor enn han går. Når han trengs, yter han tjenester og viser sitt vennskap til fellesskapet. Han viser oss hva det vil si å være trofast i Langfredagsmørke. Når han betrakter den korsfestede, gravlagte Kristus, har han visdom til å gjenkjenne noe sublimt i forferdelsen – en herlig, guddommelig åpenbaring. Slik ble han et troverdig vitne om den Korsfestedes seier. Ja, det er en holdning Kirken virkelig trenger nå.

Fra essayet Synodalitet og hellighet, nå tilgjengelig også på fransk, italiensk og polsk.

Pauline Matarasso RIP

Den beste boken som finnes om cistercienserarven, ved siden av Bouyers La Spiritualité de Cîteaux, er etter min mening Pauline Matarassos The Cistercian World. Pauline, en uhyre kultivert person, hadde en forståelse av klosterlivet som grunnet både i studier og spontan intuisjon. Hun presenterte den tredje abbeden i Cîteaux ved å si: «Alt Stephen Harding berørte vitner om hans jakt på autentisitet, på ånden som kun den autentiske bokstav kan sette fri.» Det er en fabelaktig innsikt. Hun var vel plassert for å frembringe den. Åndsfylt jakt på den autentiske bokstav definerte hennes distingverte virke som oversetter (av middelalderlitteratur, av Bobin og Noël), historiker (f.eks. i boken om svigerfaren Isaac Matarasso) og essayist. Hun fortsatte å oversette selv da hun lå døende. Hun ville finne og gi mening vakkert og nøyaktig. Pauline var et av de edleste, mest elskelige mennesker jeg noensinne har møtt. Hun skrev engang: «En tiger fødes, men vi skapes, og for de fleste av oss er skapelsesprosessen ennå ufullstendig når døden henter oss, hvor sent det enn må være.» Selv vil jeg si at det som var skapt da døden kom forrige onsdag hadde nådd en slags fullkommenhet. Måtte hun nå kjenne fylden av den kjærlighetsfulle sannhet hun trofast søkte og (uten å ane det) utstrålte.

Avskjed

This is the dying time, when earth 
relinquishes its surplus.
These words once mine
blown on a cool wind 
from the lost land of the mind 
settled last night like quiet birds 
on memory’s shore. 
I greet them with surprise – 
together we will journey blind, 
probing the ever shifting sands, 
unsure of what’s in store . . . only 
that there is more.
Before a shivering silvered night 
lures to a feast the spoiler frost,
be quick to pick, cost what it may,
the late fruit on your tree,
– there’ll be no more –
and leave it on the roadside stall
where the merchandise is free
to all who pay their dues in kind
for other walkers on the way 
where less is more

Pauline Matarasso (1929-2023)

Vigsling

Tredve år er gått siden jeg først så Nicolas Dipres Fremstilling av Jomfruen i Tempelet i Louvre. Det ble malt for et halvt årtusen siden, men er tematisk tidløst. Jomfruen vinker hjertelig, sjenert til mor og far i det hun beveger seg oppover tempelets slyngende trapp. Anna og Joakim vinker tilbake. De er åpenbart både stolte og urolige. De gjør sitt beste for ikke å vise sorg ved avskjeden. Alle kan vi gjenkjenne bildet: Den første virkelige avreisen hjemmefra, bevisstheten av å følge vår egen vei med alt den medfører: Ansvar, spenning, glede, uro. Historien om Marias fremstilling i tempelet er apokryf. Det betyr ikke at den er usann. Den viser oss at vårt Ja til Guds kall, etter mønster fra det Ja Maria ytret ved Bebudelsen, forberedes av utallige skjulte, hverdagslige forsøk på å si Ja. Ved små skritt vigsler vi vår vilje, vårt vesen til et høyere mål. Tempeltrappen er som en lignelse for vårt liv. «Eitt steg er nok åt meg.» Ja. Det som teller, er å ta det skrittet som tilhører dagen i dag.

Interesse

Engelen er en detalj fra et maleri malt omkring 1360. Det henger i Thyssen-samlingen i Madrid, Ydmykhetens Jomfru med Engler. Man blir slått av elegansen i det hele. Særlig gjør englene inntrykk på meg. Malere på 1300-tallet var intenst opptatt av engler. I følge Bibelen, er disse eteriske skapninger skapt for å feire en fullkommen liturgi for Guds åsyn, men her ser vi én som altså er oppslukt av å betrakte menneskelig virkelighet. Den gjør det med åpenbar interesse. Uttrykket på engelens ansikt er preget av stor nysgjerrighet. Derved ser vi et nøkkelaspekt av kristen tro for våre øyne. Ordets menneskevorden gjør mer enn bare å gjenopprette menneskenaturens opprinnelige integritet. Den realiserer et potensiale for guddommeliggjørelse. Dette er et faktum som besnærer selv serafene. Maleriet, skapt av en anonym kunstner fra Venezia, innbyr oss til selvransakelse: Er jeg meg bevisst og samarbeider jeg med det som Gud, av ren nåde, vil fullbyrde i min menneskelighet?

Belsasar

Tidebønnene lar oss i dag lese om Belsasars gjestebud (Daniel 5,1-6,1), et kroneksempel på menneskelig overmot. Kynisk bevisst profanerer Belsasar offentlig gjenstander vigslet til et hellig formål. Hans hensikt er å vise seg selv enhver institusjon, jordisk eller himmelsk, overlegen.

Da hans blasfemiske handling var utført, ‘kom det til syne fingrer av en menneskehånd, som skrev på den kalkede vegg i kongens palass.’ Budskapet talte om mål, vekt, og oppdeling. Det ytret ikke en lidenskapelig sint dom. Nei, det fastslo simpelthen at Belsasar, herskeren, ikke var sin oppgave verdig, ikke var i stand til å utøve den. Samme natt ble han myrdet av sin stab.

Den bibelske historien inneholder en tidløs lignelse. Enhver kan bruke den til selvransakelse. Ble jeg veid på vektskålen, ville jeg bli funnet for lett, eller ville jeg tilsvare lovlig forventning? La oss ikke glemme at ‘vekt’ i bibelsk hebraisk står i forbindelse med ‘herlighet’.

Helt vanlig?

‘Teresa av Ávila’s Selvbiografi, ferdigskrevet i hennes femtiende år, forteller om hvordan Guds kraft sprudler frem i et helt vanlig liv. Når vi ser Teresa på avstand, kan adjektivet ‘vanlig’ synes sært. Hun virker høyst uvanlig! Men Teresa insisterte på nettopp dette. Hun var seg bevisst å ha mottatt sjelden nåde; men pukket på at ingenting i hennes vesen skilte henne fra alminnelige kvinner og menn. Hun fremstiller sitt ekstraordinære liv som en typisk tilværelse, et eksempel enhver av oss kan følge, har vi bare tro og mot til å overgi oss helt til Guds handling i oss. Veien hun skildrer strekker seg fra åndslivets begynnelse til dets høyeste mål. Teresa gir råd til sjeler som sjangler ‘lik høns med føttene sammenbundet’, men også til dem som svever lik ørner. Og hun glemmer ikke det forvirrende mørke som oppstår i mellomstadiet der sjelen, lik en fryktsom due, overveldes av glimt fra Guds Sol mens den, når den ser på seg selv, ‘har øyne blindet av leire – den lille duen er blind’. Alt hun skriver, forteller hun, kommer fra erfaring. Gjennom flere lange år hadde hun ‘hverken noen glede i Gud eller glede av verden’. Hun levde i et ingenmannsland. Hva var det da som skjedde?’

Fra et foredrag holdt i 2015.

Ansvar

Det var rørende å lese dagens evangelium (Lk 17,1-6) i Inkarnasjonsklosteret i Ávila, hvor den hellige Teresa i sin tid avla løfter. Herren kaller oss til ansvar. Vi skal forsikre at våre valg ikke blir snublestener for andre. Når vi hører teksten lest i dag, tenker vi helst på massive, offentlige skandaler, men varselet retter seg ikke mindre mot dagliglivet. Er dette særlige valg jeg nå tar til oppbyggelse for andre, eller bryter det fellesskapet ned? Kriteriet er nyttig i alle omstendigheter. Jesus ber oss også om å ta ansvar for andre. Ikke ved å overta deres liv. Enhver må svare for sin frihet. Men vi kan hjelpe hverandre til å se klart. «Hvis din bror synder, sett ham i rette.» Vi vil gjøre dette virksomhet hvis vi taler sannheten i kjærlighet og varsomt holder opp et speil som reflekterer virkeligheten til én som er fortapt i illusjon. For å tilgi slik Jesus byr oss, med uendelig håp om forbedring, må vi daglig be, «Styrk vår tro!», en bønn Teresas liv inkarnerer. Hun hadde mot til å vurdere sitt kall på nytt i troens lys, til å fordype det som allerede var gode valg ved å treffe bedre valg, for så å forbli trofast mot dem. Derved ble hun en kilde til inderlig fornyelse for Kirken i en dekadent tid. Hennes eksempel oppmuntrer og utforder oss til å leve likeens.

Digitalt menneske

Blant Ximo Amigos malerier utstilt på Encuentro Madrid var dette, kalt ‘Det digitale menneske’. Formelt sett er referansen til den ærverdig maleriske chiaroscuro-tradisjonen – tenk på Georges de la Tours La Madeleine au Miroir. Men der er forskjeller. Mens Magdalena varmes og gjøres intenst present, med skarpe ansiktstrekk, av lyset som opplyser henne, blir Amigos skikkelses ansikt nærmest utslettet av det kalde lyset som strømmer fra hans iPhone. Han fremmedgjøres. Nettopp dét er bildets styrke. Det fremstiller en bevisst handling som fremmedgjør et menneske for seg selv og andre.

Bildet forstyrrer. Helst vil man egentlig haste forbi. Jeg følte allikevel et behov for å bli stående, for å la meg utfordres og undersøkes av det. Og for å å gjenkjenne et slående uttrykk for en unikt samtidig ensomhet.

Laterankirkens vigsling

‘Det viktige ved Laterankirken, Roms katedral, er dette: Da den ble vigslet, var det for å formidle til enhver, urbi & orbi, at den mystiske Kirke er påtagelig og nær. Keiser Konstantin utpekte Lateranet til et krysningspunkt. ‘Her’, forkynte han, ‘møter vår jordiske by det himmelske Jerusalem; her kommer Guds rike nær vårt.’ Lik patriarken Jakob gjenkjente han, midt i en forgjengelig verden, Guds bolig. Ved å minnes denne høytidelige vigsling, sier vi likeledes: Gud er med oss! Vi takker for at Guds nåde berører våre liv gjennom Kirken når vi mottar sakramentene, når vi møtes som kirke for å be, for å tjene. Lateranet, alle kirkers Moder, står som garant for og tydeliggjør vår kirkelige enhet. Det er en storartet gave. Men den peker utover seg selv. Det er hva våre lesninger forteller oss. En gjenklang av Noli me tangere, av ‘Hold meg ikke fast’, preger ethvert uttrykk for nåde her i denne verden.’

Fra en preken til 9 november

Utholdenhet

Siden Cormac McCarthy døde den 13 juni, har hyllestene vært mange. Verden har mistet en av sine største, mest utfordrende moderne forfattere, oppdratt katolsk. Med stor interesse har jeg lest et skarpsynt essay av Valerie Stivers. Det ender med denne vakre betraktningen: «Mot slutten av siste roman i Grensetrilogien, Byene på sletten, har hovedpersonen, Billy Parham, sett så mangt. I siste scene gir en kvinne ham et sted å sove. Han har vondt for å se meningen med sitt liv, og sier til henne, «Jeg er ingenting. Jeg vet ikke hvorfor du holder ut med meg.» Hun svarer, «Nå, Mister Parham, jeg vet hvem du er. Og jeg vet hvorfor. Så legg deg, du, og sov.» Jomfru Maria? Hellige Moder Kirke? Det er tåpelig å ville binde McCarthy fast. Men det er likeså tåpelig å overse innbydelsen til å hvile i noe, kanskje Noen, som kjenner oss like ned i dypet av vår fordervelse og som holder ut med oss, og som vet hvorfor.»

Tilhørighet

Dukker nonner opp på film nå for tiden, er det gjerne utifra to stereotyper: Enten svarer de muntert på rampelysets kall og slipper hemninger de ikke visste de hadde; eller de inkarnerer skrekk og gru, gjenstand for fryktelig fangenskap. Det er ikke særlig realisme enten på ene eller annen ytterkant. Så ble jeg glad da jeg på YouTube oppdaget en flimrete kopi av In this House of Brede, George Schaefers filmversjon av Rumer Goddens roman fra 1969. Godden kjente og forstod monastisk liv. Hun hadde ingen sans for forenklende karikaturer. Brede er et benediktinerkloster basert på kjente forbilder, et sted hvor folk lærer hva det betyr å leve, å gi avkall på illusjoner, å ikke møte andre på grunnlag av egen projeksjon. «Vi måtte lære», sier en av nonnene, «å bry oss mindre om hverandre, mer om alle de andre.» Hun gir uttrykk for den hjertets utvidelse som ikke står for fremmedgjøring, men for hjemkomst. Hovedpersonen Sr Philippa, spilt av Diana Rigg, snakker mot slutten om «en utrolig tilhørighetsfølelse – i verden«, en følelse som kan være frukt av genuin kontemplativ erfaring. Filmen er ikke fullkommen, men verd å se.

Ikke for snobber

Det antas iblant at dét å studere oldtidens litteratur er en hobby for intellektuelle snobber som vil se glupe ut, eller for uhelbredelige nerder. For noe tull. Det fantastiske med stor litteratur (og har folk tatt seg bryet med å overlevere den gjennom århundrer, er sjansen stor for at det er storhet ved den), er at den fører oss til kjernen i ting. Den lar oss se klart. Jeg er rørt av Irina Dumitrescus stykke om Beowulf i dagens TLS. Det uttrykker mye av det vi nå gjennomlever, om så det er på avstand. «Én måte å gjøre konflikters voldsomhet utholdelig på, er ved oppdiktet nostalgi.» «Monstre kan beseires, men hat næret mellom naboer forblir.» «Så lett vi overser andres sorg.» Dumitrescu bemerker at oversettere ofte uskadeliggjør frykt-motivet i teksten. Hvorfor? «Jeg har ingen bevis, men antar at noen utgivere trenger daner og geater som heltemodige gestalter til deres eget epos. Men lærdommen Beowulf gir, handler ikke om krigens herlighet. Den handler om dens uunngåelige tap. På slutten av diktet, synger en geater-kvinne om sin sorg og angst. Hun vet hva krig bringer: drap, ydmykelse og fangenskap.»

Bekymring

Styret i Det mosaiske trossamfund i Oslo har skrevet en sterk appell: «Vi trenger at flere bruker sin påvirkningskraft til å stå opp mot hatprat av alle slag. Vi oppfordrer alle til å unngå forenklinger og fordommer som fører til mer polarisering og hat.» Oppfordringen er edel, på mange måter tidløs; men den utgår fra konkrete forhold, fremkalt av trusler og vold mot jøder i vårt land. At slik skal forkomme, er forkastelig. Enhver står fritt til å ha meninger om et politisk regime; å ha rett til mening er grunnleggende for vår samfunnsforståelse. Men å overføre antipati mot et regime til hatshandlinger mot et folk er ikke bare forenklende, det er idiotisk. Intet er et tydeligere tegn på kulturell dekadens enn dét at antisemittismen på nytt hever sitt motbydelige hode. Virkemidlene mot dekadens er informert innsikt, lærdom, humanitet, vilje til samtale — og ånd: «Stans deres drift mot død, stans dem med ånd«. Her har vi alle en forpliktelse.

La Valse

Poulenc var til stede, 22 år gammel, da Ravel først oppførte La Valse for Diaghilev, som hadde bestilt verket. ‘Ravel ankom i all enkelhet, med notene under armen. Diaghilev sa med sin nasale stemme til ham: «Nå, min kjære Ravel, så heldige vi er som får høre La Valse!» Så spilte Ravel La Valse sammen med Marcelle Meyer, kanskje ikke fullkomment; men det var da Ravels La Valse. På den tid var jeg blitt godt kjent med Diaghilev. Jeg så at løstennene hans tok til å skrangle; at monokkelen hoppet. Jeg så han var forlegen. Jeg så at han ikke likte stykket og ville takke nei. Da Ravel var ferdig, sa Diaghilev noe jeg tror er svært sant. Han sa, «Ravel, dette er et mesterverk. Men det er ingen ballett. Det er et maleri av en ballett.»‘ Ikke desto mindre har verket vist seg udødelig. Det er blitt tolket på de forunderligste vis. Denne oppføringen er storveis. Mot slutten sitter Marta Argerich, vanligvis streng når hun opptrer, på sin pianokrakk og lyser av begeistring.

Undervisning

Det er interessant å merke seg hva Sigrid Undset, en synderlig kompleksfri kvinne, skrev om seksuell undervisning i skolen i 1919.

«Det er ikke bare mot barns bluferdighet, det er mot all menneskelig bluferdighet i det hele å tenke seg en tilfeldig sammenbragt flokk, som skal tvinges til å sitte og høre på en utlegning om kjønnslivet. Ikke den råeste fremstilling på tomannshånd kan i virkeligheten skade tilnærmelsesvis så meget. Men som det heter, det er for at ikke kjønnslivet skal stå i et mystisk skjær — akkurat som det ikke nettopp er det mystiske skjær som er det spesielt menneskelige i menneskets kjønnsforhold, mystikken, som kommer av at vi og vi alene har slept det forhold gjennom alt det smuss som finnes, og løftet det høyere enn alle stjernene. Og det er nettopp dette som ikke barn kan forstå, de uendelige muligheter for besudling og oppløftelse. Dem forstår bare det menneske som har driften i seg. For seksuelt indifferente naturer er det hele platt, besynderlig, latterlig og ubehagelig — og annet kan det aldri bli for et normalt utviklet sunt barn.»

Gjensvar

I sin selvbiografi skriver François Cheng at han ikke er noen vismann. Han skriver vist allikevel. Blant annet beskriver han en nattlig erfaring på en balkong i Tours, sittende under Melkeveien. ‘Jeg befinner meg her i denne storartede natt mellom den himmelske og den jordiske elv. I forhold til universets umålbare volum, er mitt vesen så lite at det synes uvesentlig. Mitt øye er ikke større enn en drue, mitt kranium ikke større enn en kokosnøtt. Allikevel er jeg én som har sett og erkjent. Om så for kun et øyeblikk er, i evighetens dyp, det hele ikke meningsløst, for skjønnheten har rystet mitt vesen. Hva for et uforklarlig paradoks er dette? Hva er det den skapende kraft, la oss kalle den Skaper, har til hensikt?’ Dikteren svarer med videre spørsmål. ‘Kunne han ha nøyd seg med stjernene som går rundt og rundt ubevisst? Ville han ikke ha trengt noen som kan gi gjensvar, vesener utstyrt med sjel og ånd, vesener som oss, for å gi mening til sitt Skaperverk?’

Lukas

Vi feirer festdagen for den hellige Lukas. Han var, forteller Paulus oss (Kol 4.14), lege. En lege, lik en prest, samler over tid stor menneskekunnskap. Det er hans privilegium å ledsage folk gjennom sårbare, sommetider angstfylte stadier av livet. En god lege blir en god observatør. Det er en egenskap vi finner uttrykt i Lukas’ evangelium. Mange av de klareste profilene i Det nye Testamente — den fortape sønn, Sakkeus, kvinnen som gikk dobbelt — er skissert av ham. Hans innflytelse på vår kulturkrets’ forestillingsevne er voldsom. Det følger liksom av seg selv at han også fikk rykte for å være maler. Å lære å se sant, å se oss selv og våre medmennesker i vår skrøpelighet, men badet i miskunn, med fabelaktig evne til å overgå oss selv, til å forvandles av Guds kraft, er en vesentlig del av kristenlivet. I dag kan vi spørre oss selv: Ser jeg slik? Vil jeg lære å se slik?

Oratorium

Kristen forkynnelse har alltid funnet mange former. Det guddommelige Ords mysterium overgår hva ord alene kan gi uttrykk for; så kommer kunsten til hjelp – maleri, musikk, skulptur og, jo, arkitektur. Et norsk oratorium bygget på apostelen Johannes’ liv ble uroppført i Grue Kirke i mai i år. Musikken, stort anlagt, er skrevet av Ole Karsten Sundlisæter til vakre tekster av Dordi Glærum Skuggevik. De sterkeste partiene musikalsk sett er etter min mening de mest lyriske, som Marias beretning om oppstandelsen (‘31.10) og dialogen mellom Jesus og Johannes etter apostelens spørsmål, ‘Er du løve, er du lam?’ (‘52.58). Sverdet som gjennomboret Marias hjerte, kommer sterkt, moderlig til uttrykk: ‘Eg forstår så lite! Dine vegar svinn bort i daude og natt, i mørke og kratt. Eg gav deg mitt ja, men ikkje til dette!’ Det er i mørket at Lyset skinner, for å forvandle det. Budskapet fra Johannes’ evangelium finner her et samtidig, talende uttrykk.

Johannes XXIII

Det skjer ofte at folk påkaller Johannes XXIIIs navn. Han var en høyt elsket pave. Men ofte huskes han på begrensede premisser. Vi liker å tenke oss ham som en rund, trivelig bestefar som fortalte vitser og åpnet vinduer. Assosiasjonen er ikke usann, utilstrekkelig. Der finnes et annet aspekt ved Johannes XIII vi ikke bør glemme. Det er nyttig, nå, å lese på nytt hans encyklika Paenitentiam agere datert 1. juli 1962, med henblikk på åpningen av Det 2. Vatikankonsil. Han ber der alle katolikker om å være med å forberede konsilet — hvordan? Ved å gjøre bot. ‘Å gjøre bot for sine synder er første skritt i retning av å motta tilgivelse og evig frelse’. Å føre menneskeheten til frelse er Kirkens vesentlige oppgave. Ved et økumenisk konsil ‘møtes Apostlenes etterfølgere; til dem gav menneskenes Frelser ordre om å lære alle nasjoner å holde alle hans bud’. Et slik møte må forberedes av en global samvittighetsranskakelse og konkrete tegn på anger, slik folket i Ninive angret da de hørte Jonas forkynnelse. Kirkemøtets ‘åpenbare oppgave’, skrev Johannes XXIII, er ‘offentlig å bekrefte Guds rettigheter over menneskene, frelst i Kristi Blod, for så å bekrefte menneskenes plikter overfor sin Gud of Frelser.’ Har vi samme prioritet i dag, eller er vi mer opptatt av det vi mener er Guds ‘plikter’ overfor oss?

Hjemmet

Nyhetene fra Midtøsten er så grusomme, og åpner så fryktelige perspektiver, at jeg føler meg lammet. Hamas’ terrorangrep og gisseltagen er avskyelige; samtidig kunne en BBC-journalist i dag morges, med blikk på Israels politikk over tid, spørre en ekspert, ‘Kunne ikke Israel forutse at dette ville skje?’ Jeg tenker stadig på en sekvens fra Spielbergs film München fra 2005. Avner Kaufmans Mossad-enhet, som jobber i hemmelighet, må i Athen dele et leid hus med en palestinsk gruppe. Spenningen er stor, men det er mulighet for kontakt på mellommenneskelig plan. Det utspiller seg en storartet scene omkring en radio. Ute i trappeoppgangen står lederne og tales ved, ja, de snakker virkelig, med en gnist av forståelse. De kunne ha vært brødre. En dør kunne være ved å åpnes. På slutten av samtalen sier den ene, som om han talte for begge, ‘Hjemmet er alt’. Neste dag er de ved å slå hverandre i hjel. Heri består lignelsen. Det som nå utspiller seg i Det hellige Land er Lameks forbannelse: ‘Hevnes Kain syv ganger, skal Lamek hevnes 77 ganger!’ (1. Mosebok 4.24): En voldsspiral uten ende. Mennesket må velge å gjøre slutt på den, ledet av Guds røst, av den Gud som i Bibelen kalles El Shaddai, det vil si, ‘Han som sier: Det er nok‘.

Fosse

På besøk i Lisboa etter påske, ble jeg rørt av å se plakaten til høyre. Der var han med ett, Jon Fosse (hvis røst er så urnorsk at den virker umulig å oversette) som om det var en selvfølge, tilsynelatende i sitt element, på et portugisisk teater-program. Noe som har slått meg i pressen denne uken, er stadig henvisning til Fosses verks universelle aspekt. Selvsagt er han dypt rotfestet i en verdenskulturen. Det er fabelaktig å ha en så stor dikter som selv er oversetter, vant til å brytes med mening, som kan si om sin oversettelse av Kafkas Prosessen at den etterstreber størst mulig nøyaktighet, at hvert ord er veid på gullvekt; som bemerker om de greske tragikerne at ‘de har helt særegne stemmer, Aiskylos, Euripides og Sofokles. Det er lett for meg å høre den stemmen og overføre den i måten jeg skriver på, i mitt språk her og nå’.  Det almene i det særegne; det særegne i det almene: en tidløs vekselvirkning som kan bli en klisje, men som i vår Nobelprisvinner er elektrifiserende fordi hans kreative virke er så vesentlig forankret. Visdom fødes slik – og skjønnhet, en sang ulik noen annen sang.

Subversion

I keep thinking of something Professor Ritchie Robertson recently wrote about Willa and Edwin Muir: ‘The religion with which the Muirs were most familiar was Scottish Calvinism, and they roundly rejected it. Edwin tells in his autobiography of seeing, in a Glasgow slum street, a young man repeatedly hitting another for no apparent reason. To remonstrances, the aggressor replied, “I ken he hasna hurt me, but I’m gaun tae hurt him!”. In retrospect at least, Muir found this an image of Calvin’s predestination: God has decided before the beginning of the world who will be saved and who damned, and mercilessly inflicts a punishment which its victims have done nothing to deserve. Muir explored Calvinism further in his hostile biography of John Knox (1929) and in a remarkable essay, “Bolshevism and Calvinism” (1934). The Calvinist and Bolshevist elect, he argues, both consider themselves saved and anticipate with satisfaction the damnation or extinction of sinners and bourgeois.’ The aptitude human beings have for institutionalising, then rationalising their subversion of high ideals is fascinating and redoubtable.

