Ord Om ordet
Konfirmasjon
Apg 1:12-14: De gikk opp til den salen hvor de vanligvis holdt til.
1 Pet 4:13-16: Blir dere forhånet for Kristi navns skyld, hviler Guds Ånd over dere.
Joh 17:1-11a: La herligheten lyse om din Sønn.
Kjære konfirmanter,
For to uker siden, 6. mai, ble Kong Charles III kronet i Westminster Abbey. Opplegget var storslagent. Hadde vi internett, kunne vi følge det i detalj fra begynnelse til slutt — med ett unntak. Etter troskapseden, da tiden var kommet for kongen til å salves, ble han avkledd de praktfulle gevanter han var trådt inn i kirken med, purpur og hermelin. Underlig naken og sårbar så han ut, stående i svart brok og hvit skjorte. Charles ble så ført til sin trone, som fikk tre skjermbrett satt omkring, med eneste åpning mot øst, der erkebiskopen stod med vigslet olje. Gardister holdt skjermene på plass med blikket vendt mot gulvet: Ingenting skulle de se, om enn de stod nær. Slik ble vi, publikum, lukket ute. Her forgikk noe vi ikke var skikket til å være med på.
Det er rart. I vår tid krever vi retten til å se alt. Vi er determinerte kikkere. Ingenting er for intimt eller for grotesk til at det ikke kan vises på en skjerm. Det setter spor i oss, for synsminnet er sterkt. Det øyet har sett, forblir i sjelen. Vil vi ha bevis på det, er det bare å tilbringe noen dager avskåret fra visuelle impulser, alene på en hytte ute i skauen. Vi forundrer oss da over hvor mange bilder vi bærer i oss ubevisst; gode, vakre bilder, som utgjør indre rikdom, men også stygge bilder vi helst ikke ville ha sett. De er der allikevel. Sinnet har ingen delete-knapp. Det jeg først har sluppet inn i min bevissthet, må jeg leve med, og på et vis lære meg å forvalte.
I en sånn sammenheng gjør det inntrykk når noe fullt lovlig foregår for våre øyne som vi ikke får lov til å se, ikke fordi det er skadelig, men fordi det er hellig. Englands nye konge kom helt sikkert til kirken fin, fjong og velluktende. Salvingen dreide seg ikke om hygiene eller pynt. På hendene, brystet og hodet ble han salvet. Hendene står for handling, brystet for hjertets intuisjon, hodet for tanken. Mens ritualet pågikk, bad erkebiskopen av Canterbury om at kongen, hjulpet av himmelsk nåde, måtte få ‘regjere og bevare i velferd, fred og gudelighet det folk som er deg betrodd’. Salvingen handlet ikke om å øke kongens fortreffelighet; den var et redskap som satte ham i stand til handling for andres beste, til å kunne tjene.
Det settes ingen skjermbrett rundt dere, konfirmanter, når dere nå salves med krisma; men noe vesentlig og hellig skjer med dere også. Jeg salver dere mens jeg nevner deres navn og ber: ‘Motta seglet på Guds gave, Den hellige Ånd’. Vi ser sjelden segl nå som vi korresponderer elektronisk, så det kan være nyttig å minnes om hva seglet står for. Et segl er en figur stemplet i lakk eller voks, et unikt avtrykk som garanterer et dokuments ekthet. Et segl er personlig. Hver pave, for eksempel, har sitt unike segl. Mottar man et brev forseglet med dét, kan man være sikker på hvor det kommer fra. Er seglet ubrutt, vet man at ingen andre har lest brevet. Når en pave dør, er noe av det første som skjer at Camerlengo-kardinalen slår seglet i stykker med en hammer. Seglet er dødt; det har kun betydning og verdi når den som eier det, lever.
Når Herren i dag, gjennom Kirken, setter sitt segl på dere, er det som en levende kraft. Hver og én mottar seglet ved navn. Seglet garanterer at, jo, dere kommer fra Gud og er bærere av hans budskap. Som Paulus skrev i sin tid: ‘dere er et brev fra Kristus […] skrevet, ikke med blekk, men med den levende Guds Ånd. Ikke på stentavler, men på menneskehjerter—tavler av kjøtt og blod’ (2 Kor 3.3). Nåden dere mottar i dag, sitter dere i kroppen.
Lær å lytte til ordene skrevet på deres hjerter. Husk at Guds røst også lar seg høre ved kjøtt og blod når selve kroppen er vigslet.
Vårt samfunn er veldig opptatt av kroppen. Vi har høye forventninger til egen kropp. Vi vil se godt ut. Vi ser kritisk på andres kropper. På samme tid sliter mange med å finne seg til rette i kroppen. For et par år siden fastslo en undersøkelse at 61% av norsk ungdom, gutter og jenter, er misfornøyd med utseendet sitt. Ingen trenger å si om de føler seg rammet; men gjør noen dét, kan de være sikre på at de ikke er alene.
Husk da at en kristens kropp, samme hvordan den ser ut eller føles, rommer innhold som er av evighet. Vårherre sier om Helligånden, ‘seglet på Guds gave’, at den er lys, sannhet og frihet. Lyset, sannheten, friheten bor i dere; dét bekreftes i dag. Gud Ord, Kirkens lære og deres egen velformede samvittighet lar dere skille lys fra mørke, sannhet fra løgn, frihet fra ufrihet. Konfirmasjonen utstyrer dere til å leve hellige, vakre liv. Et menneske som lever vakkert, blir vakkert. Et sånt menneske blir helt. Kallet til hellighet er ikke et kall til å bli en annen; det er kallet til å bli det dere er. Det er ikke utseendet eller ytre stas som til syvende og sist utgjør et menneskes verdi eller verdighet.
Bildet av Charles III, avkledd for å salves, angår dere. Hellig krisma gjør dere i dag, sånn som dere er, til kongssønner og -døtre. Motta helhjertet gaven dere får, lev opp til den, og vær så til velsignelse, tjeneste og glede for andre. Amen.
Arbeid med å brodere salvingsskjermene. Foto: www.royal.uk.