Ord Om ordet
3. søndag A
Jes 9:1b-4: Åket, stangen, staven har du brutt.
1 Kor 1:10-13, 17: Jeg er for Paulus. Og jeg er for Apollos.
Matt 12-23: Μετανοεῖτε — forny deres sinn.
1. Korinterbrev ble skrevet knapt tyve år etter Kristi oppstandelse. Allerede da var Kirken belemret med en problematikk som forfølger den (dvs. oss) den dag i dag. Det er skarphet i Paulus’ røst når han sier, ‘Jeg ber dere innstendig: Vær enige!’ Ja, for slik har Erik Gunnes oversatt. Men jeg vil krangle litt med hans kulturelt betingede ordvalg. Vi nordmenn liker å bli ‘enige’. For oss går det ut på at vi diskuterer oss frem til samlende ordninger, gjerne ved kløktige ‘kompromisser’, et annet ord vi er glad i. Enighetsløsninger vekker bildet av forstandige borgere samlet til ting. For all del: Det er en ypperlig tilnærming når det gjelder å finne praktiske løsninger på samfunnsproblematikk.
Men Paulus’ epistel dreier seg om noe annet. Den handler om grunnlaget for kristen bekjennelse. Og det Apostelen maner oss til, er ikke å ‘bli enige’ i den forstand at vi skal drøfte oss frem til en felles posisjon. Det han sier, bokstavelig talt, er: ‘Jeg ber om at dere alle sier det samme [ἵνα τὸ αὐτὸ λέγητε πάντες]’. Med andre ord: dere skal ha én bekjennelse, for bekjennelsen er ikke noe dere skaper, men noe dere har fått, en Guds åpenbaring som kaller på tilslutning i takknemlig tro, ikke på flertallsbeslutninger.
Grunnlaget for korreksen er at korinterne maser seg imellom: ‘Jeg er for Paulus’, ‘jeg er for Apollos’, ‘jeg er for Kefas’. Så typisk denne situasjonen er! Så gjenkjennelig! Vi møter den i vår tid, ja, nettopp i de siste uker har vi hørt røster som roper, ‘Jeg er for Pave Frans’, ‘og jeg er for Pave Benedikt’, mens andre sier, ‘jeg er for Pave Pius X’. For noe tull! Vi har godt av å høre Paulus’ satirisk-retoriske spørsmål: ‘Er da Kristus blitt stykket opp?’ Selvsagt er han ikke det. Derfor skal heller ikke vi stykke opp hans legeme. Vi skal ta oss grundig sammen, ‘forenet i ett og samme sinnelag, ett og samme syn’, ‘for at Kristi kors ikke skal tape sin kraft’.
Et gigantisk utsagn! ‘For at Kristi kors ikke skal tape sin kraft’.
Og det er dét det dreier seg om, til syvende og sist. Gud ble menneske, vandret blant oss og gjorde godt, underviste oss, led, døde og oppstod for oss for at det som var splittet skulle bli helt. Splid er syndens sold. Det første som skjer etter syndefallet er at forholdet mellom mann og kvinne, skapt med henblikk på hverandre, går istykker. Så oppstår feiden mellom de første menneskers barn. Det første dødsfall i historien, slik Bibelen forteller den, skjer ved brodermord. Ikke glem det. Vi er betinget, ved synd, til mistenksomhet, selvhevdelse, segregering og proaktive angrep. Dette er tendensene som utgjør synd. Når Kirkens liv reduseres til partidannelse, trekkes vi tilbake til Kains og Abels tvist der ute på marken. Da lever vi som om Kristi kors var meningsløst. Men hva er vi da godt for, kristent sett? Er vi da kristne?
Vi skal merke oss to ting fra dagens evangelium. Den første gjelder det aller første ord Jesus ytrer i sin forkynnelse. I vår tekst lyder det, ‘Vend om’. På gresk står det, Μετανοεῖτε. Metanoia har med virkelighetsoppfatning å gjøre. Tenk på paranoia. Det står for en tilstand av vrangforestilling, hvor vi mener vi (eller eventuelt alle andre) består i et parallelt univers. Metanoia peker oppover, slik metafysikken åpner det synlige og tastbare for evighetens dimension. Paulus gir oss en god forklaring på Herrens kall til metanoia når han skriver: ‘Bli forvandlet ved fornyelsen av deres sinn!’ (Rm 12.2) Vi kalles likeså til å se virkeligheten i nytt lys, i Guds lys. Og det må skje i reelle forhold, i livet slik det faktisk arter seg, ikke bare i vårt hode.
Derfor sier det mye, dette er mitt poeng nummer to, at de første disipler Jesus kaller er to brødrepar. Skriften idealiserer ingenlunde familielivet. Tvert imot. Forholdet mellom brødre er ofte preget av rivalitet, fiendskap og vold, fra Kain og Abel til Jakob og Esau, Josef og hans brødre, brodernasjonene Israel og Juda, Abasalom og Amnon osv. Brødre skaper skarer om seg. De fremkaller situasjoner hvor det ulvetutes, ‘Jeg er for Paulus’, ‘Jeg er for Apollos’. Når Herren kaller Peter og Andreas, Johannes og Jakob sier han symbolsk: ‘Nå får det være nok! Fra nå av skal bror ikke stride mot bror; brødre skal samles under ett banner, merket med mitt kors; og liflig skal deres samfunn være!’
Kirken, forkynner 2. Vatikankonsil, er innsatt til å være ‘den sikreste kime til enhet, håp og frelse for hele menneskeheten’ (LG, 9). Enheten er ikke, kan ikke være, et menneskelig prosjekt: Det ville være håpløst. Enheten er vunnet på Jesu kors. Peter og Andreas fullbragte begge sitt kristne vitnesbyrd på et kors: Etter eget ønske ble den ene korsfestet opp-ned, den andre diagonalt. Begge ville unngå å gi inntrykk av at deres offer var likebetydende med Kristi offer, som ene og alene forvandler, fornyer og forener vår verden.
Det skal vi minnes i vår egne liv, ikke minst i disse dager når vi ber for kristen enhet. Enheten vi kalles til vil ikke oppstå på bakgrunn av parlamentarisk debatt eller podiumsdiskusjoner eller spørreskjemaer. Den vil oppstå kun hvis vi i sannhet kan bekjenne, ‘Det er ikke lenger jeg som lever, men Kristus som lever i meg’, og hvis vi frimodig er rede til å dø for hans navns skyld, i klippefast tro på hans herlige oppstandelse. Amen.
Nord-spansk krusifiks-relikvar fra omtrent 1125–75. Metropolitan Museum.