Omveltning

Jeg går og grunner på noe Professor Ritchie Robertson nylig skrev om Willa og Edwin Muir: ‘Troen ekteparet Muir kjente best var skotsk kalvinisme. De forkastet den helt og holdent. Edwin skriver i sin selvbiografi at han en gang, i et smug i Glasgowslummen, så en mann som denget opp en annen uten grunn. Da folk grep inn, sa angriperen: «Jeg vet at han ikke har gjort meg noe, men jeg ska, fa’n ta meg, såre ham!» Med tilbakeblikk betraktet Muir opptrinnet som et bilde på Kalvins predestinasjon: Gud har fra verdens opphav besluttet hvem som skal frelses og forkastes. Han ekspederer så en ubarmhjertig straff ofrene ingenlunde har fortjent. Muir reflekterte videre over kalvinismen i sin usympatiske biografi om John Knox (1929) samt i et oppsiktvekkende essay, Bolsjevisme og kalvinisme (1934). Han mente at både kalvinist og bolsjevik anser seg selv som frelst mens de tilfreds forventer syndernes og borgerskapets forbannelse og utryddelse.’ Evnen mennesker har til å sette i system, så rasjonalisere en omveltning av høye idealer, er fascinerende og fryktinngytende.

Lejeune

Finnes der en person fra samtiden som inkarnerer den fulle betydning av kyskhet?

For å se den fulle betydning, må vi skue mot Ordet som ble kjød. Men jo, jeg kan tenke meg personer som inkarnerer egenskapen særlig. Den første som faller meg inn er Jérôme Lejeune, legen som oppdaget Trisomi 21. Han var ektemann og far. Jeg har lest noen av brevene han skrev til sin danske kone Birthe. De åpenbarer et dypt forhold preget av stor kjærlighet og respekt; men jeg mener han også representerer kyskhet i bredere forstand, ved måten han forholdt seg til pasienter på (i en viktig dokumentar kan du høre moren til et barn med Downs si noe sånt som at, «Det var da jeg så hvordan Dr Lejeune holdt sønnen min i sine armer at jeg lærte å betrakte ham som mitt barn, ikke som et problem») og i motet han viste da han, for å forbli sine idealer tro, gav avkall på sin karriere.

Fra en samtale med Luke Coppen på The Pillar

Synodos

Det er fascinerende å se hvordan Skriften ord opplyser særskilte situasjoner på uventet måte. Dagens messelesninger følger en syklus fastlagt for flere tiår siden; de er ikke spesielt tiltenkt første retrettdag som forbereder Kirkens synode; men budskapet de bringer synoden kalt til å ‘vandre sammen’ i Ånden er inspirerende. Kirken utfordres: ‘Dere sier, «Herrens veier er ikke rette». Hør nå, Israels hus: Er min vei ikke rett? Er det ikke heller din vei som er urett?’ (Ez 18.25). Med Salmen synger vi: ‘Herre, vis meg dine veier og lær meg dine stier. La din sannhet lære og lede meg’ (Salme 25.4f.). I evangeliet sier Herren til yppersteprestene og folkets eldste: ‘Johannes viste dere rettferdighetens vei, og dere trodde ham ikke’ (Matt 21.32). Paulus på sin side byr oss preges av ‘Jesu Kristi sinnelag’ (Fil 2.5). Det er en krevende vei å gå. Den forutsetter at vi tolker tegnene tiden byr på i det flammende, rensende lys Han bringer som er Alfa og Omega, Begynnelsen og Slutten, den samme i dag, i går, i evighet.

Forbeholdt Gud

Gregor den Store, biskop av Roma fra 590 til 604, taler direkte til vår tid. Der er gode historiske grunner til dét  — på sett og vis var hans omstendigheter, mutatis mutandis, lik våre. Dette er i seg selv en nyttig innsikt for oss, som er overbevist om å leve i en slags historisk unntakstilstand. I en tekst Kirken gir oss i dag (i tidebønnenes lesningsgudstjeneste), skriver Gregor følgende om Erkeengelen Mikael: Han blir sendt av Gud ‘slik at han ved sin handling og sitt navn [som betyr «Hvem er lik Gud?»] lar oss få se at intet menneske kan gjøre det som er forbeholdt Gud å gjøre.’ Nettopp dette nekter vi nå å innse. Vi er besatt av tanken på å skape oss selv, på å definere egen virkelighet for så å kreve, stadig mer gjennom domstolene (her finner du et relevant eksempel) at andre skal bekrefte vår selvbestemte virkelighet som egentlig. Slik fremmer vi den subjektive oppfatnings seier over det som objektivt er gitt. Ja, vi befinner oss i en epistemologisk kamp – det dreier seg om virkelighetserkjennelse. En gammel bønn til Erkeengelen forblir relevant: defende nos in proelio.

Kong Venceslas

Å ikke svare på vold med vold; å åpne våre hjerter for de trengende; å be intenst når vi blir forfulgt; å være forberedt på offer: Imperativene er velkjente for oss. Allikevel er det besnærende og vidunderlig å se dem legemliggjort i et gjenkjennelig livsløp, i en særlig person, om så det var for 1100 år siden. Vi innser at det jo er mulig å følge budene, selv i tilsynelatende umulige forhold.

Standarden evangeliet setter lar seg ikke relativisere. Den viser sitt potensiale når den utleves kompromissløst; når vi gir avkall på oss selv for å nå den. Slik ser vi at våre fattige, begrensede liv ved nåde kan bære rik frukt for himlenes rike. Denslags frukt råtner aldri. Ennå etter mange århundrer forblir den en kilde til liv, glede, kraft. Den er lysende og uforgjengelig.

Fra en preken holdt i Praha i 2021.

Stalins død

Rehabiliteringen av Stalin har i årevis foregått i russisk sammfunnsliv. Jeg tenkte det var på tide å se Armando Iannuccis film Stalins død fra 2018. Ved første øyekast er det ikke åpenbart hvordan emnet kunne bli til en komedie; men Iannucci fikk det til. Besetningen er fremragende. Mange av skuespillerne har sin erfaring mer fra scenen enn fra lerretet. Det gir filmen noe av den verdighet og intensitet vi forbinder med teateret. Det unnskylder også friheter Iannucci tar seg i forhold til historiske detaljer og kronologi. Vi bevitner obduksjonen av et selvdødt samfunn. Kun frykt holder det ennå sammen, såvidt. ‘Humoren’, skrev Anthony Lane i en anmeldelse i The New Yorker, ‘er så beksvart at den kunne ha vært pumpet ut av jorden. Det er hensiktsløst å hevde at filmen er nøyaktig i sin fremstilling. Dog lar fortettingen av tidsforløpet seg tilgi, for panikken og den spyttslikkende angst er så realistisk portrettert. Vi ser et samfunn på terskelen til nervesammenbrudd.’

Forstyrrende lys kastes på mangt som er på ferde nettopp nå.

Glede i tro

I Marilynne Robinsons roman Jack blir hovedpersonen, overbevist om egen fordervethet og i stadig påvente av straff, fortalt av en predikant: » Mister Ames, hvis Herren tror du trenger å straffes, kan du stole på at han gjør det som skal til. Han kjenner din adresse. Viser han deg inntil videre litt nåde, har han sikkert ikke noe imot at du har glede av den.» Jeg tenkte på sitatet da jeg så en dokumentarfilm om Mahalia Jackson. Thomas Dorsey sier i den: «Nøkkelen til Mahalia er åpenbar: Hun hadde glede av sin tro». Jeg vokste opp med Jacksons stemme (moren min hadde LP-plater). Den trøster meg til denne dag. Og jeg lurer på om ikke jeg alltid har mistenkt hva Dorsey sier. Mahalia stod midt i USAs Civil Rights Movement. Hun hadde opplevd mye vondt og hadde få illusjoner om livet, men hennes stemmekraft som «bragte rytmen tilbake fra nattklubbene inn i kirken» er full av glederik begeistring. Så tenker jeg: Mange kunne nok tillate seg å glede seg ørlite grann mer i sin tro.

Ikke på bærtur

Trondheim Stift har nå en biskoppelig vikar for synodalitet. Hva skal det bety?

Vår hellige Far, Pave Frans, har stadig påpekt at den synodale prosess han innbyr oss til vil lære av Østkirkens erfaring av synodalitet. En kvalifisert representant for denne Kirken, Biskop Manel Nin, har minnet om at «veifellesskapet» det er snakk om ikke handler bare om en gjeng troende som rusler sammen på bærtur, så å si, men om Kirken — ecclesia, «forsamlingen» — som vandrer sammen med Kristus. En biskoppelig vikar for synodalitet har dermed som sin fremste oppgave å hjelpe biskopen med å forsikre at alt som skjer i bispedømmet, administrativt og pastoralt, setter fokus på Jesus Kristus og hans evangelium, kilden til nytt liv.

Fra mitt brev til de troende.

Kunst, sjel & vær

Jeg smilte da jeg stod på rulletrappen ned til ankomsthallen på Gardermoen og så dette oppslaget. Det var fint å bli fortalt at en behagelig aften ventet meg ute; også å se at den kroniske eksistensialismen som angivelig preger oss nordmenn har glimt i øyet. Munchs Skrik er et av verdens best kjente malerier, et uttrykk for frykt. Men for en vakker ramme! Det var en aftens kontrastfulle skjønnhet som gjennomboret Munch dengang, i Nice i 1892, i en erfaring han opptegnet både med farver og i ord. «Jeg gik langs veien med to venner, saa gik solen ned. Himmelen blev pludselig blod og jeg følte det store skrig i naturen.» Det er påtagelig angst i bildet, kanskje også håpefull spenning. Det Munch følte kan like gjerne ha vært fødselsveer som dødsangst. I alle fall lar han oss erindre, 131 år senere, den skjønne middelhavssolnedgang som fremkalte en ung manns sjelskrise. Derved får vi et nytt perspektiv, kanskje, på egne øyeblikk av ekstrem indre bevegelse.

Byggmateriale

Ida Görres skrev Das Brot wächst im Winter i 1970. Hun priste den «store, løfterike såing» som var skjedd ved Det annet Vatikankonsil, men var rystet over all dekonstruksjon som foregikk i Kirken. Midt i det hele, midt i egen forvirring, holdt hun utkikk etter dem som prøvde å bygge på Konsilets virkelige grunnmur: «Det er for deres skyld at vi, de eldre og avdankede, må ta vare på grunnrissene og frøene, alt det som nå blir glemt. Hvem vet, kanskje kommer en generasjon etter denne som har fått nok av fedrenes ødeleggelseslyst, som vil søke byggemateriale for å bygge tidsbroer mellom det som varvfør og det som vil bli deres . Utvikling skjer aldri, slik vi kunne ønske, i rette linjer eller på enveisspor; utvikling går i sikksakk og spiraler. Ved neste store vendepunkt, må det gamle og det sanne være tilgjengelig for dem som søker det. Det må ikke være blitt malt i stykker av en søppelbil.’ Oppgaven med å bevare og forberede, sier Görres, er betrodd to grupper særlig innen Kirken: «Biskopene og de små i Guds folk.»

Dennoch

I gårsdagens innledningsforedrag til Dennoch-konferansen i Hannover – et samarbeidsprosjekt – pekte Dr Thomas Arnold på aspekter ved vestens modernitet som utfordrer Kirkens forkynnelse. En utfordring er ikke nødvendigvis et hinder. Men han bemerket at en kirkelig retorikk som fokuserer på mangel neppe fører langt. (Jeg fikk meditere over dette senere på kvelden, da en mann kom opp til meg på undergrunnsstasjonen og skrek, «Religion er åndssvekkelse!») Å gå rundt og forkynne at våre samtidige, som anser spørsmålet om Gud for irrelevant, mangler noe vesentlig, vil knapt vekke deres begeistring. Vi risikerer også å tre inn den nedlatende holdning vår Hellige Far ofte fordømmer. I Lisboa sa han til oss: «Eneste gyldige grunn til å se ned på noen, er hvis du er i ferd med å hjelpe ham eller henne opp.» Kristent vitnesbyrd, nå som i oldtiden, må peke mot et overmål, et plus ultra. Det overgår hva mennesker kan klare på egen hånd. Det må utgår fra et vesentlig møte med Gud gjennom Kirken som fører til forvandlet liv. Til syvende og sist, er det kun vitnesbyrdet om hellighet som vil gjøre inntrykk på vår selvforsynte samtid. (Jfr. Strøtankene fra 11. oktober 2022).Illustrasjonen viser El Grecos Sankt Martin og tiggeren fra 1597/99.

Å feire sorg?

I sin innsiktsfullt personlige innledning til The Pillars nyhetsbrev offentliggjort på festen for Jomfru Marias Smerter, skriver Ed. Condon: ‘Tanken om å ‘feire sorg’ er en av de kvasi-selvmotsigende utsagn trosutøvelsen konfronterer oss med. Men er der motsigelse? Jeg tror ikke det. Kjærligheten er vel alltid forbundet med en grad av sorg. På denne siden av evigheten er det å elske stort sett, ihvertfall fra tid til annen, ensbetydende med å lide. Men vi feirer sorgen, og feirer Marias sørgmodige kjærlighet ved korsets fot, fordi vår kjærlighet grunner i håpet om oppstandelse.’ Ja, slik tror jeg også det er. En av de storartede aspekter ved kristendommen, er at den legitimerer sorgen, som ellers faller utenfor sekulærsamfunnets ordforråd. Har man en livsanskuelse uten noen form for transcendens, er opprør eneste mulige respons til sorg – og opprør fører lett til bitterhet. Den 15. september hvert år minner Kirken oss om et konseptuelt rammeverk som lar oss forholde oss håpefullt til sorg. Pergolesi satte en vesentlig tekst for dagen til musikk. Ingen tolkning overgår, såvidt jeg vet, denne.

Kobberslange

I en av Israels definerende opprør under utvandringen fra Egypt, ble folket angrepet av slanger som bet og forgiftet dem. ‘Da sa Herren til Moses: Gjør deg en seraf-slange og sett den på en stang, så skal hver den som er bitt og ser på den, få leve. Så gjorde Moses en kobberslange og satte den på en stang; og når en slange hadde bitt noen, og han så på kobberslangen, forble han i live (4. Mosebok 21.8-9).’ Kirken lar oss høre beretningen idag, på festen for Korsets Opphøyelse; for i Mose kobberslange så Kirkefedrene et bilde på Kristi lidelse. Historien har umiddelbar, praktisk relevanse for oss alle. Hva er det som sårer meg, uroer meg, kanskje tyner livet ut av meg? Hvis jeg kan sette navn på den tingen og bringe den opp i dagen – sette den på en stang – vil den miste sin kraft. Dette er ren sunn fornuft. Innen troens mysterium åpnes en videre dimensjon. På Korset bragte Kristus lys ut av mørke, som på skapningens første dag, ‘og alt lyset skinner på blir lys’ (Efeserbrevet 5.13). Ja, selv det mørke i meg som er dypest og mest intimt.

Natur

Vår tid tenderer mot å idealisere naturen med dens impulser, dens hunger, ikke mot å transcendere den. Mens folks betraktning over vår natur til andre tider har fokusert på dét som kjennetegner mennesket i forhold til andre arter, ser vi nåtildags en merkelig besluttsomhet som går ut på å vise at vi ikke er annet enn dyr. Det betyr ikke at vår tid er uimottagelig for Ånd. Sjelens fordringer lar seg ofte merke negativt, på grunnlag av smerte. Mens det moderne menneske ugjerne snakker om Gud, innrømmer det gjerne at det føler seg fanget i skapt begrensning. Mens det ikke eksplisitt tror på læren om et evig liv, er det oppslukt av lengselen etter mer. Fast bestemt på å omfavne sin inkarnerte menneskelighet, vet det dog at kroppen peker utover seg selv: Enhver tilsynelatende tilfredsstillelse er så pinefullt midlertidig.

Fra Chastity: Reconciliation of the Senses som utkommer 12. oktober

Å gi slipp på sorg

Takket være et godt tips, oppdaget jeg Rainer Kaufmanns sterke film Løping. Den handler om å takle sorg i fryktelige omstendigheter – i en avgrunn av uforstand som følger et selvmord. Juliane har mistet sin livspartner Johann. Hun sitter fast i en vev spunnet av ulike tråder, noen selvrettferdige, noen selvfordømmende. På et visst plan er hun bestemt på å være ærlig. På et annet plan hengir hun seg til selvbedrag. Men når vår verden taler i grus, hvordan vet vi hva som er reelt? Det er filmens styrke at den fremstiller Julianes gradvise ferd tilbake til virkeligheten, en ferd muliggjort av trauste venner som kan trøste og omfavne, men også si et sannhetens ord. I en vesentlig samtale får Juliane høre: «Du mater sorgen lik et husdyr for at den fortsatt skal bli sittende doven og fet ved din side, kun den forbinder deg nå med det du har mistet.» Vi kan ikke leve på tap over tid, ikke engang på tap som ser ut til å ha tatt bort en del av oss selv. (FAZs anmeldelse finnes her).

Baraniak

Da jeg i dag sammen med bispekonferansen besøkte domkirken i Poznań, ble jeg stående foran graven til Antoni Baraniak, byens erkebiskop 1957-77. Han var blant den kirkelig prominens som ble arrestert av kommunistregimet, utsatt for isolasjon, dype ydmykelser og ulike former for tortur. Myndighetens hensikt var å splitte episkopatet ved å mobilisere Baraniak mot Polens primat, Kardinal Wyszyński. Planen mislykkedes fullstendig. Baraniaks motstandskraft var heroisk. I sin tale ved Baraniaks begravelse, snakket kardinalen om det ‘bemerkelsesverdig dype bånd’ som bestod mellom dem, to biskoper av usedvanlig format.

Jeg undrer på hva de ville ha sagt om krangler og drakamper i dagens kirkeliv.

Du finner en polsk dokumentar om Baraniak her.

Å veie alternativer

Tidebønnene gir oss et stykke (3.3) fra Thomas à KempisKristi Etterfølgelse, en bok utallige kristne før i tiden gikk rundt med i lommen. Dens utfordring taler til oss nå:

‘Mange lytter heller til verden enn til Gud; de følger heller kroppens appetitt enn ting som er velbehagelige for Gud. Det verden tilbyr er forgjengelig og begrenset, allikevel følger folk det ivrig; det jeg lover [sier Herren] er stort og evig, men menneskenes hjerter er numne. Hvem tjener og adlyder vel meg med samme omsorg som vises denne verden og dens herrer?’ Litt senere får vi høre: ‘Jeg har det med å besøke mine utvalgte på to måter: ved fristelse og ved trøst.’ Er dette noe vi tenker på tilstrekkelig, at fristelser vi utsettes for kan være muligheter gitt av forsynet til å modnes i nåde?

 

Ironi

Jeg er ikke så humørløs at jeg ikke ser komedien i denne byscenen langs Karl Johan, et par stenkast fra kongens slott: tre offentlige doer malt i blått, hvit og rødt, oppkalt etter de republikanske dyder. Den er morsom på et vis, ikke minst fordi «Liberté» bærer oppslaget, «Ute av drift».

På et dypere plan blir jeg vonbroten. Denslags representerer en trend: vi forholder oss stort sett ironisk, nå, til idealer. Det er kanskje fordi vi har sett for mye dobbeltmoral og hykleri hos personer som opprettholder dem? Men det er ingen grunn til å trekke inn årene og la oss tas av vinden. Nei, vi burde heller ta oss selv i nakken, granske våre liv og gjøre oss beredt til å endre dem. Et samfunn – det være seg et kirkesamfunn – uten gjennomtenkte, høyt holdte idealer blir ukreativt og kjedelig; og det blir sårbart for alskens tåpelighet.

The End?

Vi feirer en viktig begivenhet i frelseshistorien. Men for noen omstendigheter. Vi kjenner Kong Herodes fra flere avsnitt i evangeliet, også fra Josephus og andre historikere. Vi vet han var en svak hersker, innbilsk og prinsippløs. Hvor gjerne han lyttet til Johannes! Hvor inderlig han gav blaffen i det han hørte! Utover slik ryggradløshet fremstiller dagens tekst ham i en sammenheng som er bentfrem lurvete. Idet han lener seg godt tilbake ved en overdådig middag, er han så betatt av sin stedatters forføreriske sjarm at han lover henne alt — nåja, nesten alt — for å vise sin verdsettelse. Det grufulle som følger ryster ham, men han var bundet av sitt løfte, sitt overmodige, forfengelige løfte. Johannes ble halshugget med det samme, mens gjestene satt ved bordet. En lysten konge, en skinnsyk dronning, et tankeløst barn: Var det da slik det Gamle Testamente skulle ende?

Fra en preken på festen for Døperens martyrium

Nådeløs pietisme

 

En av trendene man snakker om i vår tid, er den som går på en sekularistisk religion, så å si. Man har veldig høye etiske krav utifra en målestokk man kanskje har tilegnet seg ganske nylig; samtidig har man lav terskel for å kaste noen ut og si «Du kan ikke lenger ha noen stemme med her». Det blir en slags uten pietisme uten nåde. 

Ja, og pietisme uten nåde er grusom.

Fra en samtale med Dagen-journalist Tore Hjalmar Sævik om Gudslengsel, menneskeverd og ølbrygging.

 

Flammende skygge

Jeg har på nytt lest Elisabeth de Miribels biografi om Prins Vladimir Ghika, et usedvanlig menneske og en usedvanlig prest, nå saligkåret. Han forble standhaftig og trofast, ‘en håpets pedagog’, slik han gjerne kalte seg selv, i de forskjelligste omstendigheter, fra fyrsters salonger til den skitne fengselscellen han døde i. Siden Miribel skrev i 1987 er det utkommet flere – og bedre – bøker om Ghika. Allikevel har hennes betydelig verdi, ikke minst på grunn av sitatene fra Ghikas egne tekster. Her er et avsnitt som inspirerer og utfordrer meg: ‘Vår evne til å lide står i forhold til vår evne til å elske. Evnen til lidelse er i mennesket den samme som evnen til kjærlighet; ja, den er som dens flammende, fryktelige skygge — en skygge av samme dimensjon, bortsett fra om aftenen, når skyggene forlenges. En åpenbarende skygge som viser hvem vi er.’

 

Brobygging

‘En biskops embete er «pontifikalt». Å være pontifex, er å være brobygger. På grunn av glemselen som nå betegner Vestens forhold til sin kristne arv, er det oppstått et vidt gap mellom det verdslige samfunn og Kirkens sakrale havn. Når man forsøker å hoie på tvers av gapet, risikerer man å bli misforstått, for selv når samme ord brukes på hver side, har de gjerne fått ulik betydning. Det som er tenkt som «dialog» bli lett en dialogue de sourds. Derfor trenger vi broer som kan gjøre det mulig å møtes. Kristne må kunne fremlegge troen i sin fylde, uten pragmatiske kompromisser; på samme tid må de utlegge den på en måte som er begripelig for dem som kanskje ikke vet stort om formelle dogmer. Ofte handler de mest virkningsfullt når de utgår fra almen erfaring, for så å lese slik i erfaring i lys av guddommelig åpenbaring.’

Fra min bok Chastity, som utkommer 12. oktober.

Erobret

Kino kan aldri ha samme intensitet som teater. Men noen filmer bærer preg av en empati så sterk at tilskuerens dog sitter ærefyktig igjen med følelsen av nærvær til tross for skjermens mellomværende. Å se Max von Sydow i Bille Augusts Pelle Erobreren, er å se en ydmyket far som for lengst har gitt avkall på en følelse av verdighet på egne vegne, men som vil gi inntrykk av verdighet for sønnens skyld. Det gjør vondt å se på. Hal Hinson skrev: ‘Dette er en tolkning som utgår fra sener og kroppsledd, ja, som er unnfanget i margen. Von Sydows skuespill uttrykker vesentlig et poetisk konsentrat.’ Hinson er litt flåsete hva resten av besetningen angår. Jeg er ikke enig. Filmen gjorde dypt inntrykk på meg da jeg først så den for 35 år siden. Den gjør dypt inntrykk nå, når jeg ser den igjen. Om så den er et historisk drama, taler den tidløst om fornedrelse, om drømmer som næres og tapes, om forholdet fedre og sønner imellom – og om den besnærende ømhet som bor i menneskehjertet alt til tross.

Magnus

CoramFratribus-uglen på en øl-etikett? Joda. Den første formelle innbydelse jeg fikk som biskop av Trondheim var til en privatomvisning på byens bryggeri E.C. Dahl. Byggmesteren hadde hørt om min brygger-fortid. Et vennskap oppstod, som etterhvert omfattet også bryggmesterne på Alstadberg og Tautra. Så oppstod tanken om å skape et nytt øl rotfestet i vår landsdels rike historie. På Middelalderen var Nidaros virkelig en europeisk by. Erkebispestolen var sentrum for en kirkeprovins som strakte seg til Island, Grønland, Orkney og Man. Kulturell utveksling foregikk hyppig, bragt på havets bølger som du kan se tegnet på etiketten, med én rød bølge som symboliserer martyrenes arv – for Nidaros’ betydning sprang fra Olavskulten. Inspirasjon kom også andre veien, utenlandsfra. Vi har oppkalt ølet etter Magnus, Orkneys skytshelgen, en slektning av Olav, som døde martyrdøden i 1117 (en historie fortalt i denne hymnen). Det sies at Magnus besøkte Nidaros i 1098, året Cîteaux ble grunnlagt. Ølet bør nytes med måtehold.

Beroligelse?

Beroligelse! Er dét det eneste kristendommen har å by et såret hjerte som skriker etter å elske og elskes, å kjenne og kjennes? Må den kristne bare vente mens ilden innvendig brenner ut og levende kull blir til aske? Har han eller hun intet svar på kjærlighetens lidenskap utover resignasjon, med øyne sørgmodig vendt mot himmelen?

