Ord Om ordet
Alle sjelers dag
2 Makk 12:43-46: Den herlige lønn som venter dem som dør i troen på Gud.
Rom 8:31b-35, 37-39: Hvem skal kunne skille oss fra Kristi kjærlighet?
Joh 11:17-27: Jeg er Oppstandelsen og Livet.
Nylig fant jeg i NRKs arkiv et opptak av Tanker om tvil og tro fra 1969. Haagen Ringnes samtaler der med Pater Hallvard Rieber-Mohn, blant annet om døden. ‘Døden’, bemerker dominikaneren, ‘er en slags tabu i vår oppdragelse, i våre samtaler, vår omgang.’ Han siterer Paul Tillich, som skal ha sagt at ‘døden er for vår tids mennesker hva sex var på Victoriatiden, den er der, men ingen nevner den.’ ‘Vi har’, fortsetter han, ‘en rekke indirekte måter å få oss døden fra livet på […], blant annet denne hektiske dyrkelsen av ungdommen som den egentlige levealder, som skal forlenges kunstig; og så har vi fortrengningen av de gamle fra samfunnet.’ Han spør: ‘Kan det være riktig at vi […] berøver det fulle menneskelige register dette uhyre verdifulle bidrag som livets sluttfase er?’ Her er det mangt å tygge på den dag i dag.
Dog var det paterens siste replikk som slo meg mest:
Vi som krever å være så realistiske, som forlanger å få allting usensurert, å vite alt, gjennomprøve både perversitet og narkotika og jeg vet ikke hva, vi er [når det kommer til døden] plutselige dypt løgnaktige: døden er ikke comme il faut, døden er ikke stueren, og allikevel er den det sikreste vi vet om vår fremtid.
Sånn kunne man altså sitte og prate på norsk fjernsyn for et halvt århundre siden.
Jeg tror knapt vi siden, som samfunn, er blitt sannferdigere siden dengang. Vi later ennå helst som om døden ikke var der. Den svøpes i eufemismer. Og, når sant skal sies, hva ellers skal folk gjøre, hvis de tenker seg døden som en murvegg de er dømt til å kaste seg mot?
For en oppgave vi da har, dere og jeg, betrodd budskapet om at døden ikke er en vegg, men en åpen dør; at vi ikke, ved slutten av vårt jordeliv, utslettes, men at vårt vesentlige selv kalles til udødelighet; at valgene vi tar her og nå har evig betydning!
‘Jeg er Oppstandelsen og Livet’, sier Vårherre Jesus Kristus. Å tro på ham, det er å leve i ham, å eksistere på nye premisser. Da kan ‘hverken de ting som nå er eller de ting som skal komme’ være til endelig bekymring, for vi lever i et salig håp som ikke må vende blikket bort fra døden, men kan se den i øynene og gjenkjenne, ikke en ansiktsløs mann med ljå, men, slik den hellige Frans uttrykte det, ‘sora nostra morte corporale’, ‘den kjødelige død, vår søster’. Døden er ikke til å spøke med, sannelig; men der er heller ingen grunn til å fortie den. Tvert imot.
Mangler vi selv ord for å omtale døden, gir Kirken, vår Mor, oss ord. Bønnene i vårt missales Requiem-messer er blant de vakreste som finnes. I tillegg har vi Kirkens egne komposisjoner og dikt, ikke minst det storslagne Dies irae vi nettopp har sunget. Teksten tilskrives Tommaso da Celano, en av Frans av Assisis medbrødre og hans første biograf. Gudskjelov har den alltid beholdt sin selvfølgelige plass i vår katolske Bønnebok.
Hvis teksten på noen kanter er falt i unåde, er det fordi den klart omtaler dommen som venter oss. Vi liker ikke tanken på å dømmes, vi som mer eller mindre har avskaffet prøver selv på skolen. Vi vil helst bare bekreftes. Men skulle det liksom være livets mysterium: At ingenting har konsekvens, at det gode forblir uten anerkjennelse, at det onde ikke fordømmes?
Tilværelsen er tross alt alvorlig; går livet videre etter døden, er det kun naturlig at vi der også møter alvor.
I Dies irae kommer naturlig frykt til uttrykk. Det gjør godt å ytre det vi er redde for, å bekjenne, slik vi gjør i hver messe, at vi ikke har levd opp til den standard vi er forpliktet til; men at vi likefullt håper på miskunn. Dommeren vi står for, er ingen paragrafrytter. Han er rettferdig, men også barmhjertig. Han la vår byrde på sine skuldre, og erklærte, ‘Jeg er ikke kommet for å kalle de rettferdige, men syndere’. Hyrden som venter oss ved kveen, det er Guds Lam.
Kjernen i Dies irae er ikke dommedagsbasunene som toner så majestetisk i Verdis eller Mozarts sublime tonesettelser. Det er de to vers som forekommer nøyaktig i midten av diktet, lik hengsler dramaet snur seg på. La meg få lov til å minne dere om dem:
Recordare, Iesu pie,
Quod sum causa tuæ viæ:
Ne me perdas illa die.Quærens me, sedisti lassus:
Redemisti Crucem passus:
Tantus labor non sit cassus.
Ah! Om vi bare på norsk hadde kunnet uttrykke oss så pregnant! Vi må nøye oss med en omskrivelse, men den bør i det minste være eksakt. Det første vers lyder: ‘Husk, milde Jesus, for min skyld la du din vei til vår jord: På den dag, slipp ikke taket i meg!’ Slik får hver av oss lov til å be, ja slik må vi be hvis vi tar evangeliet på alvor; for Vårherre ville ha fullbragt sitt verk for deg, for meg alene.
Innsikten får uttrykk i det andre av de to sentrale versene. Den bedende identifiserer seg med kvinnen ved brønnen i Johannes’ evangelium, den utstøtte som går og henter vann i middagsheten for å slippe å treffe andre. Verset lyder: ‘På søken etter meg satt du der, utmattet; meg frelste du da du utholdt korset. La ikke slikt besvær gjøres til intet!’ Nei, det lar Herren ikke skje. Da skal dere og jeg heller ikke la det skje.
I dag ber vi med takk for alle våre kjære avdøde, og for de døde som ingen husker. Vi fokuserer samtidig vårt blikk på den dag når vi skal forlate denne verden. Ingen av oss vet om vi har lang eller kort tid i vente. Det vi vet, er at Kristi evige rettferd og miskunn venter oss. La oss leve ved ham, med ham slik at vi i ham får dø når den tid kommer, med fred, i tillit, med takknemlighet i hjertet. Amen.
Alle sjelers dag: Et flammelys over våre liv, herlig som en Trondheimsoloppgang i november.