Ord Om ordet
17. søndag C
1 Mos 18:20-32: Skulle ikke jordens dommer gjøre det som er rett?
Kol 2:12-14: Gud har gitt dere del i Kristi nye liv.
Lk 11:1-13: Herre, lær oss å be.
Lesningen vi har hørt fra 1. Mosebok, om Abrahams forbønn, hører hjemme i en sammenheng. Jeg vil få minne dere om den. Abram ble kalt bort fra sitt hjemland Haran, i det som nå er Irak, 75 år gammel. Han fikk beskjed om å vandre mot et land han ikke kjente, som Gud ville gi ham i arv. Herren sa: “Jeg vil gjøre deg til et stort folk! Jeg vil velsigne deg og gjøre ditt navn stort!” Abram satte avsted sammen med Sarai, sin kone, og et stort følge.
Planen syntes klar: Guds forsyn ville gi ham et nytt hjemland; hans hustru ville føde en skokk med unger. Slik gikk det ikke. Abram fikk se landet i form av et løfte, men ble flere ganger drevet bort fra det. Når vi møter ham i dagens tekst, eier han ennå ingen eiendom som er hans egen. Han lever på andres nåde. Ennå har han ingen ektefødt sønn. Et kvart århundre er gått. Han er 100 år gammel. Vi skjønner at han kan ha spurt seg selv: Var det han hadde hørt som Guds kall egentlig selvbedrag eller ønsketenkning?
Erfaringen av uoppfylte løfter kan forbitre menneskers liv. Kanskje har vi opplevd det selv. Når vi ikke får det vi mener vi er lovet, er tendensen at vi kretser om oss selv og vår skuffelse. Vi minner oss selv og andre om det som kunne ha vært, men aldri ble; om det vi hadde fortjent, men aldri fikk. Et skuffet menneske lar seg lett fengsle i en egosentrisk boble. Det glemmer at andre eksisterer og at også de har drømmer, håp og behov. Bitterhet risikerer å bli en kronisk tilstand.
Med Abraham skjer det motsatte. Jo lenger han må vente, jo mer spontan og energisk blir hans følelse for verden omkring ham. Når Abraham står overfor Sodoma, er det fordi han var blitt ført dit av tre mystiske personer — Fedrene så dem som profetiske tegn på Den hellige Treenighet. De tre hadde forkynt at ventetiden var omme: Innen et år skulle en arving bli født. Sara møtte kunngjøringen med kynisk, naturlig sett forståelig latter. Abraham, derimot, var åpen for det tilsynelatende umulige, kvikk i sin respons. Usikkerheten han så lenge hadde levd med hadde ikke forherdet hans hjerte. Tvert imot, hjertet hans var blitt mykt, ømt og sårbart, lik Guds hjerte. Samme sinnelag kommer til uttrykk når han hører Herrens dom over Sodoma og Gomorras overmåte store synder.
Abraham visste hva Sodoma stod for. Alt da han og Lot kom tilbake fra sitt eksil i Egypt, var det klart at “menneskene i Sodoma var onde og syndet grovt mot Gud” (1 Mos 13:13). Han hadde ingen illusjoner; han relativiserte ikke sodomittenes synd. Allikevel utholdt han ikke tanken på at de skulle utslettes. Det kunne jo finnes én rettferdig, én med anlegg for nåde, blant dem! Ikke kunne vel en rettferdig Gud skjære alle over en kam? Han, støv og aske, utbryter: “Nei, det er ikke din vis!” Kun den som har gjort Herrens sinnelag til sitt, kan be slik.
Når disiplene i evangeliet anmoder Kristus, “Lær oss å be”, gir Abraham dem et fullkomment forbilde. Abraham, gammel som han er, er et Guds barn. Han kan derfor spontant betrakte Gud som sin Far. Guds hellige navn lyser i ham — han ligner et inkarnert tabernakel for Guds nærvær. Gjennom Abraham får Guds rike fotfeste i verden. Selv etter å ha måttet vente lenge på at Guds løfte oppfylles, vet at han vil motta, her og nå, nøyaktig det han trenger, sitt daglige brød. Sin intethet og synd bekjenner han frimodig, for innstendig å be om tilgivelse for andres synd. Han vender blikket bort fra seg selv, og står derfor utenfor fristerens vold. Han er ikke fange av noe her i verden. Han er fri.
Abrahams eksempel minner om at bønn ikke primært er noe vi gjør. Det er et vesentlig uttrykk for noe vi er. Det Paulus formaner oss til når han byr oss “be uavbrutt” (1 Thess 5:17), er å la oss forvandle av Guds kraft i Jesus Kristus. Lever Kristus i oss, blir selve vårt åndedrett en bønn til Gud, et uttrykk for tillit, takksigelse og forbønn, for vårt hjerte vil lengte etter å se Herrens miskunn bre seg over alle mennesker, i visshet om at der finnes håp for alle, selv for de mest hardbarkede syndere.
For å lære å be slik, kreves tålmodighet. Abraham flakket rundt i 25 år mens Guds ord gradvis gjennomtrengte hans bevissthet. Jesu lignelser maner til utholdenhet. De forteller oss at vi trofast skal drive på og ikke gi opp; at vi, også når vi synes omgitt av åndelig mørke, skal befeste vår tro på at Gud er god, at han elsker oss og vil vårt beste. Vissheten skal bli grunnlaget for vår eksistens og for vårt forhold til andre.
En sånn fordring kan virke overmenneskelig. Det er den også, naturlig sett; men vi er ikke begrenset til vår natur! Vi kalles til å leve overnaturlig. “Dere som var døde”, skriver Paulus, “har Gud gjort levende igjen — gitt dere del i Kristi nye liv!” Dette nye liv har også vi fått andel i, brødre og søstre. La oss da leve det ut, leve det så det synes, slik at Guds kraft, gjennom vår svakhet, får virke helbredende her i vår syke verden. Amen.
Etienne Delaune, Abraham ber Gud om å spare Sodoma og Gomorra.
Strasbourg: Cabinet des estampes et des dessins.