Ofte har det sett slik ut. Det er en velsignelse at de siste tiårs kulturelle endring har vist hvor skadelig beroligelsens retorikk kan være, om så den er gjennomsyret av fromhet, hvis den brukes for å kvele menneskehjertet dype hunger. Istedenfor å helbrede, kan bedøvelse i form av abstrakt devosjon da tvert imot bringe sykdom i form av fastlåst ømhet, av sårbarhet surnet til bittert sinne, av ugjengjeldt affektivt behov som søker tilfredsstillelse i avhengighet eller vold, eller som gradvis forstenes

Ansvarlig dogma

‘Dogmet om Marias Opptagelse i himmelen ble definert av Pius XII 1. november 1950. Utenfor Den katolske Kirke – og til en viss grad innenfor – ble pavens konstitusjon Munificentissimus Deus hilst med skepsis. Året 1950 ble første fjernkontroll til TV produsert. Annie Get Your Gun og Sunset Boulevard ble til det året. Kredittkortet ble født i 1950, likeså Stevie Wonder. Og her var Den katolske Kirke i ferd med å uttale seg om ting sagt å ha funnet sted på mystisk vis i forhold til Jomfru Maria for 1900 år siden? Protestantiske kritikere mente at dogmet var en suppe kokt på ubibelske eventyr. Etablerte skikkelser som Barth og Niebuhr mente paven handlet overmodig. Man fryktet at verdens katolikker styrtet hodestups ned i modergudinne-tilbedelse. Enhvers verste anelser synes bekreftet. Katolikker som jobbet for kristen enhet, et økende antall, var bekymret. Jeg kan ikke unngå å tenke at de som hysterisk okket seg over Munificentissimus Deus vel ikke hadde lest teksten. Gjør du det selv, vil du finne at den utstråler fred, argumenterer ansvarlig, i Bibeltro, og er preget av dyp ydmykhet.’ Fra boken Entering the Twofold Mystery.

Dom Godefroy

Etter avslutningsmessen i Lisboa, da paven konkluderte Verdensungdomsdagene, kom en fransk biskop bort til meg og kondolerte med Dom Godefroy Raguenet de Saint Albin, abbeden av Acey. Jeg var vantro. Dom Godefroy hadde nettopp avsluttet en visitas i mitt eget kloster, Mount Saint Bernard. Han hadde sendt meg e-post derfra.  Og nå skulle denne kjernesunne, atletisk sterke mann, forhenværende Navy Seal, ha forulykket i alpene? Jeg kunne ikke tro det. Og kan ennå ikke helt tro det. Tre sterke vitnesbyrd har hjulpet meg: ett av Generalabbeden for vår orden, ett av Dom Mauro-Giuseppe Lepori, og ett av abbeden av Hauterive. De fremkaller mysteriet i Dom Godefroys liv og kall med varsom respekt og broderlig realisme. De hjelper oss å se hvordan Herrens nåde virket i dette usedvanlige liv hvis plutselige ende var foregått av en uselvebevisst sprudlende glede som brøt frem av et velsignet vidåpent hjerte. Requiescat.

Ubehøvlethet

Jeg har fått Alice Habsburgmemoarer lagt i mine hender. Denne distingverte svenske kvinnen, en sagnomsust skjønnhet, giftet seg inn i episenteret av gammeleuropeisk aristokrati og ble med tiden medlem av den polske undergrunnsbevegelse. Hennes sjelsstyrke kan anes fra beretningen om hennes besøk i begynnelsen av Annen Verdenskrig i Galicia, hvor hun håpet å hente diverse ting fra sitt gods i Busk: ‘Da jeg nådde frem til Lvov bad jeg noen spørre bolsjevik-kommandanten som bodde på Busk om han hadde noe imot at jeg kom og hentet noen brev og andre eiendeler jeg hadde fått sendt dit fra Zywiec. Han svarte: «Gjerne får hun komme, men hun kan ikke regne med å vende tilbake til Lvov med hodet velbevart på sine skuldre.» Etter å ha fått et så ubehøvlet svar på min høflige forespørsel, hadde jeg intet valg: Jeg reiste rett til Busk.’ Alice fikk hente det hun søkte og tok sitt hode med seg tilbake for å gjenforenes med husbond og barn. Hennes eldste sønn, den avholdte dominikaner Pater Joachim Badeni kjempet blant norske tropper ved slaget i Narvik.

Aglais io

Oppslått
lå den foran meg på veien:
verdens letteste bok —
den har kun to sider.
Undrende leste jeg de magiske tegn.
Så hevet den seg opp i luften.
Ingen apokalypse.
Bare tre ord fra sommerens
hemmelige åpenbaring:
Dagpåfugløye.

Christine Busta (1915–1987)

 

Todos, todos, todos

I Lisboa insisterte Pave Frans på at Kirken er ‘para todos, todos, todos’. Han sterke utsagn underbygges og opplyses av en tekst fra dagens tidebønner – en preken Augustin engang holdt om den hellige Laurentius. Etter å ha utlagt Laurentius særegne kall til hellighet, minner biskopen av Hippo om at der også finnes andre veier. ‘Herrens have omfatter, brødre – ja, sannelig omfatter den – den omfatter ikke bare martyrenes roser, men også jomfruenes liljer, ektefolks eføy og enkenes fioler. Der finnes overhodet ingen slags mennesker, mine kjære, som trenger å fortvile over sitt kall. Kristus led for alle. Sant er det skrevet om ham at han ønsker alles frelse, han vil at alle skal anerkjenne sannheten.’ Legg merke til den samme retoriske teknikk: Det trefoldige ‘omfatter’ som tilsvarer det trefoldige ‘habet’ i Augustins latinske prosa. Så ingen er utelukket; men alle er kalt til forvandling på grunnlag av sannhet. Herrens vilje er å realisere vårt guddommelige potensiale, å gjøre oss hele og hellige; ikke å la oss forbli i fragmenterthet eller selvtilfreds middelmådighet.

Uventet Bach

Alice Babs, født i 1924, sang i nattklubber fra hun var tenåring. Hun ble noe så sjeldent som en skandinavisk jazzlegende. I følge Svenska Dagbladets nekrolog, skal Duke Ellington ha sagt om hennes røst at den formidlet ‘all värme, livsglädje, rytm och tragik som för mig är jazzens innersta hemlighet’. Alice og Duke jobbet nært sammen, ikke minst da de produserte Serenade to Sweden.

Det er overraskende å høre denne velkjente stemmen (Swing It Magister’n!) fremføre en aria av Bach. Men når du hører Babs synge Jesu, Jesu, Du bist mein, en av de Åndelige Sanger, er det som om stemmen hennes var skapt til det. Den er på samme tid klokkeklar og intens, oppriktig. Én musikalsk genre kan opplyse en annen. Det samme gjelder andre former for kulturelt uttrykk.

Castitas

Was it fear of nature that impelled me towards the supernatural? Such can the strength of conjecture be that it seems more real than reality. I aspired to live chastely, but regarded the endeavour as sheer mortification. It did not occur to me, I think, to see chastity as possessing an intrinsic, never mind life-giving attraction. I thought of it in negative terms, as not being, not doing what lay at the heart of the contemporary image of masculinity. Hence a further complex arose. In a culture glorifying sexual expression, was chastity not somehow unmanly?

If only I had thought of reading Cicero! He could have let me discover that, in the ancient world, the goddess of chastity, Diana, was known not only as lucifera, ‘light-bearing’, but as omnivaga, ‘roaming everywhere’, so sovereign and free.

Fra boken Chastity som utkommer i oktober.

Besluttsomhet

En venn sender meg dette bildet. Det oppsummerer erfaringen av Verdensungdomsdagene.

Det trenger ingen kommentar. Men får meg til å tenke på et par vers fra Salme 51.

Du fryder deg i hjertets oppriktighet og lærer oss visdom i det skjulte. 

La meg høre gledens, jubelens klang, så vil de ben du knuste danse.

Gud, skap et rent hjerte i meg, forny i meg besluttsomhetens ånd. 

Budskapet er blitt hørt og har funnet uttrykk. Man kan bare takke.

Fredfull spenning

Det er ikke lett å sette ord på det som er foregått i Lisboa denne uken. Jeg har aldri vært med på noe lignende. Det har vært folk overalt, nesten alle sammen unge. De har samlet seg i klynger, vaiet flagg og sunget høyt. Mengden har iblant vært overveldende. Trange gater og ungdergrunnstog har vært overfylt. I en annen sammenheng kunne man være blitt engstelig ved tanken på konfrontasjon. Det storartede her, har vært et fullstendig fravær av aggresjon. Istedenfor å lukke seg inn i seg selv, har gruppene rakt hånden ut til andre grupper, på søken etter møter og samtale, ofte ved utveksling av små suvenirer. Jeg fikk inntrykk av at selve Lisboa var blitt et vennskapets sakrament. Det omsvøpet de fastboende også i en fredfull spenning. Opplevelsen har vært kortvarig og intens. Den gir seg ikke ut for å vise en politisk samfunnsmodell. Men det den formidler er reelt, autentisk. Det får én til å innse at et samfunn kan ordnes på brorskapets premisser. Å ha innsett dét, om så det er en stakket stund, er en velsignelse som kan forvandle liv. At en og en halv million unge samles slik, på rent idealistisk grunnlag, uten priser å vinne, kun for å dele noe vesentlig, er et under. Det burde rapporteres på alle avisers førstesider.

Korsvei

Kveldens korsvei i Parque Eduardo VII, ledet av Pave Frans, var et vågalt foretak. Det er risikabelt å planlegge liturgi vågalt. Lett kan den bli bare forestilling. Risikoen ble unngått. Det hele var gjennomsyret av kreativ intelligens, rotfestet i Golgatas mysterium, rettet mot den digre forsamling av ungdoms fra (bokstavelig talt) hele verden. Dansere fremførte meditasjoner til hver stasjon. De var fremragende, syntes jeg, båret av sterk koreografi og vakker musikk. De viste at det er mulig, uten banale kompromisser, å formidle og bære smerte med verdighet og skjønnhet. Lærdommen er viktig. I århundrer har kristne uttrykt den gjennom maleri, skulptur, musikk. Mange av verkene som slik er oppstått er udødelige. Allikevel er det fantastiske å se samme budskap uttrykt gjennom radikalt moderne former. Vår verden trenger å høre det.

Du kan se korsveien her, fra ’45.

Something Great

World Youth Day, that most wonderfully improbable of gatherings, is upon us. At the Night Vigil that closed the meeting in the jubilee year 2000, Pope John Paul II, whose initiative gave birth to WYD told the world’s Catholic youth: ‘It is Jesus you seek when you dream of happiness; he is waiting for you when nothing else you find satisfies you; he is the beauty to which you are so attracted; it is he who provokes you with that thirst for fullness that will not let you settle for compromise; it is he who urges you to shed the masks of a false life; it is he who reads in your hearts your most genuine choices, the choices that others try to stifle. It is Jesus who stirs in you the desire to do something great with your lives, the will to follow an ideal, the refusal to allow yourselves to be ground down by mediocrity, the courage to commit yourselves humbly and patiently to improving yourselves and society, making the world more human and more fraternal.’

Utover Amazon

– Er aksepten av et behov for noe åndelig noe vi ikke vektlegger nok i dagens samfunn?
– Ja, det tror jeg. Det er min tro, og jo eldre jeg blir i stadig større grad også min rasjonelle overbevisning. Mennesket har noe i seg som er en kime av evighet. Noe som kan være en stor kilde til frustrasjon, og sågar til smerte hos mennesker, er at man bærer i seg denne lengselen etter noe evig, men er seg det ikke bevisst.

– Hvordan kan dette motvirkes?
– Jeg tror det kan motvirkes først og fremst ved en slags bevisstgjøring om at jeg har noe i meg som ikke mettes i det umiddelbare, men som fordrer meg til å utvide min egen tilværelse til å bli på høyden ved min lengsel. Det handler om å innse at jeg har noe i meg som tørster etter noe uendelig, og som ikke lar seg tilfredsstille med et klikk-kjøp fra Amazon.
Fra en samtale med Ulrik Alver Solli

Verdensanskuelse

På sin 70-årsdag anerkjente Romano Guardini hva han skyldte Max Scheler. Filosofen sa en gang til ham: ‘De må gjøre det som faktisk ligger i ordet «verdensanskuelse», ja, De må se på ting, på mennesker, på verden, men som en ansvarlig kristen gjør det, med formålet å uttrykke vitenskapelig det De ser.» Dette, sa Guardini, var hva han var endt opp med å gjøre. Han satte seg fore å betrakte ‘troens møte med verden. Og ikke kun i almen forstand, slik teologer forholder seg til spørsmålet på ulike vis, men i forhold til verden i dens særegenhet: Kulturen og dens former, historien, samfunnslivet osv.’ Etter å ha holdt på med slikt arbeid i flere tiår, sa han på sin fødselsdag i 1955, kun elleve år etter at Annen Verdenskrig tok slutt, ‘har jeg innsett hvor viktig oppgaven er, og hva som kan skje når den ikke utføres.’ Ord som maner til ettertanke.

Liv på dypet

På gresk er ordet for en bystat, den grunnleggende samfunnsenhet, polis. Å være et «politisk vesen» er å være én som innser at mennesket, for å trives, må inngå i en organisert sammenheng. Også andre vesener fører en organisert tilværelse. Tenk på livet i en bikube. At mennesket dog i større grad enn bier er et politisk vesen, tar vi vel for gitt.

Jeg tror erkjennelsesmessig overfladiskhet, kon­septuell utarming og ordfattighet er problemer for folkehelsen i vår tid. Vi lever dypt; vi erkjenner og føler dypt: Sånn er vi. Men færre og færre har ord å sette på dypene de opplever, føler og erkjenner. De står sårbare overfor forenklende, banale merkelap­per og tilbud om re­etikettering. For å leve – overle­ve – må vi øve oss i å leve på dypet, i der å møte oss selv og andre, tolke meningen med fryd og smerte.

Fra min bok Å finne sammen: Politiske innspill, lansert denne uken.

Varig age

Som en fortelling innenfor en fortelling om skapende uttrykk, dikter Stefan Andres frem sammenhengen som kan ha fått El Greco til å male Utsikt over Toledo i 1599/1600. Det hele begynte en sen aften, skriver Andres, da fjern torden lot seg høre som om den var ‘nattens tilbakeholdte gjesp’. Den gjorde luften tung og tykk. Et nytt skrall ‘brast lik et ankerkjede’ ut av nattens mørke. Maleren ‘trakk været til seg slik en svamp suger til seg vann, han ble oppfylt av det, rystet av blålig lys. Hvert lyn lot seg føle langs ryggraden lik en kuldegysning. Tordenen lød på huden hans like meget som i ørene. Etterpå piplet farver frem gjennom hans porer og gled ned på lerretet. Og der, noe senere, stod Toledo på sin høyde midt i en storm, skremmende opplyst i et spøkelsesaktig nu. Bildet lar oss frykte at neste øyeblikk kan bringe evig mørke, selv om jo kun malt lyn forblir og lar vår age vare.’ Fortellingen er et uttrykk for ren fantasi. Men se nøye på bildet. Kan ikke Andres ha hatt rett?

Det vakre

Det er godt å se se selv fra utsiden i blant. Da jeg i morges slo opp Navid Kermanis storartede Vantro Undring for å sjekke et sitat, ble jeg slått av hva han, en muslim, sier om viktigheten av å beholde det vakres dimensjon i kristendommen. Han innser at det er en kamp mot mange odds. ‘Det rekker å stikke innom en vanlig søndagsmesse i Berlin for å fastslå hvor åpenbart dagens kristendom mangler skjønnhet i sitt uttrykk.’ Samme fenomen kan sees på verdensplan. Jeg tenkte på disse tingene nylig, da jeg besøkte en utstilling om Urban VIII i Palazzo Barberini. Urban var pave 1623-44, i en tid da Den katolske Kirke etter Trentkonsilet bevitnet en revolusjon i omsorg for de fattige, syke og trengende. På samme tid var Urban VIII en innsiktsfull mesen for kunsten. Han var bevisst at også den utgjør en vesentlig dimensjon av sann gudstjeneste. Som Kermani skriver: ‘Ingen Gud gjøres stor av fattigdom alene.’

Mot lettvinthet

Laure Adler taler klart. Hun innleder en lang samtale med George Steiner med å spørre: ‘Så er det denne armen, da, funksjonshemmingen, denne fysiske tingen’. Har Steiners visne arm fått ham til å lide, vil hun vite? Han svarer: ‘Den har satt meg i stand, tror jeg, til å forstå tilstander, visse former for smerte en syk kan oppleve, innsikter som ligger utenfor rekkevidden til en Apollos velsignet med vakker kropp og storartet helse. Hva er forbindelsen mellom fysisk og psykisk lidelse og visse former for intellektuell virksomhet? Dette er noe vi ennå knapt vet noe om. La oss ikke glemme at Beethoven var døv, at Nietszche led av fryktelig migrene, at Sokrates var stygg. Det er interessant å se i andre dét de har måttet beseire. Når jeg treffer folk, spør jeg meg selv: Hva har han eller hun gjennomlevd? Hva er hans eller hennes store seier — eller store nederlag?’

Uimotsigelig

Historikeren Zara Steiner døde i 2020, ti dager etter mannen George, etter 6o års ekteskap som lot de to utfylle hverandre. De møttes takket være to professorer på Harvard som veddet på at, traff de først hverandre, ville de gifte seg. Slik gikk det. Zara Steiner skrev sprenglærde bøker om politiske forhold i Europa mellom Verdenskrigene. Da jeg snublet over en nekrolog fra The Guardian ble jeg slått av bemerkning om forsoningspolitikk på 30-tallet: ‘Zaras kritikk av Chamberlain, Eden og Halifax, håpløst uskikket i forhold til diktatorenes brutale verden, er uimotsigelig. I sitt studium av internasjonale forhold i mellomkrigstiden hadde hun, sa hun, truffet ‘få helter, to onde titaner, så et mangfold av kjeltringer og skurker’.’ Det gir et nyttig perspektiv når man leser nyheter nå, for vår tid vil helst frembringe helter, men er blåøyd når det gjelder diktatorer. ‘I sine siste år’, skrev David Reynolds, ‘merket Zara Steiner at lysene var i ferd med å gå ut. Hun håpet at dette ikke pekte mot at mørket ville seire på nytt’.

Redde eller tjene?

En ung mor skriver til meg:

‘Jeg har vunnet tilliten til en del prester, og derved fått innsikt i både deres gjerning og deres smerter. Ved å se hvor menneskelige de er, får jeg ydmykt enda større aktelse for, enda større kjærlighet til prestedømmet; jeg ser også hvordan mange, selv de aller beste, såres av dagens klima. De er gjenstand for en viss håpløshet når prinsippet ‘Jeg vil tjene Kirken’ viker for parolen ‘Jeg må redde Kirken’. Vi trenger hyrder og prester som virkelig er hengitt sin misjon, som heller faller på kne i det skjulte enn å storme gjennom verden uten å iføres ydmykhetenes sele.’

Det er godt å bli påminnet.

 

Tonen

Takknemlig oppdager jeg forfatterskapet til Stefan Andres (1906-70). Hans nitidig kodifiserte beretninger fra 30- og 40-tallet lar oss ane livets kontur under et totalitært regime. Forsiktig, men hørbart taler hans menneskets frihets sak. En kompleks novelle fra 1943, ‘Vi er Utopia‘, iscenesetter et møte som finner sted i løpet av den spanske borgerkrig. To menn fra motstridende fronter treffes i løpet av en natt med intens krigføring. Den ene er en fallen prest; den andre er offiser med tynget samvittighet. Samtalen mellom dem gjengis på et vis som er fullkomment balansert, med evne og vilje til å trenge hinsides stereotyp fordom. Den forhenværende presten merker noe dypere i offiserens samvittighetskval og spør: ‘Var De aldri lykkelig?’ Andres beskriver responsen: ‘»Lykkelig?» Don Pedro uttalte ordet og lyttet til det slik en musiker lytter til tonen fra en stemmegaffel.’

Mange av oss trenger å høre den tonen på nytt, for å stemme livet deretter.

Traumatisk tap

Gudskjelov fortsetter Rabbi Sacks-stiftelsen med sin postliste slik at vi som er innskrevet ennå får del av Jonathan Sacks’ innsikter og lærdom. I ukens forsendelse, lar han en personlig opplevelse av sorg og nederlag opplyse et mystisk avsnitt av 4. Mosebok. Skriften setter oss i kontakt med dyp erfaring:

«Vi mestrer ikke alltid våre følelser. Og vi er ikke forberedt på egne erfaringer av tap om så vi er vant til å trøste andre. Vi er inkarnerte sjeler. Vi består av kjøtt og blod. Vi blir eldre. Vi mister dem vi elsker. Utad gjør vi hva vi kan for å holde masken, men innad gråter vi. Allikevel går livet videre. Det vi tok fatt på vil andre fullføre. Mennesker vi har elsket og tapt lever videre i oss, slik vi lever videre i dem vi elsker. For kjærligheten er sterkere enn døden, og det gode vi gjør er udødelig.»

Du finner teksten i sin helhet her.

Ansikt til ansikt

Forrige uke så jeg dette marmorhodet i det Arkeologiske museum i Nikopolis. Det er en skulptur hugget omkring år 200, på Caracallas tid. Jeg ble rørt og forfjamset. Jeg stod og beundret hodet en stund, gikk så videre; men var nødt til å vende tilbake. Det var som om damen prøvde å si meg noe. Jeg hadde inntrykk av å ha sett henne på vei ut av en frisersalong, med nylagt hår, samme formiddag nede i Preveza sentrum. Det er utrolig at en sann kunstner kan formidle personlig nærvær slik at vi mister pusten etter tusenvis av år. For å ha et nærvær som kan formidles videre slik, må jeg først oppdage og fordype det. Gregor den Store skrev om den hellige Benedikt at han tilbragte en viktig periode av sitt liv ‘alene med seg selv for den Høyestes åsyn’. Slik ble han gjort rede for bestemmende møter. Å leve sånn er mer krevende enn vi kanskje tror. Er det ikke slik at vi ofte, heller enn å møte oss selv på dypet, løper bort fra oss selv?

Oppgave

Da Biskop Meletios Kalamaras ble vigslet til metropolitt av Preveza den 28. mars 1980 – og derved trådte inn i en situasjon belemret med mange skandaler – sa han: ‘Enhver biskop, enhver prest må bære bud om fred, han må være en kilde til ro for sjeler som er oppbragt av hvilkensomhelst grunn. For å leve slik, må han ikke søke heder for seg selv; han må etterligne Kristus som, når han ble hånet, ikke svarte igjen, som led uten å true (1 Pet 2,22). Han må alltid være forberedt på å si fra dypet av sitt hjerte: «Herre, tilgi dem som hater oss og gjør urett mot oss! Vis dem din miskunn og før dem inn i ditt Rike!» Men hva prestens oppgave angår, er dette ikke nok. Vårherres Jesu Kristi fremste oppgave var å oppofre sin sjel, hele seg selv, for å frelse verden. Da Herren innførte disiplene i dette mysteriet, sa han: «Mine venner, pass på at ingen frykt får komme mellom dere og meg. Om jeg lider, er det for verdens skyld. Er dere mine venner, ja, da må dere følge mitt eksempel.»‘

Hvis vi virkelig søker remedier mot klerikalismen, er det vel her de finnes, i en slik innstilling, en slik sjelstilstand.

Orientale Lumen

Den hellige Benedikt, Europas skytshelgen, var seg bevisst å være arving til en arv fra Øst. Han så den som en vesentlig del av skattkammeret han i Regelen referer til: en abbed skal der finne både nytt og gammelt til inspirasjon. I Orientale Lumen understreket Johannes Paul II at vi ‘som hører til den katolske Kirke av latinsk tradisjon  blir godt kjent med denne skatten’. Han påpekte gjerne (med hjelp av en metafor Vyacheslav Ivanov hadde skapt) at Kirken må puste med begge lunger, én vestlig og én østlig, for å unngå kvelende provinsialisme og fastlåsthet i umiddelbare forhold: ‘I dag føler vi oss lett som fanget i nuet. Man har inntrykk av at mennesket har mistet sansen for å høre til i en historie som går forut for oss og vil fortsette etter oss. De østlige Kirkene gir oss et særlig eksempel på hvordan vi kan plassere oss mellom fortid og fremtid, med hjertet fullt av takknemlighet for alt vi har mottatt og alt vi får forvente, med en klar sans for kontinuiteten vi kaller Tradisjon og for eskatologisk forventning.’ Vi som tilhører den latinske Kirken i dag, ånder vi utifra full kapasitet?

Sommerferie

CoramFratribus tar pause i et par uker.

Takk for interessen du viser siden.

Jeg ønsker deg en god, lys sommer – lik den det synges om her.

+fr Erik Varden OCSO

Samvittighet

Lenge har jeg verdsatt Jennifer Bryson’s innsats for å spre kunnskap om Ida Görres, hvis innsikter taler så klokkeklart til vår tid; men det var først denne uken, takket være Luke Coppens uunnværlige Starting Seven, at jeg lærte noe om Brysons eget liv og arbeid i Guantanamo Bay. Det hun sier om erfaringen der, er verd å lese. Særlig ble jeg slått av hennes tanker om samvittighet. Samvittigheten, minner hun oss om, er ikke et fullkomment software vi bærer i oss fra unnfangelsen av. Samvittigheten må formateres. ‘Jeg visste lite om hvordan man lar sin samvittighet forme før jeg kom til Guantanamo, om jeg så hadde vært katolikk i 13 år. […] Det Guantanamo fikk meg til å innse var, først og fremst, at samvittigheten må formes før de store vansker dukker opp. Og siden vi ikke vet når det kan være, er det på høy tid å ta fatt på jobben med å la samvittigheten formes her og nå.’ Dette er et nøkkeltema hos Görres også. ‘Begriper vi at der finnes et kosmisk nivå av rettferd og at vi alle, som mennesker, må møte vår Skaper’, legger Bryson til, ‘får vi et videre perspektiv’ på valg vi må ta i nuet.

Teleologi

I en fornuftig anmeldelse av Matt Walshs film What is a Woman (Strøtanker 3 juni), skriver Abigail Favale: ‘Prevensjonsmidler har omformet vår kulturelle forestilling i forhold hva det vil si å være mann eller kvinne. Kollektivt har vi glemt hva hensikten er med sex, at sex har en teleologi som utgjør grunnlaget for måten kroppene våre er satt sammen på. Når gender ikke lenger forbindes med å generere liv, blir det til noe bentfrem estetisk, et tegn som ikke peker mot noe. Når tegnet så må bære byrden av å gi mening til kroppen, blir kjønnets ytre tegn intenst viktige — for viktige. Vi ser på kjønn som performativt, som uttrykksform, for det er alt kjønn står igjen som: et performativt uttrykk. Disse kjønnsladede signaler formes dertil i stadig større grad av konsumisme og pornografi, sjelløse krefter. Vi er hva vi ser på, kjøper, har på oss, klikker på. Femininitet og maskulinitet er blitt produkter, kostymer, ja, varer.’ Det er slående å lese Humanae vitae på nytt i lys av slik innsikt.

Visdom

Lyuba Yatskiv er en av vår tids virkelig betydelige kristne kunstnere. Hun har nå fullført en apsismosaikk i Den hellige Visdoms kirke ved Ukrainas katolske universitet. Arbeidet er fabelaktig. Det henter sin inspirasjon fra Ordspråkene (9,1-6): ‘Visdommen har bygget sitt hus, hun har hugget til sine syv stolper. Hun har slaktet sitt slaktefe, blandet sin vin og dekket sitt bord.’

Subtilt har Yatskiv skapt en enhet av gammeltestamentlige temaer og sakramental symbolikk. For noen engler! Det hele er gjennomtenkt, fullkomment harmonisk, med sikker linje- og farveføring. Yatskivs kunst gir oss en standard vi kan bruke for å bedømme andre samtidige forsøk i kristen mosaikk-kunst.

Victoria Emily Jones skrev om hennes prosjekt i 2018. Du finner artikkelen her.

Enkelt evangelium

Roberto Abbados iscenesettelse av Madama Butterfly ved operaen i Roma blir shabby når vi beveger oss inn i annen akt – Butterfly og Suzuki går dårlig kledd og bor på en byggeplass. Først irriterte det meg, så så jeg hensikten: vi får se at bedrag er uglamorøst. I første akt forteller Pinkerton konsulen i Nagasaki om sitt hell. Han har fått leiekontrakt på et hus. Den er gyldig i 999 år, men kan avlyses ved hvert månedsskifte. Bruden han vil plassere der kostet ham en slant, 100 yen. Han synger en hymne til den foretaksomme mann: ‘Loss kaster han slik det passer ham. Livet er knapt verd å leves, kan han ikke vinne det vakreste og beste’. Konsulen svarer, È un facile vangelo – ‘Det der er et for enkelt evangelium’. Han prøver å få Pinkerton til å innse at for Butterfly er bryllupet reelt. Hun gir seg selv hen med kropp og sjel. Pinkerton nikker: Han er ingen ond mann, ser bare ikke hensikten med varige bånd. Når han ved operaens slutt endelig innser at Butterfly er et levende menneske, ikke et leketøy, er det for sent. Hans utrop kommer fra hjertet, men mangler dybde. Tragedien var forutsigbar. Han har virket den. Pinkerton inkarnerer narsissistisk kjærlighet. Han forekommer underlig samtidig. Hva Butterfly angår, er hun tidløs i sin oppofrende, tålmodige venten. Denne tolkningen av rollen forblir vel uovertruffen.

Røster som forblir

Det er ikke lett å snakke om døden når den gjelder mennesker vi elsket, og det blir ikke nødvendigvis lettere med årene. Så det er balsam for sjelen å høre en røst som kan – og slik kan hjelpe oss til å finne vår egen røst i forhold til skjult, kanskje ennå uartikulert sorg. I et essay forleden dag, reflekterte Daniel Capó med verdighet over årsdagens for sin lillebrors død: ‘Når vi dør, går vi over til å høre andre mennesker til, til å bli del av andre. Vår røst forblir lik en arv i andres sjeler. Det er vårt ansvar å bevare en arv som ble oss overgitt i det øyeblikk vi lærte kjærligheten å kjenne. Ja, vi plikter å forbli trofast mot lyset vi har mottatt, for å nære det og beskytte det fra verdens misere, slik at vi kan gi det videre til andre. Vårt personlige lys forutsetter gjenskinnet fra mange andre lys og fra en kjærlighet som, i blant, ved døden kan fortone seg fryktelig. Dog etterlater kjærligheten en dypere, mer uforgjengelig sannhet inni oss.’

Undergravd mysterium

Et Festschrift fra 2018 beskrev Pater Elmar Salmann som ‘hverken konservativ eller liberal, men heller klassisk og frigjørende’. Beskrivelsens opphav angis ikke, men det ville ikke forbause meg om den var Salmann selv, som vil ha uttrykt den som et forsett. For han er en mann som stadig er målrettet underveis. Enhver kan se det i et leseverdig intervjuOsservatore Romano. Blant annet sier han at ‘Konsilet førte til en humanisering av det kristne budskap, åndeliggjort i lukansk toneart – vi lever i Det tredje Evangeliums æra – en dramatisk, usedvanlig prosess som har sammenfalt med min egen livshistorie. Dog har ikke humaniseringen gjort oss menneskeligere. Det jeg mener er: Den har ikke gitt mysteriet en profil. Eukaristien er idag et ‘broderlig måltid’. Greit nok, men hvor har vi gjort av Mysteriet, realpresensen, Jesu lidelses tilstedeværelse? Spenningen er blitt presset i retning av å gjøre Mysteriet begripelig. Som følge, har vi mistet Mysteriet som sådan. Den humaniserte kristne undergraver mysterienes rammeverk og derved også Kirkens rolle.’

Ords følger

Det sies om Dayan Chanoch Ehrentreu at han en gang ikke tillot at en person som hevdet å ikke tro på Torahs guddommelige opphav skulle få lese den hellige tekst i synagogen. I vårt inklusivitetsfikserte klima, synes det sjokkerende. Dayanens argument var imidlertid enkelt og greit, bygd på sunn fornuft, ikke ideologi: Skulle leseren ha ‘fremlest den liturgiske velsignelsen, «Å Gud, som gav oss sannhetens Torah», ville han ha begått den store synd å gi falsk vitnesbyrd for noe han ikke anerkjente. Ehrentreu var alltid overbevist om at ord har følger.’ Det er en dypt bibelsk overbevisning som oppsummerer en viktig dimensjon av Skriftens åpenbaring. Samfunnet trenger sårt et slikt perspektiv i en tid som devaluerer ordet — og ikke bare i verdslig sammenheng. Er jeg meg bevisst, for eksempel, hva følgene er av det ‘Amen’ jeg stadig uttrykker som del av liturgisk bønn, av innsatsen ordet forplikter meg til?

Integritet

Jeg har lært å kjenne og verdsette Sibylle Lewitscharoffs stemme posthumt, ansporet av nekrologene offentliggjort etter hennes død den 13 mai år. Hun var en gedigen forfatter, en vittig dame – og en vidunderlig leser av andres verker. I en forelesning holdt i Wien i ’16, befattet hun seg med Dantes vedvarende innflytelse ved å diskutere ulike tilnærminger til oversettelse, svært opplysende. Hun påpeker at Dante hjemsøker Samuel Beckett og den ‘negativitetens estetikk’ som kjennetegner mye moderne litteratur: ‘Den moderne roman handler vesentlig om sammenbrudd. Det er dét den lever av. Lykken er blitt et tema for Kitsch-litteratur.’ Dante kunne lære oss å sette lykken som mål, å gjenoppdage håpet. Lewitscharoff gav slik motstrømsaspirasjon uttrykk i sin forfatterskap og i sitt liv. Hun fikk diagnosen MS i 2010, og opplevde vanskelige år. Ikke lenge før hun døde, bemerket hun med en typisk blanding av alvor og ironi: ‘I den kommende verden forestiller jeg meg en åndelig-inkarnert, herlig skjønnhet i ny forfatning. Jeg håper på en ny forbindelse med kroppen – jeg er ikke så begeistret for den gamle.’

De venerabili

Mozarts Litanier til Alterets høyhellige Sakrament (K 243), et ungdomsverk, oppføres sjelden nå, men var høyt verdsatt i sin tid. Den 20 november 1778, etter å ha endevendt hauger med manuskripter, skrev Mozart heseblesende til sin far: ‘Nå holder de alle, selv Herr Prelaten, på med å mase på meg og vil ha litaniet til det Allerhelligste. Jeg sa jeg ikke har det med meg. Og var ikke egentlig sikker. Jeg lette, men fant det ikke. Så sa jeg, skriv til min Far. Nå gjør de som de ønsker.’ Leopold fant partituret, heldigvis, sendte det avgårde, og la ved regning. Han forsikret senere sønnen at verket var blitt oppført ‘under de store prosesjonene, med full applaus’. Verket forblir en musikalsk katekese. Spiss ørene ved ‘Stupendum supra omnia miraculum’. Viaticum-satsen kan trekke selv den mest hardhjertetede lytter ned på knærne. Du finner litaniteksten her.

Manna

La oss huske at Eukaristien er vesentlig føde for pilgrimmer – ikke et kosttilskudd for folk som er på ferie. Eukaristien er manna for dem som daglig må komme seg litt videre, som streber fremad for å bli verdige, en dag, til å tre inn i Faderens hus og til der å føle seg hjemme. Reisen gjennom eksil vil ha lært dem hva det betyr å komme hjem.

Eukaristien er både et pant og en utfordring. En av dagens liturgiske tekster sier det slik: ‘Livets Brød vil innlemme oss i seg selv hvis vi forvandles til å ligne ham ved et rent sinn, klippefast tro og fullkommen kjærlighet.’ Her finner vi veikartet vi følger. Styrket av brødet fra himmelen, fortsetter vi vår forvandlingsreise med iver, kjærlighet og takk.

Fra en Corpus Christi-preken

Å være prest

I Vesten blir seminaristene færre; presters gjennomsnittsalder stiger. Kirker stenges. Samtidig spør folk, ‘Trenger vi prester? Er de ikke en levning av et tilbakelagt patriarkalt system?’ En del av problemet er følgende: Vi har utviklet et syn på prestens oppgave og kall som er rent funksjonelt, beskrevet som ‘pastoralt’, det vil si utifra et mål om å være hjelpsom og snill mot andre. Dog trenger man ikke å vigles for å være snill og hjelpsom. Hva er det da en prest vigsles til? Evangeliet er radikalt: ‘En god hyrde setter sitt liv inn for fårene’ (Joh 10,11). På disse premisser er en pastor kalt til et livet preget av hengivenhet inntil døden, kalt til å bli, lik Mesteren, både hyrde og lam, fullstendig innlemmet, med hver pore av sitt vesen, i et prestelig offer. Jeg så nettopp igjen Robert Bressons filmatisering av Bernanos’ En landsbyprests dagbok. Filmen er mørkere enn boken, men når samme dyp. Så slår det meg: Der fantes en tid da en katolsk prests liv ble allment oppfattet (filmen tiltrakk et bredt publikum) som et utlevd drama preget, nettopp, av offer; som inkarnasjonen av radikal nestekjærlighet rotfestet i, og opplyst av, korsets mysterium; som en sakramental eksistens. Denne oppfatningen er sann. Vi må finne ord og bilder for å gi den nytt, troverdig uttrykk.

Om sinne

Vi anklager lett andre for å forstyrre vår sjelefred. Men kan en annen berøve meg virkelig fred? Vurdér Dorotheos av Gazas syn på saken (jeg sammenfatter et avsnitt fra hans 13. foredrag), Dorotheos forestiller seg en munk som sitter rolig og driver med sitt. Så dukker en medbror opp og sier noe ubehagelig. Munken blir sint, og rettferdiggjør seg selv: ‘Hadde ikke denne broren kommet, sier han, og ytret ord som oppbrakte ham, ville han aldri ha syndet. Denslags tale er latterlig, uten fornuftig forankring. Dét at han i det hele tatt svarte på det som ble sagt i omstendighetene, åpenbarer det lidenskapelige sinne han bar inni seg. En medbror kommer og sier et enkelt ord, og sporenstreks spyr han ut all bitterhet og urenhet som ligger gjemt i ham! Han skulle være sin bror takknemlig, for han gav ham en anledning til gavn.’ Det er et faktum at mange bærer på uerkjente reserver av sinne, ofte rotfestet i sårethet. Slik bagasje gjør oss ufrie. Vi bør glede oss når den gjøres kjent for oss; så brette ermene opp og sette i gang med en utrivelig, men nødvendig oppgave: Å tømme og rense septiktanken.

Ikke fordummende

Jeg er ingen utpreget tegnefilmentusiast, men Cartŵn Cymrus serie fra 90-tallet med bibelfortellinger, Testament: Bibelen animert, har begeistret meg. Billedspråket er vakkert. Historiene er ansvarlig gjenfortalt. Det finnes en pedagogisk håndbok fra Storbritannias Bible Society full av kreative forslag, som for eksempel å føre barn videre inn i beretningen gjennom stor musikk og diktning. Der finnes poesi i filmene. I den som handler om Moses, sier Israels fremtidige befrier, sittende om natten i Jetros beduintelt, i rolig og fortrolig samtale: ‘Jeg ble unnfanget i trelldom, født i dødens stank. Våre stammer har vokst veldig. Ramses så et opprør komme mot seg, og skar derfor avstandenned  mellom fødsel og død. En radig innhøsting kvittet ham med våre sist-fødte og men hans egen angst. Hvem var så jeg, for å bli værende igjen etter slik mørk kalkulasjon? En gjøkunge som seilte inn i Egypts rede. […] Jeg var nok elsket, men på en måte som var tung å bære. […] Uærlig ervervet jeg mitt liv. Nå søker jeg et annet.’ Det er en fryd å finne en kateketisk ressurs for barn som ikke er forenklende. Moses lyder som en walisisk dikter. Og jeg mener det som et kompliment til seriens produsenter.

Fullstendig utleverthet

Teologien har til alle tider slitt med å uttrykke Treenigheten adekvat. Alle har vi vel vært utsatt for triangeldiagrammer som reduserer dette sublime mysterium til noe absurd. Åpenbaringen av en treenig Gud, går nettopp ut på dette: at den høyeste form for Væren, opphavet til alt som er, ikke er ett urørlig prinsipp, men en strøm av liv, fullstendig utleverthet, en jublende begavelse som ser bort fra seg selv mot andre for å gi alt og samtidig motta alt. Det siste århundres vitenskap har vist oss universet som sydende dynamisk og ekspansivt; ingen ting står egentlig stille; alt går mot et mål. Slik aner vi hvem Gud er, han som skapte alt utfra det han selv er. “Ved ham er det vi lever, beveger oss og er til” (Apg 17:28); ved ham er det vi elsker og lengter etter å elskes; og i hans kjærlighet finner vår egen sin fullbyrdelse.

Fra en preken på festen for Den hellige Treenighet

Kvinnelighet

Hva er en kvinne?, en film av Matt Walsh, er sett av millionvis av mennesker. Spørsmålet filmen stiller er reelt. I våre dager avstedkommer det forfjamselse i uventede sammenhenger. For omtrent et år siden berettet (fra 37.45) Professor Hanna Barbara Gerl Falkowitz om en avstemning som nylig hadde funnet sted innenfor rammen av Tysklands Synodaler Weg. Det var kommet forspørsel om at utelukkende kvinner skulle få stemme, noe forsamlingens regler tillot. Alt syntes å være klappet og klart, inntil en deltager spurte, ‘Men hva er en kvinne?’ Ingen hadde et adekvat svar. En løsning ble funnet. Man tillot dem å stemme som ‘ikke var menn’. Gerl Falkovitz omtaler beslutningen som ‘utrolig interessant’, og legger til: ‘Her befinner vi oss altså tilbake før Simone de Beauvoir, før feminismen’: Hva kvinnelighet betyr, får kun uttrykkes negativt, i det ingen positiv definisjon er akseptabel. Intellektuelt sett, er diskursen gått i vranglås. Intellektuelle vranglåser vedvarer aldri særlig lenge. Mennesket, menn og kvinner, er nå engang slik anlagt at det hungrer etter mening, og ikke har tålmodighet på sikt med meningsløshet.

Flerstemthet

Menneskets øre består slik at det er i stand til å oppfatte flere stemmer samtidig og til å høre dem som en enhet. Vestens musikkhistorie er historien om utvikling fra gregorianikkens sublime, men strenge monodi til stadig mer kompleks polyfoni. Også våre sinn er utstyrt for å begripe polyfont, men dette er en evne som må opplæres og dyrkes. Det ser dessverre ut til at vi bruker evnen stadig mindre. Jeg blir ettertenksom av noe Micah Mattix bemerker: ‘Før i verden så man utdannelse som en innføring i samtalen som utgjør sivilisasjon; nå forstår utdannelsen seg selv først og fremst som et problemløsende og kunnskaps-skaffende tiltak. Studenter øver seg i enstemthet. Slik utdannelse er barbarisk, samme hvor sofistikert den måtte fortone seg. Oakeshott skrev engang at tiltagende monopolisert diskurs ‘ikke bare vil gjøre det vanskeligere for andres stemmer å bli hørt, men vil få det til å synes riktig at de ikke skal høres’.’

Helt og holdent

For 25 år siden gikk jeg på et lite teater i Paris for å se Corneilles Polyeucte, historien om en tidlig romersk martyr. Jeg hadde lest stykket på forhånd, men det er noe annet å høre replikker deklamert. Jeg var uforberedt på styrken av Polyeuctes sindige ord: ‘Jeg er en kristen helt og holdent’. Da jeg forlot teateret, tenkte jeg, ‘Er jeg?’ Jeg ble minnet om opplevelsen i morges da jeg på nytt leste historien om den hellige Justins martyrium. Justin ble halshugget i 165, da Markus Aurelius var keiser. Grusomme ting kan skje i statsmaktens navn selv under en opplyst hersker. Da Justin ble bedt om å fornekte sin tro, svarte han simpelthen, ‘Jeg er en kristen’. Justin var lærd. Han hadde tenkt og studert seg frem til tro. Han var ikke innstilt på å gå på akkord med sannheten: ‘Intet fornuftig menneske forlater fromhet til fordel for uhyrlighet’. Å handle slik, ville være idiotisk, og idioti er mennesket uverdig. Dog var der mer på ferde. Utvilsomt kunne Justin ha kommet med samme bekjennelse som hans venn Hierax: ‘Kristus er vår sanne far, troen på ham er vår mor’. Jeg er født av enheten dem imellom. Jeg ønsker å bestå deri helt og holdent.

Guds fryktelige nåde

Edith Hamiltons bok Grekernes vei er en sivilisasjonsmarkør. Den 4 april 1968, foran menneskemasser i sorg og opprør over mordet på Martin Luther King, siterte Robert F Kennedy utenat, ‘Mens vi sover, drypper sorgen, ute av stand til å glemme, dråpevis ned på vårt hjerte inntil vi, håpløst og motstridig, mottar visdom ved Guds fryktelige nåde’. Dette er Aiskylos i Hamiltons versjon. Spesialister vil si at den ikke er særlig nøyaktig. Leser man Hamilton idag, er man seg hennes skolefrøkenpreg bevisst. Men hennes grunnleggende innsikt fascinerer ennå: ‘De gamle grekere stod overfor livsbetingelser som ikke ligner våre, men vi skal aldri glemme at, mens folks tilværelse endrer seg på utsiden, endres innsiden lite; læreboken vi oppdras ved, er menneskelig erfaring.’ De gamle hellenere har gitt oss fenomenal opptegning av slik erfaring. Hamiltons kunnskap om den tradisjonen var dyp. Hva fortolkning angikk, hadde hun skylapper, selvsagt; det har vi alle. Men hun forblir innsiktsfull og høyst leseverdig.

Forny jorden

Til pinse ber vi, ‘Kom hellige Ånd, og forny jordens åsyn’. Sterke ord i våre omstendigheter.

Når så mye går på tverke i verden, kan vi føle oss maktesløse. Vi må kjempe mot følelsen. Og innse at vi alle kan gjøre noe for å gjøre jordsmonnet rede for brorskap, vennskap, rettferd.

Denne pinsen feires alle hovedemessene i alle katolske kirker i de nordiske land for rettferdig fred i Ukraina. All kollekt går til Caritas’ arbeide i Ukraina, til inntekt for mat- og hygienepakker.

Du finner en kort film som presenterer aksjonen på norsk her, på engelsk her.

Perspektiv

‘I et berømt marmorrelieff, den monumentale Pazzi-Madonnaen, fremstilles Jomfrumoren og Barnet i halv lengde innen et skarpt perspektivdannende vindu som både stabiliserer dem og setter dem i rampelys. De omfavner hverandre intenst. Neser og panner berører hverandre; begges øyne drilles inn i den annens ansikt. Den mektige Jomfruens romerske nese overlapper Sønnens i en delvis eklipse av Kristi ansikt uten sidestykke. Hennes fingre strekkes ut for å holde ham tett. Hun ser ut til å ville beskytte ham fra verden utenfor – og fra fremtiden som i Guds forsyn venter ham.’

Fra James Halls anmeldelse av Donatello-utstillingen som nå vises i The Victoria and Albert Museum i London, i et kjellergalleri ‘så grottelikt, hyperteknisk og romslig at det ligner et skurkereir fra en James Bond-film’.

Konsten att städa

Gjennom mesteparten av mitt voksne liv har jeg hatt ansvar for å gjøre rent etter andre. Jeg har den største respekt for renholderens yrke. Derfor var det med stor interesse jeg nylig så Nina Hedenius’ film fra 2003, Konsten att städa.

Filmen tegner et intelligent, kontemplativt portrett av Fru Wally Pettersson som så renhold, ikke som en nedverdigende jobb, men som et bidrag til å gjøre verden menneskeligere. Vi aner at arbeidet hennes hadde en nærmest metafysisk dimensjon, for Wally Pettersson var tankefull. Å gjøre rent var for henne en slags deltagelse i den store oppgaven med å skape kosmos ut av kaos. Et rørende motiv gjennom filmen er hennes dype, selvfølgelige respekt for andre levende vesener, dyr såvel som mennesker, samt hennes følsomhet for det vakre. Hun sier, ‘Jeg liker å hjelpe andre. Er ikke det hensikten med livet?’

Hedenius lar oss få et glimt av et edelt liv, men dette er edelhet av et slag vi lett kunne komme til å overse.

Risiko for selvbedrag

En seminarist som snart skal vigsles til prest sendte meg nylig Jelly Rolls Son of a Sinner. Han bemerket at sangeren synger om ‘savn, håp, faren ved selvbedrag og edruskapens ustadighet’. I et intervju med The New York Times bemerket Roll at han ønsker å fremføre ‘virkelig musikk for virkelige folk med virkelige problemer’. Han er på sporet av noe. Videoene han lager sees av millioner av mennesker. Folk hører noe der som de ikke hører annensteds: Livet utlagt slik det er. De går til Jelly Roll, ikke nødvendigvis i kirken. Men det var utleggelsen av livet på disse premisser som gjorde inntrykk på dem som først hørte Kristi evangelium. Derved oppfattet de Vårherre som én som talte ‘med myndighet’, troverdig. Kirken er nå midt i en troverdighetskrise. Den oppfattes som virkelighetssky og uoppriktig. Oppfatningen er sommetider preget av forutinntatthet og vond vilje. Men ikke alltid. Der finnes grunner. Predikanter kan lære en ting eller to av Jelly Roll: Oppgaven går ut på å formidle den bibelske ‘nye sang’ (jfr. Salme 96.1) som ‘virkelig musikk for virkelige folk med virkelige problemer’. Dyp kaller på dyp (Salme 42.7).

Fremadskuende minne

Vi tenker oss gjerne 700-tallet som en mørk tid. Midt i dette angivelige mørke lyser Beda Venerabilis. Notker av Sankt Gallen, som levde 200 år senere, sammenlignet Beda med en ny sol Gud lot stå opp, ikke i Øst, men i Vest, for å opplyse verden. Beda var ikke en omflakkende predikant med stort propaganda-apparat. Han var en trofast munk som levde fredelig stabilt i sitt kloster i Northumbria, hvor han fant stor tilfredshet. Hvordan hjalp han så Englands Kirke til å finne veien inn i fremtiden? Ved å befatte seg med fortid. Beda var en omhyggelig historiker, analytisk i sin omgang med kilder. Han leste samtidig menneskehetens kronikk i et overnaturlig, bibelsk perspektiv. Gud, visste han, åpenbarer seg og virker gjennom historien; derfor er historien en del av teologien. Vår egen tid er underlig historieløs. Det vi er opptatt av, er nåtidens tegn; vi antar stadig at det er et kategorisk brudd mellom oss og tidligere erfaring; at fortiden er ballast. Men er ikke dét et uttrykk, egentlig, for overmot? Er det ikke vi som er på vei inn i en mørketid uten klare holdepunkter? I Beda finner vi en alternativ modell på liv og tanke, langt friskere og mer vital enn vår trøtte, uforankrede og håpløse postmodernisme.

Ett med oppgaven

En avskjed kan gi anledning til å si ting vi ikke ellers ville si; særlig når den er endelig. Paulus’ tale i Miletos er gripende. Annensteds også hører vi ham tale om egen erfaring: Tenk på tiraden i 2. Korinterbrev (‘Tre ganger er jeg blitt pisket, én gang steinet, tre ganger har jeg lidd skipbrudd’); eller på irettesettelsen av Galaterne (‘Heretter må ingen plage meg mer, for jeg bærer Jesu merker på kroppen’). I Miletos er tonefallet et annet. Paulus har mildhet i røsten. Hans ord bærer vitnesbyrd om fullstendig aksept. Han, som har preket om kenosis, om å være korsfestet for verden, viser oss hva den kristne tilstand består i. Det er som om han ikke lenger har øyne for seg selv; det eneste som teller, er å fullbringe oppdraget mottatt fra Herren Jesus: ‘å være et vitne for evangeliet ved Guds nåde’. Vi kan tenke oss disippelkallet som en byrde, ikke minst når verden går oss imot. Vi stamper mot brodden, okker oss og roper, ‘Usquequo? Herre, hvor lenge?’ I den eldre Paulus ser vi en kristen som er blitt ett med sin oppgave og deri finner frihet og tilfredshet, om han så vet at han har ‘lenker og trengsler’ i vente. Vi får ane hva det vil si når Jesu herlighet lyser i et menneske. Da settes alt annet i skyggen, selv ting som ellers, rent menneskelig sett, ville skremme vettet av oss. 

Ting som de er

Etter å være vendt tilbake til Kraków fra Kyiv forrige uke, gikk jeg på en utstilling i Wawel. Den viste skulpturer av Johann Georg Pinsel fra kirken i Hodovytsya ved Lviv. Slik fikk jeg mitt første møte med Lvivs rokokkostil. En stilart vi helst forbinder med farverik overflod og dekorativt krimskrams viser seg fra en annen side: streng, asketisk, samtidig elegant og angulær, som for å vise at tilværelsens skarpe sider kan innlemmes i et flytende hele. Tematikken er alvorlig. Det dreier seg om en korsfestelses-scene flankert av to profetier fra det Gamle Testamtente: Isaksofferet og Samsons kamp med løven. En slik fremstilling kan skurre i disse dager, når vi helst vektlegger troens glede. Men klinger ikke dette mantra iblant som lydende malm? Der jeg stod foran Pinsels arbeid, kun timer etter å ha vært i Irpin, tenkte jeg: Det er jo slik livet er. Evangeliets glede gis ikke intravenøst. Den fødes av utholdenhet gjennom forvirring og tap. I tidligere tider hadde kristne mot til å uttrykke dette mysterium billedlig. De husket at ‘Mens verden går rundt, består korset‘ og fikk slik et konsept-redskap som satte dem i stand til å tolke livet, som ofte er tungt; de anerkjente lidelsens edle side, hvilket ikke dreier seg om å idealisere smerte, men om å bygge opp styrke til å bære den. Dette er et trosaspekt som trenger å finne ny form i vår tid, ofte tapt i overfladiskhet. Jfr. 1 Korinterbrev 1.17ff.

Oppad!

Kristi herlige Himmelfart gjenoppretter forbindelsen mellom himmel og jord. Men det er ikke alt. Det innleder også en rekapitulering, i helhet, av historien. Mère Elisabeth-Paule Labat har skrevet innsiktsfullt og vakkert om prosessen vi er del av:

‘Jo mer vi modnes i visdom, jo klarere ser vi at verdens historie, som betinger våre liv, er en gedigen symfoni hvor én dissonans oppløses av en annen inntil, ved verdens ende, den endelige dur-akkord intoneres i sluttkadensen. Ethvert vesen, enhver ting bidrar til enhet i dette mesterverk, som nok er tilgjengelig for vår forstand, men som kun kan høres innenfra: synd, død, sorg, anger, uskyld, bønn; troens, håpets og kjærlighetens mest subtile og mest opphøyde fryd. Et uendelig antall temaer av menneskelig og guddommelig art møtes, viker fra hverandre, og knyttes til hverandre, inntil de endelig smeltes sammen til ett utfra en mesterplan som intet annet er enn Faderens vilje.’

Nærhet

Å stå under kuppelen i Sancta Sophia i Kyiv, er å kretse omkring en kronologisk akse som viser svindlende nærhetsforhold. Arbeid på kirken begynte i 1011. Olav Haraldsson var i eksil hos Jaroslav den Vise, hersker over Kyiv-veldet, i 1028-29. Stod han noen gang innenfor Sancta Sophia-komplekset? Det er høyst sannsynlig. Med Jaroslav vil han ha samtalt om betydningen av kirken, av valget om å vigsle den til Kristus som Faderens inkarnerte Visdom. Kristendommens konkrete virkelighet var del av Olavs politiske prosjekt og lovgivning – en faktor som vekket motstanden som førte til hans død på Stiklestad 29. juli 1030. Vår moderne verden synes ofte å ha gitt Visdommen på båten. Jaroslavs Rus’ er gjenstand for et forrykt angrep. Olavs Norge er sårbar for forføring av ufornuft. Så er det viktig å skue opp mot kuppelen og huske: Den Sophia dette hellige sted vitner om, er ikke bare et valgfritt verktøy til selvforbedring; det står for prinsippet som en dag vil dømme oss og valgene vi har tatt.

Det varige

Dette Dormitio-ikonet var eneste intakte gjenstand igjen i et hus i Lukhansk som ble bombet i stykker av Russlands okkupasjonsmakt i fjor. Det henger nå på veggen i det gresk-katolske patriarkatet i Kyiv. Så lenge mennesket har opptegnet sin erfaring, har krig utløst eksistensielle spørsmål: Hva er hensikten med ødeleggelse og lidelse? Kan slikt ha mening? Det er ikke lett å formulere svar i form av proposisjoner; men iblant kan man ane konturen av et svar i forvandlede liv og nådig handling. Jeg er slått av Ukrainas katolske fellesskaps humanitære innsats. Midt i krigen blomster håndfast nestekjærlighet. Evangeliet utleves. Sår helbredes både hos den som får og hos den som gir. Kristnes tro på oppstandelsen er personlig og konkret, rotfestet i en historisk, forvandlende hendelse; men den har også symbolskv kraft. Det er ikke absurd å tale om et samfunns oppstandelse. Man kan se tegn på det i Ukraine. Der finnes ting som ikke lar seg ødelegge; prøver man det, gjør man livskraften bare tydeligere.

Ikke sporskifte

Det er et velkjent faktum at det russiske imperium i sin tid hadde annet mål på jernbanen enn nettet i Vest-Europa. Prosessen med å skifte understellet på tog som farer østover, har bidratt til inntrykket av at man derved springer fra én tektonisk plate til en annen, fra en Europeisk Verden til Russkij Mir. Bildet er blitt brukt – og misbrukt – i retorikk som vil rettferdiggjøre aggresjonskrigen mot Ukraina. Men å ta toget fra Przemyśl til Kyiv er ikke å bytte fra et univers til et annet. Kontinuiteten er åpenbar. Kyiv er en moderne europeisk by. Innbyggernes evne til å holde normalt liv gående, er imponerende. Parkene er i flott stand; overalt vokser tulipaner; kastanjetrærne blomstrer. Folk nekter å la seg brutalisere. Slik finner sjelsstyrke uttrykk. Selvsagt er krigens spenning stor. Landet lever midt i et trauma. Men byen ånder visshet om at urett ikke vil, ikke kan, få siste ordet. Og derved blir man, som besøkende, underlig styrket, oppmuntret.

Modning

På YouTube finner man lett et sagnomsust opptak av Marta Argerich som fremfører Rakhmaninovs tredje klaverkonsert den 5. desember 1982. Blandingen av styrke og presisjon, av lidenskap og intelligens gir musikken sjelden intensitet: den blir et vesentlig utsagn. Å høre Argerich spille Rakhmaninov i dag, som i denne konserten for et par uker siden, er å gjenkjenne hennes egenart krystallklart uttrykt, nå som hun nærmer seg 82. Men samtidig finner man noe mer. En selvfølgelighet, kanskje, den forunderlige konnaturalitet som oppstår hos én som har tilbragt et liv i fellesskap med en stor komponist, forfatter eller forsker, og derved har assimilert det geniale så fullstendig at han eller hun kan gi uttrykk for det som noe eget, helt spontant, uten innbilskhet. Så kommer jeg til å tenke på hvor viktig det er å vedvare i samtalen og arbeidet med det vakre, det gode, det sanne, for å innse at sant mesterskap ikke kan komme lettvint, selv i vår umiddelbarhetskultur.

Hinsides mimesis

‘Vi ville ta et stort skritt i retning av frihet, kunne vi løse våre følelser – og også våre tanker – fra andres: liker du meg, så liker jeg deg; er du uvennlig, er også jeg uvennlig. Å høre, virkelig høre, hva en annen sier, er en høy verdi. Likeså dét å svare på det man har hørt. Men svaret må være mer enn bare gjentagelse av det som kom imot meg. Jesus gir oss et eksempel, når han besvarer hat med kjærlighet.’ Dette skrev Moder Christiana Reemts, abbedissen av Mariendonk, for få dager siden. Hvor rett hun har. Altfor ofte svarer vi på det som sies til oss, og skjer med oss, ved reaksjon, ikke ved respons. Slik lar vi oss fange i en mimetisk speil-lek, over langen en gørrkjedelig lek. Det vi egentlig kalles til, er fritt å åpenbare vårt eget åsyn, vårt eget navn; for derved å fremkalle andres frihet.

Å være elsket

Det fortelles om den hellige Athanasius (circa 296-373) at han en dag som barn lekte kirke med noen venner på stranden. Biskopen av Alexandria slumpet å gå forbi. Han observerte Athanasius, som hadde rollen som prest, mens han utførte en dåp. Så nøyaktig gjorde gutten dét, at biskopen stadfestet: Sakramentet er blitt gyldig forvaltet. Han tok vidunderbarnet under sine vinger og utdannet ham til den eminente teolog vi beundrer. Historien er sjarmerende. Den har også reelt dyp. Det viser oss den forunderlige linearitet som kan prege vårt liv når vi ser i bakspeilet. En vakker dag våkner vi opp og innser: Jeg har formet livet mitt fritt gjennom utallige uplanlagte omstendigheter, dog har det antatt en slags rett helhet, lik et eiketre som, etter at kimen har sprengt seg gjennom skallet, blir synlig gjennom den mørke jord, så strekker seg mot solen. I kristent ordforråd forstår man slik erfaring utifra et kallsbegrep. Innser vi hvor vidunderlig dette er? Jeg kan være og bli meg selv 100% og likefullt tilsvare en plan som en annen har lagt på mine vegne. Derved begriper jeg hva det vil si å være elsket.

Storhet i det små

Da Johannes Paul II stod foran bildet av De Tyngedes Trøster i Kevelaer den 2 mai 1987, var det første han sa, ‘Så lite!’ Det er et tankekors at dette viktige pilegrimsmål oppstod omkring et lite postkort. Hvem skulle ha trodd at en så liten, fattigslig greie skulle bidra til å fornye et kontinent utslitt av håpløshet og krig? Nå om dagen tar vi det for gitt at vi må begå spektakulære gester. Men er det ikke ofte en eim av løgnaktighet i det spektakulære – en forestilling er en forestilling, tross alt? Trøst derimot er sannferdig og personlig. Det skal ikke store materielle midler til for å bli en bærer av trøst, en fredsskaper. Fornyelsen av en trett verden, og av en Kirke som viser tegn på tretthet, begynner med fornyelsen av enkeltmenneskers liv. Ingen, og intet, ikke engang en fullstendig restrukturering, kan fornye mitt liv på mine vegne. Å knele foran bildet av Vår Frue av Kevelaer er en hjelp til å se tilværelsen i nytt lys. Vår Frelser ble fødet i en stall. Men over den sang englene.

Forstørret handling

Enhver som følger verdens gang med litt flid i mer enn en uke eller to, slås av følgende: Hvor hurtig vi venner oss til krig. Hvem husker ennå at det pågår en krig i Syria? Selv krigen i Ukraina er forsvunnet fra overskriftene, igjen dominert av lokalt, pragmatisk og (ærlig talt) ofte banalt stoff. Vår tids kriger fortsetter dog ødeleggende; virkelige menneskers skjebner bestemmes, eller endog ødelegges, av dem. Etter en samtale med President Zelensky i fjor, bemerket Timothy Snyder: ‘Der finnes tider i verden som gjør at dine handlinger forstørres.’ Det gjelder åpenbart for statsoverhoder. Stefan Zweig gjenkjente noe sånt i biografien til Marie Antoinette. Men slike øyeblikk kan komme til enhver av oss. Tenk på Sophie Scholl. Forbereder vi oss – vår samvittighet, vårt sinn og vårt hjerte – på å ta vesentlige valg, skulle vi med ett stå overfor slike?

Forvirres du av bakgrunnen for krigen i Ukraine, ta en titt på Snyders forelesninger fra Yale, Det moderne Ukrainas tilblivelse.

Noctium phantasmata

Jacques Lusseyran, blind fra han var åtte, reflekterte gjennom livet på syn og fravær av syn. Jeg slås av et stykke fra hans Conversation amoureuse. ‘De seende snakker så utilstrekkelig om fantasien. Det er som om de ikke visste hva den er. De snakker som om de var sikre på at den tar all plass, særlig øynenes plass. De ser ikke at den faktisk fostrer tusenvis av figurer som den sammenstiller på ulike måter i dagevis, slik at man blir sittende igjen med en tomhet så gedigen som migrenens tomhet. Jeg har alltid hevdet at det ikke finnes noe sånn som blindhetens natt. Hvis den eksisterer, tar den form av en invasjon av fantasibilder. Ikke alle er gode. Der finnes bilder som formidler det motsatte av virkelighet; som taler til deg kun om din egen virkelighet. Råker du for å fokusere på disse, tar kjærligheten slutt.’ Slike virkelighetsforvirrende, selvoppslukte bilder ligner de noctium phantasmata vi ber hver kveld til kompletorium om at våre øyne, de fysiske og de åndelige, skal frigjøres fra.

Saudade

I En dikters ordliste, defineres saudade som ‘et portugisisk og galisisk ord som antyder bittersøt nostalgi. Aubrey F.G. Bell beskrev saudade som ‘et vagt, uopphørlig begjær etter noe som ikke finnes, som kanskje ikke kan finnes; etter noe annet enn det nærværende, en vending mot fortiden eller mot fremtiden. Det dreier seg ikke bare om lengsel etter noe man har tapt; det kan også dreie seg om lengsel etter noe som kunne ha vært.’

Jeg hadde nylig gleden av å samtale om begrepets mening om innebyrd i Lisboa, i en samtale med António de Castro Caeiro, oversetter av Pindar og Aristoteles. Et privilegert og gledelig møte! Har du lyst til å ta en titt, finner du samtalen her, på engelsk med simultanoversettelse til portugisisk.

Et godt menneske?

I åpningsscenen til Yevgenij Onegin, tenker Madame Larina, Tatjanas mor, ømt tilbake på sin ungdom og utbryter: ‘Å, hvor jeg elsket Richardson! Å, Grandison! Ikke at jeg noen gang leste den.’ At Tsjaikovsky forventet sitt publikum i Petersburg  1877 til å skjønne henvisningen, og finne den meningsfull, sier mangt om den status Samuel Richardsons beryktet langtekkelige roman Sir Richard Grandison innehadde. Boken er nå kommet ut i en ny kritisk utgave på 3,000 (!) sider. I en spenstig anmeldelse, medgir Norma Clarke at verket er fullt av ‘uendelige søvndyssende utvekslinger’. Samtidig pukker hun på at det har varig verdi. Jane Austen elsket boken og hadde gjort den fullt til sin. Det sier noe. Men det som virkelig gjør inntrykk, er Clarkes oppsummering av Richardons forfatterhensikt: ‘Kunne man interessere lesere i en mann som inkarnerte kristen dyd? Hvordan ville et godt menneske se ut?’ Spørsmål som disse ligger til grunn for diktningen til, for eksempel, Marilynne Robinson og Wendell Berry i våre dager. Man kan bare håpe at de fortsatt vil fremkalle litteratur i en tid som ikke lenger har evne til å fordøye Richardson.

Postsekularisme

I dagens Aftenposten spør Joel Halldorf, i en lesverdig kronikk, hvorfor svensker har lettere for å anerkjenne den åndelige dimensjon i samtidslitteratur enn nordmenn. Han sier om sitt eget land, Sverige, ‘Lenge ble vi regnet som verdens mest sekulariserte land. Men over noen år har det vært en bevegelse mot troen og det religiøse, spesielt i kulturlivet. Denne bevegelsen har flere medier pekt på. Det handler om at vi har gått fra den sekulære oppbruddsfasen til et postsekulært stadium. Det betyr ikke at alle svensker er på vei til å bli kristne igjen, men materialistisk ateisme regnes ikke lenger som en selvsagt endestasjon på menneskets religiøse reise. Ateisme er ikke normen, men det er en åpenhet for mange former for åndelig søken.’

Jeg tror det er sant. Materialistisk ateisme virker nå møllspist, gammeldags. Men vi nordmenn har det jo med å henge litt etter.

Vrede

Dagens evangelium stiller oss ansikt til ansikt med Guds vrede, et tema vi helst sensurerer. Gud er da kjærlighet – og er han kjærlig, må han da være snill? Vi skal merke oss at vreden det er snakk om, ikke er det motsatte av kjærlighet. Den står ikke for lidenskapelig sinne fra Guds side; den står for selvisolering fra vår. Slik Jesus utlegger vreden (‘den som nekter å tro på Sønnen får ikke se livet; over ham hviler Guds vrede’, Jn 3,36), er den det motsatte av liv. Vreden er en tilstand vi hensetter oss til hvis vi nekter å motta liv fra en kilde utenfor oss selv. Å leve under vrede, er å tære på egen marg. Uttrykket for vreden er mørkt tungsinn. Livet i vrede utspiller seg under en osteklokke av håpløshet. Guds gave til oss i Kristus, ved Den hellige Ånd, er liv, liv ikke bare til å overleve ved, men liv til å blomstre og bære frukt, overstrømmende liv. Er vi åpne for liv på disse premisser? Eller tuller vi oss inn, det være seg ubevisst, i innadvendt, ufruktbar vrede?

Latin for moro skyld

I noen sammenhenger betraktes latin som en fordums svøpe lik meslinger, som fremskrittets undre har immunisert oss lykkelig imot. Å være vaksinasjonsmotstander i denne sammenheng, er å løpe risiko for offentlig utskjelling. Så er det forfriskende å lese et klassisk essay av Joseph Epstein som synger latinens pris. Epstein tok fatt på latinstudiet da han var 81 år gammel, for moro skyld og fordi ‘det syntes meg en mangel å ikke kunne latin, særlig for én som meg, med så grenseløse intellektuelle og kulturelle pretensjoner’. Det som til å begynne med var et kompleks, vek snart for salig fryd. Latinen, vektlegger han, er et vakkert språk, samtidig presist og subtilt, fabelaktig arkitektonisk. Å studere latin, er å lære å tenke analytisk og klart, noe vi sårt trenger. Den romersk-katolske Kirke er arving til en diger intellektuell og kulturell arv formulert på latin. Å ha tilgang til den kun i oversettelse, er å gå glipp av store skatter. Hvem ville betvile at man må lære tysk for å verdsette og tolke Goethe? Det annet Vatikankonsil bekreftet latinens status som et levende språk. Blant annet fastslo det at ‘det latinske språk fortsatt skal brukes av geistlige i tidebønnene’ (SC 101.1). Av den grunn må de lære språket riktig godt. Hva i all verden skjedde med det konsiliære råd om fornyelse?

Ikke så mange

Til påske fikk jeg et brev som siterte noe Pater Jerzy Popiełuszko engang skrev. Ordene utgår fra sjelesørgerisk tjeneste under et totalitært regime, men har almen relevans. ‘Sannheten bærer i seg selv evnen til å gjøre motstand og til å blomstre i dagens lys, selv når dens motstandere prøver iherdig og omhyggelig å skjule den. De som forfekter sannheten trenger ikke å være så mange. Det er løgnen som krever en masse folk, fordi den stadig må fornyes og næres. Vår plikt som kristne er å forbli i sannheten, selv når det er kostbart.’ Jeg blir særlig slått av den sanne bemerkning at løgn ikke kan stå på egne ben. Løgn trenger opptog av håndlangere. Derved får den et latterlig aspekt det er viktig å huske på. Vi skal ikke spøke med løgnen; men det er godt å gjennomskue den som absurd. Det vi kan le av hjertelig, har ingen makt over oss.

Har du sett Rafał Wieczyńskis film?

Kort Pause

Gaudia Paschalia!

CoramFratribus tar noen dagers fri.

Jeg ønsker alle lesere en gledelig Påskeoktav.

+fr Erik Varden

Håp for kroppen

Den gode nyhet om kroppens betydning og om menneskets realiserbare, dødsoverskridende mulighet til å bli helt, ble betrodd et pjuskete dusin folk i en felles tilstand av posttraumatisk stress. De var ikke særlig fremragende, menneskelig sett, men frigjort ved ydmykelse fra innbilskhet, så i stand til å forkynne et budskap som overskred dem. Ved deres usannsynlige formidling fornyet budskapet en sivilisasjon som befant seg i skumrende nedgang. Det gav håp tilbake, muliggjorde fremsyn.

Det kunne godt gjøre dét på nytt.

Fra dagens kronikk i spanske ABCs La Tercera.

Epitaphios

I et anonymt gresk dikt fra 1400-tallet finner vi denne betraktningen om Kristi gravleggelse. Teksten setter ord på det usigelige.

‘Den reneste Jomfru så deg liggende, Guds Ord, og ytret sin klage slik kun en Mor kan: ‘Å du, min søte Vår, mitt søteste Barn, hvor er din skjønnhets sol gått ned?’ Din ubeflekkede mor, Guds Ord, tok fatt på en klage da døden krevde deg. Kvinnene kom med myrra for å salve deg Kristus, du hellige Myrra. Ved døden bragte du døden selv til døde, min Gud, med din guddommelige kraft. Menneskets bedrager ble bedratt, den bedratte satt fri fra sitt mistak ved din visdom, min Gud.’

Teksten finnes i Trypanis‘ antologi samt her.

Filantropi

Det er på tide at Nederlands Bachselskap får en eller annen slags internasjonal fortjenestemedalje i sølv – minst – for sine ytelser. Programmet de har produsert og delt gratis i de siste årene, er fabelaktig, sannelig et filantropisk foretak. Jeg har sett og lyttet til Jos van Veldhovens fremføring av Johannespasjonen med største oppmerksomhet. Den er nær fullkommen, ikke kun fordi den er musikalsk ypperlig, men fordi den er dramatisk formidlende. Raphael Höhn er en slående evangelist, virkelig én som kan fortelle en historie. Og jeg vet ikke om jeg noensinne har hørt Ach, mein Sinn, klagen som følger Peters fornektelse, sunget mer intenst enn her, av Gwilym Bowen. Helt bevisst er dette en oppføring hvor nesten alle deltagere er under 35 år gamle. Derved får tolkningen en særlig kraft, men det er ikke alt: Beretningen kontekstualiseres. Vi er så vant, nå, til å tenke oss kristendommen som eldgammel, Kirken som sliten, at vi glemmer hvor unge det opprinnelige dramas deltagere stort sett var. Opptaket har latt meg tenke gjennom mange aspekter av evangeliet på nytt.

Ny virkelighet

Det er et avsnitt i Sigrid Undsets Gymnadenia jeg tenker på ofte. Bokens hovedperson, Paul Selmer, går inn i St Olav domkirke i Oslo sent en natt, etter en kveld tilbragt ulykkelig. Han tenker på seg selv som agnostiker, men vet en del om katolsk tro, for han er leieboer hos en from katolsk familie.

Mens han sitter der alene i mørket, ser han lampen ved tabernakelet lyse bak alteret. Plutselig innser han: Hvis denne ørlille flammen taller sannhet, med andre ord, hvis Gud virkelig er tilstede der, må hele tilværelsen gjennomtenkes på nytt. Da er ingenting sånn som han før trodde at det var. Det er Påsken som muliggjør slik innsikt.

Fra en samtale med Luke Coppen.

Et tilbud

Første halvdel av George Weigels bok om arven etter Det annet Vatikankonsil handler om tiden før konsilet. Det er til stor hjelp, for det lar oss begripe konsilets bedrifter utifra en sammenhengende historie, en orientert frelseshistorie. Weigel skriver med innlevelse om forandringen som fant sted da Leo XIII regjerte. Den finner billedlig uttrykk i pavens gravmonument: ‘Med pavelig tiara på hodet, står Leo oppå marmorkisten som holder hans jordiske levninger. Høyre fot er satt frem og høyre hand holdes høyt i en innbydende gestus, som om han sa til den moderne verden: ‘Det er noe vi må snakke om! Vi har et tilbud å komme med!’ Med Leo XIII begynte en ny katolsk epoke: En epoke som fikk Kirken til å befatte seg med moderniteten i et forsøk på å omvende den for kanskje, derved, å hjelpe den moderne verden til å oppfylle noen av sine håp om frihet, rettferd, solidaritet og velferd.’

Slik befatting, slik hjelp trengs ennå.

Hinsides nytteverdi

I et nylig intervju, snakker Navid Kermani klarsynt om vårt tap av handlingers egenverdi. Vi har konstruert et samfunn hvor alt gjøres med blikket festet på nytte, inntekt, vinning. Hvordan kan vi motvirke tendensen? Ved å lytte til Schubert, og ved å be.

‘Mer enn noensinne sitter vi mennesker i nyttesystemets saks. Vi våkner om morgenen og pusser tenner for at tennene skal bli rene. Selv kjærligheten, selv forhold mellom folk, er gjennomsyret av tanken på nytte. Musikkens sant politiske, antikapitalistiske element består i dette: Den er hinsides nytteverdi. Hvorfor forsamles 2,000 mennesker i Philharmonien? Har du tid, så gå og besøk kirken Groß St. Martin her nedi gamlebyen [i Köln]. Der finner du et klosterfellesskap, midt i byen, oversett av de fleste. Brødrene og søstrene synger og ber fire eller fem ganger daglig – ingen vet hvorfor – men det er storartet. […] De slår seg ned i byer, i byers sentrum, for å be nettop der hvor, rundt omkring, alt handler om forretning. De sier at dette har egenverdi. Jeg tror de har rett. Jeg kan se at det gir mening politisk. Ved å bryte ut av den utilitaristiske modellen, ‘Vi musiserer fordi…’, gir man noe som går utover musikken, et alternativ til verden slik den er.’ Se også Strøtanker fra 30. november 2021.

Hva er mennesket?

Det synes åpenbart at hovedutfordringen i kristen forkynnelse i dag er antropologisk. ‘Hva er da mennesket?’ Spørsmålet, stilt i Salmene, opptar vår tid intenst. Vår søken etter svar tar ofte utgangspunkt i seksualitet, et område som berører mennesket på dets mest intime. Sterke følelser vekkes. Det er vesentlig å føre samtalen utover emosjonell retorikk. Det er vesentlig å betrakte spørsmålet om menneskelig — og derved seksuell — identitet i lys av Guds skapende, frelsende virke i Kristus. Fra et kristent synspunkt er det innlysende at antropologi skilt fra kristologi blir gående blindt famlende i sirkler. Vår bispekonferanse har prøvd å antyde tilværelsens mål kristosentrisk. Dermed håper den å berike, kanskje frigjøre litt, en samtale om seksualitet som er gått i stå. Vi kommer med vårt bidrag rett oppunder Påske. Kristus er Alfa og Omega. Dette er mer enn bare en formalitet; det er det vitale prinsipp som gis oss for at vi derved skal forstå og forme våre liv.

Fra en samtale med Madoc Cairns, i The Tablet.

Under myndighet

Der finnes folk som blir ampre når de ser en biskops mitra. De tror det er en slags orientalsk krone, og mener prelater bør holde seg unna denslags jåleri. Egentlig er dog mitraen et høyst symbolsk objekt. Baksiden og fremsiden representerer det Gamle og det Nye Testamente. De to båndene bak står for lovens bokstav og ånd. Når mitraen settes på den nyvigslede biskops hode, er det ikke for å opphøye ham. Det er for å minne ham på at han er en mann under myndighet. Han er vigslet for å forkynne Guds evige Ord slik den ene, udelte Kirke utlegger det – noe han forøvrig nettopp har lovet å gjøre ved høytidelig ed. Det er på dette grunnlag at Den nordiske bispekonferanse har skrevet et hyrdebrev om seksualitet. Emnet er betent. Det kaller på pastoral følsomhet, men også på klar tanke. Vår tekst setter seg fore å være konstruktiv; ja, den vil rotfeste teologisk en samtale som lett blir overfladisk og følelsesladet. Jeg innbyr deg til å lese brevet, tenke over det, veie det i bønn og, skulle det synes bryet verd, å dele det med andre. Du finner teksten her.

God smak

Å se András Schiff undervise, er som å stå ved siden av barnet som hadde mot til å rope, ‘Keiseren er naken!’ Han er alltid høflig og snill mot sine elever, men hans rettledning er klar. ‘Hold opp med det slangetemmeriet!’ Hva er forskjellen mellom følelser og sentimentalitet? Følelsene er del av oss, en form for erkjennelse; sentimentalitet er ‘fake art, dårlig smak’. ‘Hva god smak er’, sier Schiff, ‘kan jeg ikke definere; men jeg vet at verden i dag er proppfull av dårlig smak, og at mange ikke kan se forskjell.’ For å se forskjell, skal dannelse til, og dyp universalkultur. Det er det vi nå til dags stort sett ikke får overgitt. ‘Det er som innen medisin: En øyelege trenger ikke å vite hvor nesen er.’ Mannen som sier dette, sier det uten bitterhet, for han har tilegnet seg, ved genialitet og beinhardt arbeid, et gedigent repertoar. Utenat, fra minnet, kan han fremføre og analysere subtile detaljer i verker av Bach, Scarlatti og Beethoven som om han nettopp hadde komponert dem selv. Innser vi at vi, for å skape noe virkelig originalt og nytt, først må gjøre det klassiske til vårt?

Herrens Bebudelse

Så vidt vi vet, forble Jesajas budskap uten virkning. Akas misaktet Siloams stillerinnende vann; han avviste Davidsbyens strategiske og metafysiske ressurser. Innen få år var Israel utslettet, Judea redusert til vasallstatus. Akas’ regjeringstid ble betraktet som en skamplett på landets historie.

Vi befinner oss fremfor et bærende motiv i den bibelske åpenbaring, nemlig mangelen på automatikk i Guds frelsesverk. Herrens forløsende virke viser seg igjen og igjen som en innbydelse, som et rop i påvente av svar, med uendelig respekt for vår frihet til å vende oss bort i avvisning. Forholdet mellom Gud og mennesker bygger på en dialektisk struktur, på en samtale ført i moden overveielse. Derfor forblir Herrens ord levende, med evne til å fornye våre liv den dag i dag.

Fra Påsketro i pesttid

Lucy

Har du hørt om Lucy, trettenåringen fra Yorkshire som nylig vant The Piano på britiske Channel 4? Det er alltid fascinerende å se super-begavede unge musikere, men Lucys tilfelle er sjeldent – hun er tilbakestående, så kan ikke føre en samtale, og hun er blind. Det fabelaktige er ikke at hun, som er blind, kan spille så godt. Der finnes andre blinde pianister. Zhu Xiao-Mei holder bevisst øynene lukket når hun opptrer. Det fabelaktige er at musikken åpnet en dør inn i hjertet og sinnet til et barn innestengt i seg selv, og satte det fri. Musikken lærte Lucy å sitte stille. Den lærte henne å møte andre. Et sovende, kanskje uant sjelsdyp lå og ventet, dypt i henne, på å oppdage skjønnheten. En sårbar ungdom dårlig i stand til å kommunisere verbalt fikk uttrykke seg flytende gjennom Chopin og Debussy. Å høre hennes lærer, Daniel Bath, fortelle hvordan han åpnet musikkens univers for Lucy, er storartet.

Enhetlig visjon

Idet mange katolske fellesskap reduseres og dør ut, er det godt å minnes dem som lever og viderfører levende visdom. Et godt eksempel er cistercienserinneklosteret i Vitorchiano, strålende fruktbart. Madre Cristiana Piccardo, husets abbedisse fra 1964 til 1988, skrev en gang: ‘Et plagsomt fenomen i det moderne samfunn, er den intense oppstykking vi møter overalt. I enhver sfære av vårt liv som enkeltmennesker og som samfunn, er prosedyrer kjennetegnet av oppstykket spesialisering. For å få en sykdom diagnostisert, må vi oppsøke et dusin ulike spesialister; for å få behandling, må vi bevege oss inn i og ut av sterkt strukturerte behandlingssektorer innen klart differensierte enheter. Det er ikke spesialiseringen som sådan som er et problem, men tapet av en enhetlig visjon av livet, av mennesket, av verden. Nok kan vi oppnå brokker av informasjon, men vi har mistet evnen til å integrere dem inn i et bredere bilde av personlighetens mysterium, av menneskets enhetlige kompleksitet, ja, av selve livet.’ Et vellevd klosterliv vitner om en slik enhetlig visjon og hjelper oss til å gjenvinne den.

Ideologisk kvikksand

Professor Cordelia Fines anmeldelse i The TLS av Hannah Barnes’ bok, Time to Think – The inside story of the collapse of the Tavistock’s Gender Service for Children er vesentlig lesestoff. Stykket tar på alvor dem som opplever kjønnsdysfori, men viser i hvilken grad offentlig diskurs om emnet er ideologisk bestemt. Resultatet er fatalt for den sårbare ungdom gender-‘vitenskap’ øyensynlig vil tjene. Fine belyser hvordan annerledestenkning forties. Skandalen vi forbinder med Tavistock-klinikken oppstod fra ‘en gradvis oppbygd institusjonell utvitenhet’. Over flere år øket politisk press fra aktivist-grupper. Det skapte et klima som ‘gjorde det svært vanskelig for folk å få tenke fritt’. Som følge ble det som i bunn og grunn var medisinsk eksperimentering utført på skjørt empirisk grunnlag. Hannah Barnes’ grundige forskning er, skriver Professor Fine, ‘en smertefull, viktig påminnelse om at klinisk behandling som har til hensikt å fremme velvære hos ungdom som opplever kjønnsinkongruens, og som ivaretar deres autonomi, ikke kan bygges på ideologisk kvikksand bestående av uvitenhet, glemsel og taushetstvang.’ Stor omsorg kreves, stor forsiktighet, og ikke minst stor visdom – en sjelden fugl i samtidig debatt. Se også her.

Forsyn

Vi leser i dag hos Hosea dette Guds ord, ‘Jeg vil være som dugg for Israel, han skal blomstre som en lilje og slå røtter som trærne på Libanon’ (14,5). Libanons trær, som Salomo begjærte for å bygge Jerusalems tempel, er et bibelsk symbol på stabilitet og majestet. Men den ydmyke liljen står for herlighet Salomo i all sin prakt kun kan misunne. Duggen er enda mer subtil. Umålbar faller den over jorden på nattetid, i dypeste stillhet, men utifra den springer mannaen som i førti år nærer Israel i ødemarken, et håndfast bilde på det mystiske, supersubstantielle Brød. Herrens handling lar seg ikke begrense til én enkelt sfære. Den realiseres på uendelig mange vis, snart oppsiktsvekkende, snart umerkelig.

La oss da leve med stor oppmerksomhet mens vi skjerper vårt sanselig syn og hjertets syn.

Caesar og jeg

Til enhver tid har det vært vanskelig for troende å finne sin plass innen verdslige strukturer. Hva skal man egentlig, og hva skal man ikke, yte til Caesar? Pinchas Goldschmidt, tidligere over-rabbiner i Russland, reflekterer over spørsmålet i et grundig gjennomtenkt essay i Foreign Policy (et stykke Sandro Magister diskuterer her). Han ser på rollen religion spiller i Russlands urettferdige krig mot Ukraina. Og uttrykker klart hvor vanskelig det er å bevare religiøs integritet innenfor et totalitært system. Noen religiøse fellesskap drar nytte av systemet. Men hva skjer hvis, eller når, systemet faller? Goldschmidt understreker et viktig poeng: ‘Deres viktigste gode er folket, ikke katedralene. En tung pris må betales for full sammensmelting med staten. Når stat og kirke blir til ett, vil den ene part etterhvert fremstå som farlig, truende overflødig.’

Innsikten har relevans også for den som lever i et tilsynelatende liberalt demokrati.

Velg lyset!

I almen oppfatning, er djevelens fotavtrykk merket etter en kløvet hov. Bildet er passende – ordet ‘djevel’ betyr ‘den splittende’; hvor som helst djevelen er innom, etterlater den seg splittelse i sitt kjølvann. Stort sett er den ondes handling uspektakulær. Tenk ikke nødvendigvis på scener fra Max von Sydows Eksorsisten. Det onde har det med å smyge seg inn. Ofte taler det pent for seg. Så har vi desto større grunn, når vi møter splittelse i oss eller omkring oss, til å gjenta dåpsaktens Abrenuntio vi ellers resiterer sammen under påskenattsvaken. På egen hånd kan vi bekrefte den med fred, men også med bestemthet. Vårt arbeid for å motvirke det onde vil alltid fremme enhet, integritet og forsoning i sannhet. ‘Gi meg et udelt hjerte til å frykte ditt navn!’, står det i et gedigent vers i Salme 86. På latin: ‘Simplex fac cor meum, ut timeat nomen tuum’. Å be den bønnen virksomhet, er et sterkt våpen mot mørke makter. Derved velger vi å leve i lyset.

Fratelli tutti

Det er risikabelt å søke én tolkningsnøkkel til et pontifikat, som nødvendigvis har mange aspekter. Når det gjelder Pave Frans, tror jeg dog vi finner et vesentlig utsagn i formaningen Evangelii Gaudium fra 2013. Teksten var en programerklæring for hans tjeneste som Apostelen Peters etterfølger. I sin innledning skrev den nyvalgte paven: ‘Den store risiko i verden av i dag, med dens mangslungne og utmattende konsumtilbud, er et individualistisk tungsinn. Det har sitt opphav i det selvtilfredse, men griske hjerte; i en sykelig jakt på overfladiske nytelser; i en avskåret samvittighet’ (EG, 2). Utrettelig kaller paven oss tilbake til fellesskap. Han byr oss ta oppgjør med vår sløvhet for å la Jesu Ånd forvandle våre liv; til å søke den nærende glede vi kun finner ved å glemme oss selv; til å deprivatisere vår samvittighet for at den skal opplyses av Herrens bud, formidlet gjennom Kirken. Igjen og igjen peker han på brorskapet som eneste mulige grunnlag for et menneskelig samfunn. Brorskap forutsetter at vi gjenkjenner oss selv som barn av vår Far i himmelen, som elsker oss, kaller oss, og fornyer våre liv. La oss, i takknemlighet for Den hellige Fars tjeneste gjennom ti år, kaste av oss alt selvsentrert tungsinn for å lære å kjenne Evangeliets Glede som vår egen.

Om kjærlighet

I romanen Hannah Coulter, lar Wendell Berry den tilårskomne Hannah se tilbake på erfaringen av å miste mannen Virgil under Annen Verdenskrig, mens hun bar hans barn, så på sitt annet ekteskap til Nathan. Hun reflekterer dypt over kjærlighetens vesen.

‘Iblant kunne jeg også se at kjærligheten er et stort rom med mange dører, hvor vi innbys til å banke på og stige inn. Selv om rommet inneholder hele verden, solen, månen og stjernene, er det lite nok til å få plass i våre hjerter. Det finnes i hjertene til alle som velger å stige inn. Ikke alle stiger inn. Noen kan bli stående utenfor for alltid. Noen kommer inn og blir værende til de dør, og etterpå. Jeg var lenge der sammen med Nathan. Jeg er ennå der sammen med ham. Hva så med Virgil? En gang steg også vi sammen inn i rommet. Nå som jeg med ømhet husker det hele igjen, har jeg inntrykk av at jeg fremdeles er i rommet også sammen med ham. Jeg er der sammen med alle dem – de fleste av dem døde, men noen lever ennå – som gav meg kjærlighet og fremkalte kjærlighet i meg. Når jeg teller over dem, overrasker det meg hvor mange det er av dem.’

Kalt til hellighet

Hva ser du som viktigste aspekt av den misjonerende dimensjon vi er kalt til?

Det er liksom på moten nå for tiden å ville oppsummere Det annet Vatikankonsil i et slagord – ulike forsøk er blitt gjort, langt fra alle overbeviser meg. Spørsmålet jeg ofte stiller meg selv, er følgende: Hva i all verden hendte med Konsilets sterke vektlegging av det allmenne kall til hellighet? Det er noe knapt noen snakker om. Men vi er kalt til å forvandles på en måte som tilsvarer Guds opprinnelige, skapende hensikt, som er en herlig hensikt.

Fra en samtale med Luca Fiore i Tracce. Du finner den her.

Aldri sånn

‘Det finnes ikke noe sånt som en tilfeldig, usignifikant seksuell handling, det er noe alle vet. Tenk på ulikheten mellom sex og spising – du rusler langs en vei, i veikanten ser du en sopp, du kan en del om sopp, du plukker den og spiser den uten videre – sex er aldri sånn. Av den grunn dreier dyd i forbindelse med spising seg grunnleggende sett om mønsteret i våre spisevaner. Men dyd i forbindelse med sex – kyskhet – dreier seg ikke bare om et slikt mønster, altså om rollen sex spiller i et par liv.’

Jeg siterer her Elizabeth Anscombe fra et essay hun skrev om Prevensjon og kyskhet, en leseverdig tekst preget av menneskelighet, humor, og sylskarp intelligens. Når man leser teksten, minnes man om hvor tåkete praten fort blir når det snakkes om denslags ting nå om dagen, om behovet vi har for klarhet og trosbasert forbudt.

Ta gjerne også en titt på Strøtankene datert 12. januar 2023.

Ydmyk og sterk

I disse synodale tider, når alles stemme skal høres, må vi lytte ikke minst til helgenenes røst. Hva har de å fortelle oss? Kardinal Anders Arborelius stilte spørsmålet i Vadstena i går, ved en messe feiret som del av Den nordiske Bispekonferanse. Vadstena er den uforlignelige Birgittas by. Da Brigitta gav instrukser for klosterkirken der, et storartet eksempel på teologisk arkitektur fullt av mystiske mål, insisterte hun på at kirken skulle være ‘ydmyk og sterk’. Kirken i våre dager lever i en tilstand av ydmykelse. Dette kaller oss til omvendelse og fornyelse. Men hva med Kirkens styrke? Ofte synes det som om hun skjemmer seg for å gi den uttrykk. Så er det viktig å huske at styrken det er snakk om, ikke er hennes, men Herrens. På dette plan har vi et erkjennelsesarbeid å utføre. Vi vil gjøre det rett hvis vi husker setningen den hellige Birgitta tok som sitt motto: ‘Amor meus crucifixus est’ – ‘min kjærlighet er korsfestet’. Er vi rotfestet i denne sannhet?

From the interior of St Birgitta's 'Blue Church' (named for the colour of the stone) in Vadstena - humble and strong.

Sverd til hakker

Dette bildet av den sørgende Guds Mor, i en holdning som antyder en korsfestelsesscene, ble malt av en ukrainsk ikonograf på treverk fra en ammunisjonskasse. Kunstneren ville formidle sin seige overbevsiging om at skjønnhet, estetisk og åndelig, kan fødes selv utifra heslighet og vold. Ja, selv midt i en pågående, fryktelig krig. ‘De skal smi sine sverd om til hakker og sine spyd til vingårdskniver’, skriver Jesaja. Når? Når Herren selv skal dømme mellom folkene (2,4). Dommen er blitt innledet, men den utarbeides med en hastighet som, fra vårt perspektiv, synes ulidelig langsom. Guds Mor fremviser en sorg uadskillelig fra menneskets lodd. Allikevel tiltaler vi henne i vidunderlige liturgiske tekster med oppfordringen: ‘Fryd deg!’ Kristen glede oppstår på grunnlag av ting slik de er. Det dreier seg om en klarsynt glede som ikke behøver å abstrahere fra virkeligheten; for realiteten slik vi opplever og utholder den bæres av en menneskelig sett ubegripelig velvilje, på frelsens vei. Troens mysterium.

Kristen odyssé

Besøker du klosterkirken i Corvey, hvor den hellige Ansgar var munk, og klatrer opp til vestfront-koret fra 800-tallet, gjør du en besnærende oppdagelse. På nordveggen finnes et motiv, mer en tusen år gammelt, av Odyssevs i kamp med Skylla. Hva har han der å gjøre? Et eksempel på middelaldersk synkretisme? En utvanning av evangeliet på grunnlag av klassisk lærdom. Nei. I urkirken ble Odyssevs ofte sett som en forespeiling, ikke bare av den kristen reise (se Strøtanker fra 5. mai 2022), men av Kristus selv. Våre forfedre i troen var overbevist om at Kristus er svaret på enhver tids idealer og edleste forhåpninger, at han oppsummerer all kultur. Overbevisningen er velfundert. Vi kunne trenge å tilegne oss den på nytt, skulle vi ha tapt den. En av de fremste kristne utfordringer her og nå er utvilsomt å vise at Kristus alene tilsvarer også vår tid dypeste lengsler og beste aspirasjoner, uansett hvor forvirret de måtte komme til uttrykk.

Av vårt ord

Menneskets egenart i forhold til dyr, ligger ikke minst i dét at det kan fatte seg i ord. Et dyr kan være trofast, det vet hver hundeeier; men bare et menneske kan love å være det. Den dag i dag, er det høytid når én gir sitt ord. Vårt ord forplikter oss; det frigjør oss også. Et løfte foredler den som helhjertet lover. I trofasthet finner vi grobunnen vi trenger for å vokse, modnes og bære frukt. Når Herren gir oss sin bønn – ‘Fader vår, du som er i himmelen’ – er det ikke for at vi skal lire den av oss som en magisk formel. Bønnen gis oss som grunnlag for en bindende pakt. Når vi ber, ‘tilgi oss vår synd’, skylder vi å tilgi. Brødet vi ber om, gis oss for å deles. Lar vi Herrens navn helliges i oss? ‘Mitt ord’, sier Herren, ‘vender ikke tilbake til meg uten å ha noen virkning.’ Men det kan synke ned i et sort hull i vår bevissthet, for der å forsvinne. Måtte det ikke skje! La oss være mottagelige for Guds livgivende ord, for så å vise oss selv menn og kvinner av vårt ord. 

Bønnens skole

‘Vi behøver ingen uttømmende erfaring av menneskets tilstand, eller av åndelig liv, for å fastslå at vi holdes fanget av en nær ubegrenset verden av uorden i form av synd, følelsesmessig ubalanse, ulegede sår, ødeleggende vaner, og så videre. Alle disse tingene utgjør vårt hjertes urenhet. Vi har nettopp sett at hjertet taler gjennom følelsene. Men all den uorden jeg nettopp har henvist til, skaper kaos i våre følelser! Dette kommer til uttrykk nesten uten at vi merker det. Vi rives i stykker, stenges for Gud, bindes fast i et slags automatisert onde. Og alt dette kommer fra vårt eget hjerte.’

Fra et brev om hjertets bønn av karteuseren Dom André Poisson. Brevet utgjør ypperlig fastetidslesning. Du finner det her (på engelsk).

Kall

På dag 365 av Russlands angrepskrig mot Ukraina, velger Erkebiskop Sviatoslav Shevchuk å snakke om kall. Det er et talende valg på en tragiske årsdag. Det angår oss alle. Er vi ansvarlige forvaltere av Guds gave til oss, fast besluttet på å utføre vår opgave selv i svært krevende omstendigheter? Erkebiskopen understreker: ‘Gud kaller. Mennesket må svare. Når et menneske svarer på kallet, gir Gud seg selv til det mennesket.’ Vi kan ta Guds kall for gitt: ‘Gud opphører aldri å kalle mennesket. Har vi allerede valgt vår livsvei ved en endelig beslutning, må vi bekrefte beslutningen ved våre daglige valg, og ikke slå inn på noe annet spor. Men hvis vi stenger oss inne i oss selv og antar at det vi har mottatt er privat eiendom, vår egen skatt, risikerer vi å miste det. Det kan skje at én som ikke ønsker å lytte til Gud, som kaller oss, fra dag til dag, kan miste retningssansen og drive bort fra veien som leder mot daglig vekst. Skjer det, føler vi oss fortapt.’ Slik taler én som forblir radikalt trofast, et levende fyrtårn som gir håp til utallige andre midt i en fryktelig krig. Da er det bare rett og rimelig at hver av oss spør seg selv: ‘Hva med meg?’

Faste

Er det en forskjell mellom slankekur og faste?

Ja, en kategorisk forskjell! Slanker jeg meg, er jeg både fokus og subjekt; det jeg ønsker, er å smyge meg tilbake inn i klær som passet fint for tre år siden. Fasting derimot har en hensikt som ligger utenfor meg selv. Jeg gir avkall på mat eller en form for underholdning eller hva det måtte være.

Men fasting er i streng forstand en ekstatisk praksis; det vil si at den hjelper meg til å tre ut av meg selv og henimot en annen, til å skjerpes i oppmerksomhet. Slanking har det med å virke motsatt: Den fokuserer oss intenst på oss selv.

Fra en samtale med Luke Coppen på The Pillar.

Tynn kappe

I et vakkert essay i Mentsch Magazine, skriver Knut Ødegård om ‘Den leikne Rolf Jacobsen’. Han utlegger Jacobsens evne til barnlig iver, hans onomatopoetiske gjøgleri og hans sans for det absurde; men alt dette sameksisterte med stort alvor. Kanskje er det kun den som tar livet på alvor, som virkelig kan le (og ikke bare flire) av det? Det var ‘noko både ømt og sårbart’ i Jacobsen. Dette fikk uttrykk ikke minst etter at konen Petra døde. Jeg har knapt lest et inderligere kjærlighetsdikt enn dét han skrev i den anledning. Petras hender ‘var som et hus’ for dikteren og mannen: ‘De sa/Flytt inn her./Ikke regn, ikke frost, ikke frykt./Jeg har bodd i det huset/uten regn, uten frost, uten frykt/til tiden kom og rev det ned./Nå er jeg ute på veiene igjen./Kappen min er tynn. Det trekker opp/til sne.’ Dog selv i tapet, skriver Ødegård, øynet Jacobsen en mening, selv om han ikke kunne fatte den. ‘Ja, han var artist, spelar — og from.’ ‘Det fanst ein chaplinsk humor i hans store hjarta, han fann ‘veier overalt, og spor i hjertene/og stier med lavmælt lys’.’

Nostalgia

Mario Martones film Nostalgia  fra 2022 beretter intrykksfullt, men forstyrrende om en manns hensikt om å forsones med egen fortid. I det han trekkes tilbake til et sted og en verden han hadde forlatt hastig og engstelig førti år før, gjenoppdager Felice både sødme og frykt. Fremstillingen av et samfunn trellbundet av vold, er subtil. Vi møter ‘en verden av fare destillert til pregnante pauser og ørsmå gester’, skrev Teo Bugbee i The New York Times. Men for en ømhet midt i det hele! Felices gjenforening med sin gamle mor er uforglemmelig. En idealistisk ung prest, venn av utstøtte, gir oss noe uventet i disse tider: et medialt bilde av en katolsk prest som på samme tid er troverdig, menneskelig og fullt hengiven. Jo mer filmen beveger seg fremad, jo mer Felice reintegrerer den del av seg selv han hadde amputert, jo mer høyreist og friere går han. Som man hadde ønsket at en slik historie fikk en lykkelig slutt!

Tilgivelse

Kristendommen fremholder et høyt ideal om tilgivelse. Vi kjenner det; men å se det satt ut i livet, er alltid overveldende. Ved The New York Encounter berettet Diane Foley om erfaringen av å gjennomleve to fryktelige år mens sønnen James, krigsreporter, satt i fangenskap i Syria, hvor han ble henrettet. Hun beskrev sine frustrerte forsøk på å få USAs regjering til å gripe inn, eller rett og slett til å anerkjenne bortføringen. Samtidig bad hun. Hun fortalte om dagen da hun knelte i kirken og bad: ‘Herre, jeg overgir Jim i dine hender.’ Noen uker senere, på sensommeren 2014, ble nyheten om hans død bekreftet. Foleyfamiliens beslutning der og da om ikke å gi etter for bitterhet, om å strekke ut en tilgivelsens hånd, sjokkerte mange. Diane sa ganske enkelt, ‘Jim ville ha villet det slik’. Etter i 2022 å ha møtt en av militantene som holdt James fanget, sa hun til BBC, ‘Hater jeg dem, har de vunnet. Da vil de holde meg fanget, fordi jeg ikke er villig til å skille meg fra det de gjorde mot ham jeg elsket. Vi må be om mot til å være annerledes.’

Tålmodighet

I Skriften fremstilles helbredelse ofte som gjenskapelse. I historien om Noa ser vi at vannet som, den første dag, vek fra jordens overflate, trekkes tilbake over den, for å muliggjøre en ny begynnelse. Bildet som resulterer, er bildet av en verden som drukner (1. Mosebok 8:6-22). Også åndelig helbredelse kan føre gjennom trauma. Når et bevisst samspill med døden, med avhengighet, med strukturell synd vaskes bort fra et menneskes liv, kan han eller hun føle seg ankerløs og fortapt; ferden inn i nådens tilstand kan synes skremmende. Utholdenhet kreve, og det er viktig at man ikke ferdes alene – at man lar seg hjelpe. Den blinde mann i evangeliet får likeledes synet gradvis tilbake. Med en handling som minner om Adams tilblivelse, former Jesus ham og åpner hans øyne etappevis inntil han til slutt er i stand til å ta virkeligheten til seg slik den er (Marks 8:22-26). Å stole på Gud, er å tro at han, så lenge vi overgir oss i hans hender, kan fullføre et salig formål også når det vi opplever her og nå bare er forvirring.

Absurde idealer

Jeg har endelig fått lest nekrologen om en munk fra Dallas, Pater Roch András Kereszty, som døde 14 desember 2022. Den fremstiller denne lærde ungarerens trofaste, fruktbare liv etter at han slo seg ned i det han antok ville være ‘kun en diger, uttørket prærie, kontinentets villeste og minst kultiverte område’. Der ble han en kunnskapens og menneskelighetens kilde for andre. ‘Elevene begynte etterhvert å merke at det befant seg, bak den robuste fasaden – den slående presens, den sterke, dypt monotone røsten, ansiktet som ble til en grimase når han prøvde å smile – en mann med uendelig aktelse for alt som var godt i dem som omgav ham. ‘Han forhåpninger for oss overskred alltid våre egne, derfor kunne han være så forlangende.’ Han som selv hadde øvet ‘disiplinene som går ut på å overvinne frykt’ på egne vegne, var ikke redd for å ‘konfrontere oss med de høyeste, ja, med absurd høye idealer.’

Ingen glemmer en god lærer.

Alfabetisering

Blodsbrødrene Kyrillos og Methodios er forbilder på misjonsiver. De forlot sitt hjemland for å vitne i fremmede strøk om nytt liv i Kristus. De utviste de kristne dyder i heroisk grad. I tillegg tjente de kulturens sak. Vi kaller fremdeles alfabetet brukt av de østslaviske språk ‘kyrillisk’ etter Kyrillos, en fremragende lingvist. Kanskje vil man si at den kulturelle arven er tilfeldig? Kyrillos’ anliggende var å oppskrive liturgiske tekster samt formidle en oversettelse av Skriften. Men derved la han nettopp grunnlaget for kultur. I Vesten i dag, mangler vi et felles språk. Samfunnet er atomisert. Vi sliter med å snakke sammen, derfor bryter vold ut. Vi skal ikke undervurdere alfabetiserings-oppgaven vi som kristne har foran oss i dag. Vi har det eneste adekvate redskap. Kristus, Guds evige Ord, er ikke bare Alfa og Omega, men også alle de andre bokstavene imellom. I ham finner vi det vi trenger for å begripe oss selv og livene vi lever.

Blant brødre

‘Mens de var der ute, fór Kain løs på sin bror Abel og slo ham i hjel’ (Gen 4,8). Forholdet mellom brødre — og, for den saks skyld, mellom søstre — kan være komplisert. Man står hverandre nær; dog er man på avstand. Man kan ha vondt for å se hverandre klart. I blant vet brødre og søstre for mye om hverandre. Mye forhistorie inngår i deres forhold. Kains sjalusi må ha en slik forhistorie. Vi kjenner den ikke, men kan forestille oss den. Han føler seg iskyggesatt av Abel, og kan ikke lenger se ham i ansiktet: ‘Han stirret ned for seg.’ La oss være på vakt i slike tilfeller, så vi ikke trekkes, uten å merke det, inn i handling drevet av blind harme. Spørsmålene vi skal stille oss selv, er spørsmålene Gud stiller Kain: ‘Hvorfor er du harm? Hvorfor stirrer du ned for deg?’ Forstår vi motivasjonen bak en stemning, kan vi gjøre noe med den. Da kan noe vidunderlig skje. Da kan, som det står i Salme 76, selv menneskers harme bli til lovprisning, grunnet i ydmykhet, preget av bønn om tilgivelse, en kilde til ny omvendelse.

Fra Aleppo

Verden hadde stort sett glemt Syria. Da vi hørte om jordskjelvet der nylig, var det mer enn vi kunne ta innover oss – vi trenger å rotfeste denslags nyheter i konkrete skjebner. Her er et brev fra en gammel mann i Aleppo, gjengitt på siden til noen venner av mine søstre i Azeir. ‘Hva skal jeg si, Josef? Jeg har aldri sett noe lignende, hverken i krig eller andre omstendigheter. En fryktelig ting! Allikevel priser vi stadig Gud. Vi har sett døden med egne øyne, så så vi livet igjen. Jeg forble under ruinene i to dager. Så ble jeg reddet, Gud skje lov. Til tross for skadene på huset mitt, har jeg prøvd å rydde såpass at det blir beboelig. Igjen sover jeg hjemme. Det er folk som har sovet på gaten i tre dager; og ennå er det folk som sover på gaten. Situasjonen er svært alvorlig og ubeskrivelig. Men jeg kan fortelle deg at jeg er gjenfødt til liv, og takker Gud.’

La oss gjøre hva vi kan for å hjelpe.

Nærvær

Beretningen om Benedikts og Scholasticas siste møte ved Monte Cassino viser at selv den ypperste helgen i ny og ne kan trenge en søster som setter ham på plass. Den vitner også om betydningen av å møtes ansikt til ansikt. Scholastica tok klokken som ringte til kvelds på alvor: Hun var selv nonne, tross alt. Men hun visste at de to hadde vesentlige ting å si til hverandre og at tiden var knapp. Herren bekreftet hennes prioritet — ved dårlig vær. Så også dét kan være et tegn på himmelsk velsignelse.

Vi som går rundt med allverdens små dingser som piper, plinger, blinker og vibrerer, blir stadig kalt bort fra der hvor vi er. Scholastica minner oss om viktigheten av å være tilstede, om å prioritere nærvær.

Det var Scholasticas kjærlighet, leser vi, som gjorde hennes bønn velbehagelig. Er jeg én som elsker? Vet jeg egentlig hva kjærlighet er? Eller er ordet for meg abstrakt? Det er spørsmål vi kan stille oss idag. 

Noen som bryr seg?

‘Jeg lengter etter noen som ikke frastøtes av min gebrokkenhet, skuffes av min mislykkethet eller blir flau av min tristhet. Noen som verdsetter de dypere spørsmål jeg stiller, som er viss på meningen med livet og vandrer sammen med meg for å finne den. Noen som kjenner meg og, uforklarlig, bryr seg om meg.’

Kan du kjenne deg igjen i utsagnet? Det uttrykker motivasjonen bak et storstilt Møte som finner sted i New York neste uke, over tre dager. Blant annet inngår en panelsamtale over temaet ‘Én som er med meg’. Du kan følge den enten på Møtets nettside eller på www.ewtn.no.

Pave Benedikt XVI insisterte: ‘Enhver av oss er ønsket. Enhver er elsket. Enhver behøves.’ Hvorfor finner vi dette så vanskelig å tro på?

Slaveri

Bibelselskapets beslutning om å gjøre videre bruke av ordet ‘slave’ i neste års oversettelse, har vakt oppsikt. Beslutningen er gjennomtenkt, ja, har sågar vært gjenstand for en nettundersøkelse per klikk. Det er oppsiktsvekkende at Guds Ord kan oversettes ved folkeavstemning. Men er ikke selv de lærde debatter vel abstrakte? Tør vi anta at våre begreper om slaveri gjengir den tanke og praksis som ligger til grunn for gresk ordbruk i Det nye testamente? En norsk trell på Olav Tryggvasons tid kan knapt jamføres med en skikkelse i Onkel Toms hytte. Skal da Paulus, som kaller seg Kristi doulos, kunne beskrives utfra begrepet ‘slave’ med resonansen ordet har nå? Den katolske Kirke feirer i dag en sudanesisk helgen, St Josephine Bakhita, som tilbragte tolv år som slave. Hun ble solgt fem ganger. Hun gjennomgikk ubeskrivelig mishandling på både kropp og sjel. Hun var et ikke-menneske inntil hun ble erklært fri ved en rettsbeslutning i 1889. Den gjorde det mulig for henne å realisere et dypt begjær: Hun ble døpt, konfirmert, og ble etterhvert ordenssøster. I Kirken hadde hun lært hva det vil si å være fri. Jeg undrer hva Josephine hadde klikket, var hun blir gjenstand for en spørreundersøkelse om ‘slaveri’ er et adekvat moderne uttrykk for den kristne tilstand.

Muliggjøring

Problematikken i dagens evangelium (Mark 7,1-13) er tidløs. Vi har lett for å sette Guds bud ‘pent til side’, det være seg fordi vi ikke orker å følge dem, fordi vi mener de er gått ut på dato (lik sur melk) eller fordi vi er prinsipielt uenige i hva de fordrer. For all del, vi skal bruke forstand i møte med Guds åpenbaring: Det er en kristenplikt. Men den vesentlige spørsmålsstilling ligger dypere. Tror jeg at Gud har uttrykt seg definitivt i Jesus Kristus? Tror jeg at Bibelen på meningsfullt vis kan kalles ‘Guds Ord’? Har jeg tillit til at Gud vil oss vel, også når det han ber oss om er krevende? Vi er barn av en tid som har gjort helsestudioet til den ultimate helligdom. Vi former energisk oss selv på kropp og sinn etter egen forestilling. Har vi ennå plass, rent konseptuelt, til en Gud som ber oss om å gjøre eller bli noe vi ikke selv har tenkt på, som har evne til å muliggjøre det vi selv anser som umulig?

Blott til lyst?

Kan man leve blott til lyst? Det er spørsmålet som stilles i Il trionfo del Tempo e del Disinganno av Benedetto Pamphilij, for det var i de dager da kardinaler forfattet skuespill. Handel, som møtte Pamphilij i Roma i 1706 satte verket til musikk følgende år. Komponisten var da 22, kardinalen 53. Så forbauset de begge ville ha vært over å se deres opera oppført i Trondheim, så ved verdens ende, i aften — i Martin Wåhlbergs fine tolkning. Handlingen er enkel og grei. Den omfatter fire personifiserte gestalter: Skjønnheten rives mellom Lystens fristelser og Tidens strenge formaning, godt hjulpet i sin betraktning av Desillusjon, en flott alt-rolle. Litt etter litt innser Skjønnheten at Lyst rett og slett ikke er en ansvarlig partner på lang sikt. Hun beslutter at et verdi-hierarki behøves for å bygge et liv som har fremtidsvyer. I stadig større grad skjønner hun at sannhet, som først ikke fenget henne, i så måte er en viktig kategori. Overhodet ingen dum tematikk.

Materialisering

I et av hennes bredt anlagte ‘brev’, utgitt som essays, understreker Ida Görres at Gud er hinsides ethvert kjønnsbegrep. ‘Han er den Ene i enhver henseende, for han er all værens fylde. Men på det jordisk-menneskelige plan er denne fylden inndelt i kraftfelt av genererende og mottakende kjærlighet, av kjærlighet som beskyttende og omsorgsfullt opprettholder og av kjærlighet som bærer, føder og pleier. Gud er Faderen fra hvem alt farskap på jord får sitt navn; og Gud er den moderlige Gud ‘i hvem vi lever og beveger oss’. Kjønnenes symbolikk og hellige tegn-verdi er utømmelig rik og dyp. From hedendom visste mangt om dette (bare nå, på slutten av nytiden, har vi redusert det til ren materialisme). Kristne burde ha enda dypere viten. Kirkens store, ærverdige åndelige tradisjon er full av skjulte skatter vi igjen burde tilegne oss som våre egne.’ Teksten ble utgitt i 1949 i boken Von Ehe und von Einsamkeit. Görres kan ikke ha ant hvor vesentlig hennes bemerkning ville lyde trekvart århundre senere. Når det er sagt, hvem leser Görres nå om dagen? Også hun står for en skatt vi på nytt burde tilegne oss.

Trofasthet

prekenen han holdt ved Ida Görres’ begravelse den 19 mai 1971, siterte Professor Dr Joseph Ratzinger et smerte-rop fra et av hennes essays. ‘Hva om opprørerne faktisk eide fremtiden? Hva om prosessen som for oss forekommer som ødeleggelse og bedrag var Gud vilje? Hva om det var uttrykk for manglende tro å motsette seg den? Hva om (en pinende tanke i midnattstimen), hva om jeg var bundet til et stort, men ubønnhørlig døende legeme kun med følelsesmessige bånd, bånd som til syvende og sist utgjøres av subjektive, ufornuftige komplekser, fordommer, foreldet fromhet og lojalitet på feil grunnlag? Seiler vi i et skip som har slått lekk og synker centimeter for centimeter, slik at ikke bare rottene, men også forstandige, nøkterne folk hopper av mens de kan?’

‘Dog var alle disse spørsmålene’, fortsatte Ratzinger, ‘kvalifisert av en enorm tillit som ingen ting kunne ødelegge. Den fant uttrykk i den ikke mindre sterke bekjennelsen: «Jeg tror på Guds trofasthet!».’

Ja, her finner vi en tidløs kilde til balansert utsyn og stille glede.

Empoignement

Ah, Viktoria’, utbryter Yehudi Menuhin om Viktoria Postnikova: ‘For et empoignement! For en kraft, for en storartet hengivenhet, kraft og lidenskap! Det består intet opphold mellom henne og musikken. Hun setter i gang, og har full kommando.’

Bemerkningene falt i en samtale med Bruno Monsaingeon i det de to satt og lyttet til en innspilling av Postnikova og Menuhin som spiller Bartoks Første Sonate. Vi ser hva fiolinisten mente også her, hvor hun spiller Rakhmaninovs Klaverkonsert no. 1 med The BBC Symphony Orchestra under ledelse av Rozhdestvensky, som hun var gift med, i august 1979.

Men kanskje blir hennes uttrykk klarest i denne innspillingen gjort langt senere i livet. Som ekstranummer i Budapest spiller Postnikova Schuberts Impromptu no. 3, Opus 90. Hun er ett med klaveret, uten det minste behov for eksentrisk gestikk.

Tohu va-Vohu

‘I opphavet’, leser vi i Første Mosebok, var jorden ‘øde og tom’. Hvordan det kan ha artet seg, er noe de fleste av oss knapt kan forestille seg. Men vi får privilegerte impulser i et nylig gjenoppdaget fjernsynsintervju fra 1964 med Pater Georges Lemaître. Fysikeren og presten var blant de første som formulerte en ‘Big Bang’-teori. Han vektlegger at ‘opphavet er så uforestillbart, så annerledes fra verdens nåværende tilstand’ at vi først må ta mental avstand fra bildet av verden slik vi (tror vi) kjenner den: ‘Der finnes et opphav i flerfoldighet som kan beskrives utifra desintegreringen av all eksisterende materie i ett atom. Første resultat av desintegreringen er faktisk, så langt vi kan følge teorien, et universum, et ekspanderende rom fylt av plasma, av svært energiske stråler som går i alle retninger. Noe som overhodet ikke ligner en ensartet gass. Deretter skjedde det, ved en prosess vi vagt kan tenke oss, men dessverre ikke følge i særlig detalj, at gasser oppstod lokalt; gass-skyer som beveget seg med stor hastighet…’

Du finner videoen her, en transkribert versjon på fransk og engelsk here.

Fri foran overmakt

En anmeldelse av Josh Cohen nevner en hendelse fra Freuds liv som var meg ukjent. Den forekom da Freud, gjenstand for nazistenes intense oppmerksomhet siden Anschluss, endelig lot seg overtale til å forlate Wien på Orientekspressen i juni 1938.

‘Det at Freud så sent, med sånn ambivalens, lot seg rekruttere til fluktplaner, inngir ofte frustrasjon blandet med respekt. Hvordan kunne han, for eksempel, være så uvøren at han spurte Nazi-offiseren som ventet på hans obligatoriske signatur (det gjaldt et dokument som attesterte den ‘respekt og omtenksomhet’ Gestapo hadde vist ham) om han kunne legge til følgende setning: ‘Jeg kan anbefale Gestapo på det varmeste til enhver’? Bemerkningen risikerte å sabotere hele planen: Vitner forteller om raseriet på offiserens ansikt. Dog skal det godt gjøres å høre slik skarp galgenhumor uten å føle en bølge av beundring.’

Måtte beundringen man føler føre til besluttsomhet for egen del.

Lærde levitter

Jeg slumper å ha en biografi om den hellige Frans av Sales av Eugène Julien, biskop av Arras, utgitt i 1928. Den bærer innskriften: ‘A mes prêtres, ce beau visage de Prêtre’, ‘Til mine prester [tilegner jeg] dette vakre bildet av en Prest’. Ja, vi trenger vakre forbilder på hellige liv vi kan ønske å etterligne. At en biskop bidrar med slikt, er sannelig et pastoralt initiativ. Da Kong Henrik IV tilbød Frans forflytning til et rikere stift enn Genève, svarte han: ‘Jeg ber Deres Majestet om forlatelse, men jeg kan ikke motta Hans tilbud. Jeg er en gift mann. Jeg har ektet en fattig kone, og kan ikke forlate henne til fordel for en rikere.’ Her finner vi en hel teologi om bispestanden. Til sine prester sa Frans: ‘Det er ikke nok for geistlige å ville bli hellige; de må også bli lærde i sin stands vitenskap. For presters del, er uvitenhet mer å frykte selv enn synd; for ved uvitenhet taper man ikke kun seg selv, man vanærer, vanhelliger presteskapet. Lærdom er for en prest det kirkelige hierarkis åttende sakrament. Stor elendighet rammer Kirken når lærdommens ark finnes, ikke i levittenes hender, men i andres.’ Somme levitter synes nå om dagen å ikke ta dette så tungt. Så har vi godt av påminnelsen.

Gjennom tåkeheim

I det så mye ved Russland vekker frykt, indignasjon og raseri, er det viktig å huske det andre Russland kjennetegnet av dyp menneskelighet og åpenhet. Det gjør meg godt å se Yuri Norsteins vakre tegnefilm Pinnsvin i tåke på nytt. Det er en lignelse som ikke lett lar seg tolke. Den utspiller seg på mange nivåer. Den er kompleks, men på samme tid preget av største enkelhet. Den taler til oss om frykt, om reell fare, om uventede forbundsfeller, om gleden ved gjenforening i vennskap, og om den trofasthet og kjærlighet som kan rommes i et glass bringebærsyltetøy. Vi går alle gjennom perioder når vi ikke klart skjønner hvor veien går, når vi tenker vi ikke engang kan se våre egne føtter. Norstein bemerket en gang om filmen: ‘Pinnsvin går daglig på besøk til Bjørn, men en dag vandrer han inn i tykk tåke, og er ikke lenger den samme når han kommer ut av den. Dette er beretningen om hvordan vår sedvanlige tilstand kan, ved omstendigheter hinsides bevisst oppmerksomhet, omformes til en katastrofe.’

Dog har katastrofen ikke siste ordet. Skinner ikke stjernene enda lysere mot slutten, etter det Pinnsvin har gjennomgått?

Betydning

Standhaftig fortsetter Erkebiskop Sviatoslav Shevchuk sine daglige meddelelser til de troende i Ukraina og til folk av god vilje overalt. I går ytret han dette rop: ‘Vi vil høres i alle verdenshjørner, slik at mennesker hører at Ukraina lider, at Ukraina gråter, at vi har det vondt.’ Men han tillater seg ikke, og tillater ikke oss, å fanges av et innadvendt fokus på smerte. Han store anliggende er å ‘oppdage betydningen av kristen eksistens’ i lys av Kristi mysterium og på grunnlag av historisk virkelighet. Med blikket festet på dåpens sakrament, siterer Shevchuk Johannes Chrysostomos: ‘La oss tenke oss et gullbeger som har lidd skade. Samme hvordan det repareres, vil det alltid synes at det er blitt skadet. Hva må til for å fjerne ethvert spor av fordums skjensel fra begeret? Det må smeltes ned på nytt, føres tilbake i ilden, smeltes nok en gang, så få samme form som før, men det vil nå være fornyet. Det vil bestå av samme gull, ha samme begerform, men vil hentes ut fra ilden som nytt; det vil erfare nyskapelse og ny fødsel.’ Til slik nyskapelse er vi kalt. Vår verden trenger å fornyes i Kristus. Med erkebiskopen kan vi be: ‘Himmelske Far, la oss kristne i det tredje årtusen få oppdage at vi er Guds sønner og døtre.’ Slik, kun slik, finner vi kilden til varig rettferd, varig fred.

Nyhet

Den salige Cyprian var seg intenst bevisst nyheten i kristen tro og kristent levnet. Bevisstheten grunnet delvis i tiltrekningskraften han møtte i katolsk lære, liturgi og arv. Den sprang også fra erfaringen av hva en verden uten Kristus ligner på. I 1929, da P Cyprian var nyvigslet prest og jobbet i Onitsha, brøt en kopper-epidemi ut hjemlandsbyen hans. Folk der var overbevist om at sykdommen var forårsaket av onde ånder. En heksejakt tok til. Blant dem som ble utpekt var P Cyprians mor Ejikwevi. Hun ble ført bort fra fellesskapet og tvunget til å drikke gift. Vi kan bare ane hvilket dypt sår hennes brutale død etterlot i sønnens hjerte. Så gjør det desto større inntrykk at P Cyprians tro var så dypt preget av tillit til Guds forsyn.

Fra en preken på festdagen for Salige Cyprian Tansi

Riktig mål

Folk spør ofte: Hvordan skal jeg be? I en samtale med Lydia Chukovskaya den 27 september 1939, gav Anna Akhmatova et eksempel på hvordan man ikke skal gjøre det. På et tidspunkt da nasjonalt og eget liv var preget av stor spenning, gjenkalte dikteren med vennlig sarkasme et minne fra lykkeligere tider, kanskje for å atspre seg selv: ‘Engang, mens hun prøvde på en kjole sydd av Schweitzer, den sagnomsuste skredder, kysset min kusine (som veide over hundre kilo) et ikon av den hellige Nikolaus mens hun bad: Kjære, gi at den passer!’

Hvis vi er ærlige, ber vi ikke ofte på samme måte? Insisterer vi ikke på at Guds forsyn skal utstyre oss med antrekk som hverken passer oss eller viser oss fordelaktig? En forutsetning for bønn er ydmyk, altså realistisk, selverkjennelse. En videre forutsetning er tillit til at Gud vet hva som er best for meg, og vil gi det jeg trenger for å motta det. Da må jeg selv være villig til å gi slipp på kjære forestillinger om hva jeg ønsker meg eller tror jeg egentlig behøver.

Taushet

Tidebønnene gir oss i dag et fabelaktig lesestykke fra Ignatius av Antiokias Brev til efeserne (§ 15).

‘Det er bedre å tie og virkelig være enn å tale og opphøre å være. Det er en god lære når den som taler, handler ifølge det han sier. Det finnes én lærer som talte og det skjedde; det han gjorde også mens han tidde, var Faderen verdig. Den som i sannhet eier Jesu ord, er i stand til å høre også Ordets taushet, slik at han kan bli fullkommen, slik at han handler ved det han taler, og kjennes på det han tier om.’

Ἄμεινόν ἐστιν σιωπᾶν καὶ εἶναι, ἢ λαλοῦντα μὴ εἶναι. Fremmer min tale det vesentlige? Stadfester den det som er, eller nærer den noe uvirkelig?

Å være en kristen

I dag feires George Kardinal Pells Requiem i Roma. Sluttbønnen leses av paven. Mye er blitt sagt om Pell i de siste dagene. Matteo Mazuzzi skrev i Il Foglio at Pell ikke var noen naturlig diplomat. Sant nok. Hans frie tale kunne skape spenning, ja, det gjør den visst ennå, så å si hinsides graven. Selv vil jeg alltid forbinde Pell med et intervju kringkastet da han var blitt løslatt fra kasjotten i april 2020, etter å ha vært fengslet i månedsvis for gjerninger han ikke hadde begått, etter en rettssak som nå betraktes som regelrett justismord. Det slo meg at Pell var fullstendig uten bitterhet. Med robust likevekt godtok han det som var skjedd slik man godtar noen ukers dårlig vær. Han understreket at han ikke bar nag til sin anklager. Den hellige Silouan sa at oppriktig bønn for fiender er et kriterium for sann kristendom. I så måte har Pell etterlatt et lysende vitnesbyrd; det må få opplyse alt han ellers sa og gjorde. I sin siste preken, for en uke siden, oppfordret han sine lyttere til å virke for Kirkens enhet, tuftet på kjærlighet i sannhet. Det er likeledes et budskap vi skal ta til oss.

En hær med hærmerker

Walter Daniel, St Aelreds biograf, beskrev cisterciensernes foretak slik: ‘De holder fattigdommen høyt i hevd ved frivillig å gi avkall på ting, opprettholdt av fullkommen tro. Guds kjærlighet gjør slik øvelse gledelig. De holdes sammen av en gjensidig kjærlighet så sterk at deres fellesskap ligner en hær som marsjerer under hærmerker. Denne verdens blomster tramper de på med forglemmelsens fot; rikdom og status er dem likegyldige. Hva mat og drikke, handlinger og følelser angår, frigjør de seg fra verdens og kjødets velbehag. Utholdende gjensidig kjærlighet driver bort fra dem ethvert nag, enhver utvekst av sinne eller stolthetens skyggebilder, slik at de, som det står i Apostlenes Gjerninger, er forenet i hjerte og sjel av Den hellige Ånds nåde og kjærlighet.’

Ved slike prinsipper ble Kirken på ellevehundretallet radikalt fornyet.

Fornuftig liv

I en lesverdig anmeldelse i First Things, siterer Jennifer A Fray Elizabeth Anscombes syllabus errorum fra midt på 1980-tallet. Den består av ‘tyve teser som ble gjengs forfektet av henne kollegaer blant analytiske filosofer, teser hun anså for å stå i motsetning til kristen religion og som kunne, understreket hun, bevises uriktige ‘på rent filosofisk grunnlag’. Nesten alle tesene forutsetter et motsetningsforhold mellom natur — forstått som formløs, så uten objektiv mening eller hensikt — og fornuft. Jeg tenker på et av Chapmans vers i Tragedien om Charles, Hertug av Byron fra 1608: ‘Å hvilke motsetninger utgjør mennesket! Hvilke umulige blandinger!’ Dog er det tragisk (egentlig også komisk) at natur og fornuft, kropp og sjel skulle fremstilles som om de var i nødvendig konflikt med hverandre. For å oppklare dilemmaet, har Kirken vesentlige bidrag å komme med. Det vi trenger nå, er ikke retoriske følelsesutgytelser, men tenkere som med Anscombes disiplin, autoritet og klarhet kan føre en metafysisk debatt i den retning som her antydes: ‘Metafysikk er ikke et prosjekt som går ut på å bygge statiske systemer; nei, det er en levd praxis orientert mot visdom.’

Against Inhumanity

At almost 100, Henry Kissinger remains a keen observer of world affairs. In a 2021 book he discussed the way in which the balance of power is rocked by the onset of Artificial Intelligence, which Niall Fergusson has proposed we might rename ‘Inhuman Intelligence’. Recently Kissinger applied this perspective to the war in Ukraine: ‘Auto-nomous weapons already exist, capable of defining, assessing and targeting their own perceived threats and thus in a position to start their own war. Once the line into this realm is crossed and hi-tech becomes standard weaponry – and computers become the principal executors of strategy – the world will find itself in a condition for which as yet it has no established concept. How can leaders exercise control when computers prescribe strategic instructions on a scale and in a manner that inherently limits and threatens human input? How can civilisation be preserved amid such a maelstrom of conflicting information, perceptions and destructive capabilities?’ The ascendancy of the inhuman points to the urgency of Christmas. Faith in the incarnation does not just vindicate humanity; it asserts that we depend on God to know what is, in fact, human. That assertion appears to be empirically demonstrated round about us.

Epifani

Etter å ha tilbedt Guds Sønn, tok vismennene ‘en annen vei’ for å vende tilbake til sitt land. Valget hadde en pragmatisk grunn: Engelen hadde advart dem om Herodes’ renkespill. Men det ligger også dyp symbolsk sannhet i veivalget. Et møte med Jesus er forvandlende. Man er ikke den samme etterpå; det føles ikke lenger naturlig å vandre slik man vandret før. Vi higer etter noe annet som vi kanskje har vondt for å sette fingeren på.

Å være en kristen, er leve i en slik anderledestilstand, stadig på leting etter den rette vei. Veien, selvsagt, har et navn, et ansikt. Den viser seg for oss i Marias favn og her på dette alter.

Fra en Epifani-preken

Mot utkanten

‘Ratzingers dobbeltnavn — Joseph ved fødselen, Benedikt som pave — viser til en uskolert helgen, en av Guds fattige som ligner en russisk yurodivy, en av disse ekstravagante ‘Kristi dårer’ som nektet å adlyde verdens regler for å åpenbare menneskehetens synd. Joseph Ratzinger brøt ingen regler, til det var han for tysk. Men han oppfattet snart at i en åpenbart post-kristen verden vil Kirkens lys naturlig orienteres — på eskatologisk vis, kan vi si — mot det marginale, mot utkanten. Han innså at den katolske tros fremtid avhenger av dens evne til å bli en motkultur utgjort av kreative minoriteter som kan bli en surdeig til frelse. Forestillingen stemmer overens med bibelsk erfaring, også med kristen erfaring. Vi gjenkjenner her den røde tråd som bevarte klassisk kultur etter Romerrikets fall; som reddet Østens ikoner fra ikonoklasmen raseri; som utfordret arianismens tilsynelatende ustoppelige fremdrift. Dette har også vært det jødiske folks erfaring i et kontinuerlig diaspora gjennom århundrer og millennia. Ratzinger gjenkjente deri et tegn på Guds vilje.’

Fra et klokt essay av Daniel Capó Laisfeldt. Den spanske originalen finnes her.

Benedikt XVI RIP

“På vår livsaften”, sa Johannes av Korset, “dømmes vi alene på grunnlag av vår kjærlighet.” Det er som om vi nå ser kjærligheten opplyse denne standhaftige Herrens og Kirkens tjener, som også var en så til de grader vennlig mann. Han blir stedt til hvile nær apostelens grav.

“Stå fast i troen”, formaner Benedikt XVI oss i sitt testamente, “og la dere ikke forvirre.” Det som kun er av tiden — polemikk, synd, tomme hypoteser — alt det faller bort; det vesentlige forblir. “Jesus Kristus er veien, sannheten og livet; Kirken, til tross for sine mangler, er hans legeme.” I denne sterke bekjennelsen kulminerer teksten. La oss gjøre bekjennelsen til vår.

Fra et minneord om Benedikt XVI

Nativitas

 

Es ist ein Ros entsprungen!

Jeg ønsker alle lesere en signet jul.

Coram Fratribus tar en kort pause, men er tilbake tidlig på nyåret.

+fr Erik

Rex gentium

I dag, to dager før julaften, påkaller vi Kristus som Rex gentium: ‘Folkenes konge og den de lengter etter.’ Vi kan ha inntrykk av at vi lever i en tid som har mistet interessen for kristen forkynnelse. Men lengselen er der: Lengselen etter et fast grunnlag å bygge på; lengselen etter at selvmotsigelsene i våre liv forsones, at vår livskraft forenes. Kirken bekjenner Kristus som hjørnestenen, som den som gjør atskilte ting til ett. Han frelser oss fra vårt overmot, vår illusjon om å skulle klare oss selv, vår synd. I Marias Magnificat erklærer Guds Mor: ‘Han har sett til min ringhet’. Han ser til vår også, hvis vi gir ham tilgang. I dag kan vi spørre oss selv: Hva i meg trenger å forsones? Hvor trenger jeg inkarnasjonens nåde, frelsens kraft? For så å påkalle Herrens nåde akkurat der hvor den virkelig trengs. Og be, fylt av forventning og tillit: ‘Kom Herre Jesus, drøy ikke!’

Samtidig

I et vennskapelig skisse av Józef Czapski, skrev Wojciech Karpiński, ‘Etter våre første møter, vendte jeg stadig tilbake til hans offentliggjorte tekster. Der gjenkjente jeg skarpheten i hans røst, vanen han hadde med å understreke enkelte ord, trykket i kursiv i teksten, ved geberder og intonasjon mens han snakket. Jeg gjenkjente det samme kvikke, presise syn på ting. Jeg gjenkjente bruken av presens indikativ når Czapski omtalte Delacroix, Corot, Degas, Daniel Halévy – eller seg selv noen tiår tidligere. For ham var ethvert virkelig vesentlig problem et samtidig problem.’ Czapski ville likeledes ha talt i presens om Aischylos, Profeten Jesaja og Frelserens fødsel i Bethlehem. Så begrenset og kjedelig livet blir når vi reduserer begrepet om hva som er ‘samtidig’ til det som slumper å skje akkurat nå. Et sant bilde av virkeligheten, lar oss ane et  som er allestedsnærværende.

Honningstrøm

‘Denne Doctor Mellifluus‘, skrev Pius XII om den hl Bernard, ‘var så fremragende ved sin naturs og sitt intellekts begavelser, så Gudsberiket med himmelske gaver, at han, i en endringsrik og stormfull samtid, syntes å dominere ved sin hellighet, sin visdom, sitt gode råd.’ Han var også en fenomenal formidler. Vi kan slutte det av epiteten doctor mellifluus: Bernards lære syntes en honningstrøm, så full var den av sødme og godhet. I en tekst vi leser til vigilien i dag, foregriper Bernard interaktiv kommunikasjon. Han forestiller seg at menneskeheten henger på Jomfru Marias lepper i dét hun forbereder sitt svar på Gabriels bebudelse. ‘Svar da raskt’, sier han til henne: ‘dette er ingen tid for å la jomfruelig enfold glemme klokhet!‘ Det er retorisk Schwung i stykket; det er også stort alvor. Bernard minner oss om at julen gjelder oss alle. Jomfruens ‘Ja’ er kilden til vårt håp. Vi kalles til å gjøre det til vårt.

Systemendring

La oss begynne med et lett spørsmål. Hva er inkarnasjonen?

— Nå, jeg er ikke sikker på at det er så lett. Først og fremst står den for et umulig paradoks. Den viser oss foreningen av to enheter av absolutt uforholdsmessighet: Guds uskapte vesen og vår eksistens skapt av støv. Kristendommen baserer på forundring i møte med denne enheten. Vi må huske at Ordet, ved å bli kjød, ikke bare lånte en menneskekropp som losjerende gjest i 33 år. Det er menneskenaturen som sådan — kjødet — som inngis potensiale til å motta Guds liv. Å være menneske etter inkarnasjonen er ikke det samme som å være menneske før inkarnasjonen, om man tror på Kristus eller ikke, ja, om man slett ikke aner at Kristus noensinne vandret på denne jord. Vil liker å snakke om ‘systemiske’ forhold i disse dager. Noe systemisk skjedde med menneskets kjød ved inkarnasjonen. Kjødet åpnet seg for transcendens og evighet.

Fra en Pillar-samtale med Luke Coppen

Perspektiv

Som ung karterusermunk, skrev Dom Jean-Baptiste Porion til sin søster: ‘Jeg ser rikdommen som finnes i et enkelt perspektiv, for eksempel i omrisset av et fjell med furutrær i mai måneds gylne herlighet, i oktoberdis, eller når som helst. Vi må bli et speilbilde, et ekko av denne skjønnhet. Den åpenbarer alltid noe nytt; allikevel sier den hver gang alt. Jeg undres om det er bryet verd å reise?’ I et helt annent kulturelt univers har Zhu Xiao-Mei skrevet om Gabriel Chodos at han lærte henne dette: ‘Man fordyper seg i pianoet, i musikken, like godt ved å gå i dybden av ett eneste verk som ved å øve mange ulike verker. Mange store forskere vet at det er ved å fordype et særskilt, begrenset emne over tid at man gjør de mest betydningsfulle oppdagelser, og derved utvikler en metode som setter én i stand til å arbeide med et hvilket som helst emne.’ Denne grad av tålmodighet, utholdenhet og kontemplativ teft er verd å trakte etter.

Rorate

Advents liturgi er lik en kameralinse som beveger seg fra panorama til hårfint detaljfokus. Vi går ut fra en kosmisk lengsel og påkaller himmel og jord, duggen og mulden. Vi ber om at universet som sådan skal frembringe Frelseren. Så forankres vår forventning i historien som går lineært fra skapelsen til Abrahams kall; fra Israels historie til Døperen; fra Marias ja til Barnet i krybben. Vår tro er vakker! Men den begrenser seg ikke til poetiske bilder. Den baserer seg på ting som er skjedd; og peker fremover mot ting som skal skje. Vårherre Jesus Kristus, Guds inkarnerte Sønn, er nærværet alt jordisk lys peker mot; han stråler selv av uskapt Lys, utsendt til frelse, håp og glede for verden. I Roratemessen når Lysets gjenskinn oss varmt flakkende, trøstende, omfavnende. Når vi gjennom Kirkens røst, i liturgien, hører Profetens ord, ‘Jeg skal frelse deg’, er det ikke som et generisk utsagn, men som et personlig løfte. Det opplyser hver og én av oss. La oss da bli lys.

Overgang

Den som vil leve i Kristus, skrev Johannes av Korset, må grave dypt, for Kristus er ‘som en rik gruve med mange passasjer fulle av skatter. Uansett hvor dypt man graver, finner man ingen ende, ingen bunn. Tvertimot, i hver gruvegang finner man nye malmårer. […] Men sjelen kan ikke gå inn i disse skattkammer, ja, ikke nå frem til dem, dersom den ikke først har gjennomgått og trengt ned i dyp lidelse, både i det indre og i det ytre.’ Det vi hører her, er ingen masochistisk forherligelse av lidelse, men uttrykk for en kjensgjerning: Overgangen fra vår skapte natur, såret av synd, til Guds uskapte, hellige lys er så veldig, så kategorisk at den vil være smertefull. Vi må gi slipp på mye. Å foreta overgangen, skrev Johannes, kan kjennes som å gå gjennom en mørk natt. Der blir vi kjent med Jesu Kors, som symbolsk lar vårt livs vannrette og loddrette akser møtes. ‘Korset er porten man må gå inn gjennom for å nå Guds visdoms rikdommer, og den port er trang. Mange ønsker å nyte godt av gledene den fører inn til, men få av dem er villige til å gå inn gjennom porten.’ Er jeg? (Cant.Esp. B, str. 36-37)

Frykt tok feil

‘Kvelden jeg ble født’, sier den ukuelige Heidi Crowter, ‘gråt min mor og sa til min far, “Hun vil aldri gifte seg eller bli brudepike” — men der’, tillegger hun, ‘har jeg bevist at hun tok feil.’ Frykten en mor kan føle når hun, som Heidis, oppdager at barnet hennes har Downs, er mangslungen og lett forståelig. Det fryktelige er at samfunnet i stor grad bare bekrefter frykten, i den grad at en mor kan føle hun ikke bør føde et slikt barn. Vi trenger å høre andre historier, lik dem kringkastet for få år siden i denne lysende lille filmen. Der slås det fast med myndighet: ‘Ditt barn kan bli lykkelig!’ Filmen ble laget for Verdens Downsyndromdag, den 21. mars, som slumper å være festdagen for den hl. Benedikt. Hans store spørsmål var og forblir: ‘Hvem er den mann som søker livet?’ Vi kunne tillegge: Og hvilket er det samfunn? Jérôme Lejeune, oppdageren av Trisomi 21, skrev, ‘Kvaliteten på en sivilisasjon lar seg måle på grunnlag av respekten den viser sine mest utsatte medlemmer.’

Sta Lucia

Under kristningen av Norge ble kirker iblant bygd på gamle blotsteder. Slik renset man sporene etter hedensk uhumskhet; så viste man at kristendommen bragte lys fullbyrdelse av fordums obskure anelser. Noe lignende skjedde med Lucia-tradisjonen. Lussinatt var et begrep i skandinavisk middelalder. Folk forestilte seg at Lussi, en kvinnelig demon, fór grufull gjennom verden på denne, årets mørkeste natt, en ondskapens ri rett oppunder jul. Denne nattlige heks fant sitt motstykke i Lucia, hvis navn betyr ‘lysende’. Den historiske Lucia ble født, sies det, på Sicilia i 283. Grepet av evangeliets skjønnhet, vigslet hun seg Kristus helt. Forsettet møtte uforstand, men hun stod fast ved det. Hun gikk i døden heller enn å la seg frata friheten til trofasthet. Lucia var pur ung, en jentunge. Men hun vant, spinkel som hun var, over vold og mørkemakt ved oppklart kristen troskap. Det var åpenbart, for våre aner her i Norden, en kilde til håp. Det kan det sannelig være for oss også. 

Gledens askese

Tenker vi at det er hyklerisk å utføre en handling som ikke er i samklang med det vi spontant føler? Da skal vi huske, nettopp, at følelser i stor grad formes av handlinger vi fritt beslutter å utføre eller avstå fra. Besluttsomhet er viktig i vårt moralske og åndelige liv. Det er som med idrett. Ikke mange av oss er parate, sånn av oss selv, til å løpe et  maraton. Kondisen må opparbeides over tid. Vi bor i en tid og et land hvor der finnes et helsestudio på hvert gatehjørne. Vi vet hvor virksom regelmessig fysisk trening kan være. Skal vi ta vår åndelige øvelse på mindre alvor? Det ville være uansvarlig og uklokt. 

Fra mitt hyrdebrev for advent

Tidlig krøkes

Beethoven-tolkeren Rudolf Buchbinder har sagt, ‘Fra jeg var fem år gammel, var én ting klinkende klar: Jeg ville bli pianist.’ Han innrømmer at han kjente et øyeblikks tvil da han var åtte eller ni og lurte på å bli dirigent isteden (‘Jeg innbilte meg kanskje at jeg da måtte øve mindre’). Men utroskapen varte ikke lenge. Han forble trofast mot sin første inspirasjon. Etter 60 år ser han ikke ut til å angre. Vi er varsomme, nå, med å la barn ta store valg tidlig. De må jo se verden først! Det er visdom i dette. Men jeg undrer: Tar vi tilstrekkelig på alvor det klarsyn barn ofte har i forhold til hva som teller og ikke her i livet? Thérèse av Lisieux, en kirkelærer, visste at han skulle bli nonne fra hun var liten, og kjempet for å realisere sitt prosjekt. Hva ville hun ha blitt fortalt i dag? At hun burde studere til siviløkonom først, for å smake på det ‘virkelige liv’? Eller i det minste loffe rundt det Fjerne Østen en stund? Kanskje vil Den hellige Ånd ikke oppvekke en Thérèse av Lisieux i våre dager. Men hva om han gjorde dét?

Å finne balanse

Enkelte liv er så rike på opplevelser, motstridigheter, spenninger, lidelser og gleder at de ikke synes å passe inn i én biografi. Slik er Zhu Xiao-Meis liv. Hennes selvbiografi, strukturert på Goldbergvariasjonene, forteller historien om et sjeldent musikalsk talent knust av Kinas kulturrevolusjon – knust, men ikke utslettet. Beretningen om hvordan hun, i omskoleringsleiren Zhangjiako, fant et trekkspill brukt ved en propagandaforestilling, så trakk ut av det (og av minnets dyp) Chopins Étude nummer 2, opus 10, bærer vitnesbyrd om åndskraft. Erfaringen ble et vendepunkt. Fra da av var hun som så ut til å ha tapt alt, selv selvbildet, igjen ‘hjemsøkt av musikk’, særlig Bachs, som viser at det er mulig å integrere motsetninger i harmoni, likevekt og skjønnhet. ‘Har man mye å uttrykke, i livet som i musikken’, skriver Zhu Xiao-Mei, ‘må man ta seg tid til å si det.’ Gud skje lov gjør hun det. Har du ikke hørt hennes Goldbergvariasjoner, kan du lytte til dem her. Og du hører henne snakke om deres betydning i Michel Mollards dypsindige dokumentarportrett Taos bevegelse er tilbakevendende.

Visdom

‘Visdommen blir æret gjennom sitt eget verk’ (Mt 11,19). Hva skal det bety? Jesu ord utgår fra forbauselse i forhold til ‘dette slektledd’. Vi konstaterer at en palestinsk sammenheng for 2,000 år siden har mangt til felles med vår norske av i dag. Også her og nå er det uvisst spill å spå massens reaksjoner, å føre seg sånn eller slik for å gjøre folk til lags. God PR er viktig, men har sin begrensning. Til syvende og sist, når oppriktighet lengst. Vårherre gjorde inntrykk ved sin ‘myndighet’, vet vi. Begrepet (ἐξουσία) kunne også oversettes, mener jeg, med ‘helstøpthet’. Det Jesus sa og hans gester utad var i samsvar med hans vesen, med hvem han var. Derfor lyttet folk selv når han sa selv ting som gikk på tvers av almen forventning. God kristen formidling dreier seg ikke først og fremst om kommunikasjonsteknikk, men om integritet. Visdommen taler for seg selv, hvis vi bare lar den komme til uttrykk i oss, ved oss.  

Immaculata

Oppdratt som vi er i en vitenskapelig mentalitet, tar vi det for gitt at ting skjer utifra en kauslitetslogikk. Vi skrur på bryteren, og lyset slås på. Lånerenten stiger, og konsum-mønster endres. Fabrikker i Newcastle slipper ut giftig gass, og norske reinsdyr mister håret. Våre apparater, vår økonomi, vårt sårbare økosystem synes alle å adlyde kausalitetens grunnleggende prinsipp. Så antar vi lett at det rett og slett er sånn ting er. Vi skal passe oss for antagelsen, særlig i teologi. Dagens høytid, vesentlig for frelsesverket fullbyrdelse, handler om en effekt som går forut for sin årsak. Jomfru Marias Ubeflekkede Unnfangelse er ingen romantisk myte som liksom fritar Guds Mor fra menneskehetens normer, hvis flekker vi kjenner godt. Høytidens budskap er ikke at Maria ikke trengte frelse. Tvert imot, vi kan si at hun er mer frelst enn noen annen, mottager av en enestående nådesutgytelse.

Fra en preken for 8. desember

 

Tid til å lese

Ambrosius av Milano — biskop, politiker, dikter — var en særs travel mann. Allikevel visste han å finne ro. Jeg blir alltid slått av Augustins beskrivelse av ham i Bok VI av Bekjennelsene. Augustin var ingen smisker. Men det er ærefrykt i beretningen om et menneske som dypt berørte hans eget liv: ‘Ofte når jeg var tilstede — for Ambrosius lukket aldri sin dør og det var vanlig å stikke innom uten avtale — så jeg ham lese i stillhet, ja, aldri på annet vis. Jeg satt da selv lenge i stillhet, for jeg våget ikke å forstyrre én så fordypet i tanker; så gikk jeg min vei.’ Stykket siteres ofte for å belyse lesevaner i Antikken (det er klar at normen var høytlesning). Mer vesentlig minner det enhver person i lederstilling om viktigheten av å fortsette med grundige, konsentrerte studier midt i alt det andre som krever éns oppmerksomhet. ‘La aldri et meningsløst eller overflødig ord komme ut av din munn’, skrev Ambrosius til den nyutnevnte biskopen Constantius. For å følge et slikt råd, må man stadig forankre seg i forstandige uttrykk for grunnleggende sannhet som nærer, former og setter en standard for egen forstand.

Tapt anledning

Poulencs Dialogues des Carmélites er en opera basert på et skuespill av Bernanos basert på en novelle av Gertrud von Le Fort basert på en sann historie. Den må være det mest teologiske verk i klassisk operas repertoar. Det kan gå én hus forbi hvis én uten videre besøker Emma Dantes oppsetning ved Opera di Roma. Hvorfor hennes karmelitter er kledd som billigversjoner av Nattens Dronning, går låghalte og bærer blå kirurghansker, aner jeg ikke. Sangen er storartet. Michele Mariotti dirigerer orkesteret mesterlig. Men for en prøvelse for sangerne å utsettes for en oppsetning kjennetegnet av tåpelighet. Den kristne symbolikk som forekommer brukes så uforstandig at den blir absurd, som hvis man hadde satt opp Turandot på bakgrunn av Rødhette, med ulven i kimono. Dette er en tapt anledning – og en påminnelse om at det haster med å føre kristent symbolspråk videre. Man ser en stor kontrast til, for eksempel, Riccardo Mutis feterte oppsetning fra 2004, for ikke å snakke om Dervauxs fra 1958 med Poulencs originalbesetning, tilgjengelig som lydopptak i Internettarkivet.

Misjon

Frans Xaviers misjon var ingen vedvarende suksess. En talende begivenhet fant sted i 1551. Etter å ha virket i Yamaguchi i månedsvis uten å omvende noen, underviste Frans’ kompanjong Fernandez offentlig en dag, da en mann kom opp opp til ham og spyttet ham i ansiktet. Fernandez tørket sitt ansikt med ro, og fortsatte forkynnelsen. Ansikt til ansikt med slik oppførsel, lot en av jesuittenes bitreste motstandere seg omvende og bad om dåens nåde. I løpet av noen uker telte Kirken på stedet mange kristne. Vi klager i dag over at samfunnet ikke vil høre det kristne budskap. Men hva plager oss egentlig? Det faktum at Kristus ikke er kjent? Eller dét at færre verdsetter oss og vår engang prestisjetunge institusjoner. Ofte er motivene våre blandede; derfor må vi ransake dem ordentlig. Vi er kalt til å kaste ild på jorden. La oss være innrettet på det, ikke på å pynte våre egne fasader. Hvis verden spytter på oss, kan vår reaksjon åpenbare Kristi åsyn mer virkningsfullt enn allverdens veltalende prekener. Herren byr oss, ‘Fritt har dere mottatt, så fritt skal dere gi’. Så skal vi da handle nettopp slik. (Fra Entering the Twofold Mystery).

 

Blindhet & syn

Blindhet er et ledemotiv i Skriften. Blindhet kan forårsakes av sykdom, som i Bartimaeus’ tilfelle. Da må inngripen utenfra til for å helbrede den. Jesaja omtaler blindhet av en annen art, en konsekvens av å være oppslukt av skygger og mørke (29:18). Lider man av denslags blindhet, må man tre ut av mørket først; ellers kan intet menneske hjelpe. Selv friske øyne er blinde i et innestengt, uopplyst rom. Det består en risiko for at denslags blindhet blir en vane. Den er ikke aldeles ukomfortabel. Det jeg ikke kan se eller velger å ikke se (i meg eller omkring meg), krever ingen respons av meg; ved å lukke mine øyne, sparer jeg meg fra å måtte utøve min frihet. Evangeliet vil gjøre oss til seende kvinner og menn, altså til illusjonsløse realister som ikke desto mindre oppildnes av uovervinnelig håp. Når vi løfter våre øyne for å møte Guds blikk, som følger oss overalt, oppdager vi det eneste perspektiv som gjør verden begripelig. Vi ser universet oppslukt av en veldig kjærlighet som utgjøres, på samme tid, av rettferdighet og miskunn. Ubi amor, ibi oculus. Skal våre øyne se klart, må vårt hjerte først befris, utvides, opplæres til å elske.

Vår Frue av Snøen

‘Sjelden har jeg nærmet meg et sted med mer åpenbar angst, skrev Robert Louis Stevenson i Vandringer med et esel i Cévennes, ‘enn klosteret Vår Frue av Snøen.’ Ja, slik kan klosterliv virket på folk. Da han ble bedre kjent med Trappistabbediet, hvor Charles de Foucauld senere tok fatt på sitt vigslede liv, fikk Stevenson øynene opp, ikke kun for en gruppe elskelige eksentrikere, men for klosterlivets dragningskraft. Han gikk videre, forteller han, ‘med oppriktig beklagelse’. I dag skjedde noe enestående i Vår Frue av Snøen. Etter å ha vært Trappistmunkenes hjem i 172 år, ble det i dag overtatt av cistercienserinner fra det blomstrende klosteret Boulaur i Gers-regionen. Da hun sendte grunnleggerskene avgårde i går, sa abbedissen: ‘Måtte de tiltrekke riktig mange kall, for slik å bli i stand til selv å grunnlegge’. Det kan synes vel vågalt å by et ikke-ennå-grunnlagt kloster foreta en grunnleggelse – men nei, slik er livets logikk: vi mottar det naturlige og overnaturlig livs gave for å gi det videre. Vår oppgave er ikke blott å blomstre, men å bære frukt. Var vi mer oppmerksom på dette, ville mangt i Kirken (og i verden) se annerledes ut.

Tapper biskop

For 500 år siden, 28 november 1522, utåndet metropolitten Erik Valkendorf i Roma. Han var kommet for å søke Den hellige Stols støtte mot Kong Christian IIs pretensjoner. Denne nest-siste erkebiskop av Nidaros, hvis skjebne slående ligner Thomas Beckets, stod bak Missale nidrosiense (1519), messeboken som ble brukt overalt i hans digre provins som omfavnet, ikke bare Norge, men Island, Grønnland, Orkneyøyene og Isle of Man. Han foreskrev at alle prester skulle be følgende bønn før de feiret Messeofferet: ‘Gi meg, Herre, inderlige tårer som kan rense mine synders smuss, og fyll min sjel alltid med himmelsk munterhet. Jeg ber deg, Jesus, ved dine elskverdige tårer: Gi meg den tårenes nåde jeg kun kan oppnå hvis jeg får den av deg. Gi meg en uutgrunnelig kilde til tårer, så tårene blir min føde dag og natt. Gjør rede dette bord til din tjener for ditt åsyn, så det kan styrke meg. Jeg ønsker å mettes ved det daglig.’ Her finner du lenker til gudstjenestene i Collegio dell’Anima, hvor Valkendorf var medlem, samt pressedekning.

Vekk morgenrøden

Får man be tidebønner etter ordningen foreskrevet av den hellige Benedikt, byr lørdagens vigilie på et mektig panorama. Salmene tar én på en reise fra universets opphav gjennom Israels historie frem til et glimt av evigheten: ‘Jeg skal vekke morgenrøden’.

Vi har godt av å minnes om at historien går mot et mål.