Ord Om ordet
3. søndag i påsketiden: Ferming
Apg 5:27-41: En må adlyde Gud fremfor mennesker.
Åp 5:11-14: Herrevelde tilkommer med rette det ofrede Lam.
Joh 21:1-19: Har du meg kjær?
Vår første lesning hensetter oss til en religionspolitisk konflikt i Jerusalem kort tid etter Kristi død og oppstandelse. Striden dreier seg om hvem som fortjener et menneskes lydighet. Yppersteprestene mener budskapet om Jesus er splittende og oppviglende. De har bedt disiplene om å holde munn. Peter og apostlene svarer, ‘En må adlyde Gud fremfor mennesker.’ Utsagnet viser at de har sine menighets mot. Det gjør inntrykk slik det står. Det gjør desto større inntrykk hvis vi mentalt spoler tilbake og husker at samme apostler, få uker før, satt forskanset bak låste dører ‘av frykt for jødene’ (Joh 21:19), altså for nettopp de folk de her taler imot.
Et par spørsmål stiller seg naturlig. Hva er det som er skjedd for å gi de så nylig motløse mot? Og hva går denne kostbare lydigheten ut på? Jeg vil reflektere over dem kort etter tur, med særlig henblikk på dere som i dag mottar fermingens sakrament.
Hva er skjedd med apostlene? Svaret kan synes åpenbart. Mellom begivenhetene — ventingen bak låste dører og bekjennelsen for yppersteprestene — har det jo, slik alle konfirmanter vet, vært pinse. De tolv har mottatt Den hellige Ånd. Da er det vel ikke rart at de er frimodige? Jo, det er det. Poenget er viktig for dere som idag mottar, nettopp, ‘Den hellige Ånds gave’.
Ånden er ingen tryllekraft. Ånden er Gud selv; og Gud er ikke en vag energi, men en person. For å slippe en annen person inn i vårt liv, må vi ta et valg. Vi vet det av erfaring fra våre vennskap. Det er fullt mulig å klynge seg på en annen person, å invadere hans eller hennes oppmerksomhet, nerver og tid. Men et sånt forhold forblir på det ytre plan. For å få adgang til en annens hjerte, må jeg fritt slippes inn; slik jeg selv har myndighet til å gi, eller avslå, tilgang til mitt eget hjerte. Ikke en gang Gud, den allmektige himmelens og jordens skaper, kan trenge seg inn i mitt hjerte hvis jeg stenger det for ham. Sier jeg nei, respekterer han det. Vår frihet på dette planet er absolutt. Ingen kan tvinge oss til å elske. Ingen kan tvinge oss til å la oss elske. Og kjærlighet er grunnlaget for forholdet vårt til Gud.
Åndens gave forutsetter at våre lukkede hjerter åpnes. For apostlenes del, er dette en prosess som foregår i tiden mellom korsfestelsen og pinsen. Dagens evangelium gir oss innblikk i den. Syv av disiplene møter den oppstandne Jesus ved Tiberiassjøen. De ser med egne øyne at han som hadde vært død, lever. Det var altså sant, det han hadde sagt. Han er én man kan stole på, like inn i det umulige. Lettelsen er til å ta og føle på. Men midt i det hele ligger en mørk sky. Peter husker at da han sist så Jesus, den viktigste person i hans liv, hadde han nettopp erklært, ikke bare én gang, men tre ganger: ‘Jeg vet ikke hvem han er!’ Ikke noe er tyngre å bære enn bevisstheten om at vi har bedratt tilliten til én vi elsker. Hvordan skal Peter kunne glede seg over at Jesus lever, hvordan motta Jesu Ånd, når han har sveket Jesu vennskap på det groveste?
Jesus vet hva som foregår i Peters hjerte, hvor vondt han har det. Han anklager ham ikke. Men han overser heller ikke situasjonen. Det han gjør, er å berøre Peters sår på en sånn måte at det gror. Tre ganger spør han, ‘Elsker du meg?’ Tre ganger får Peter annullere sin fornektelse. Johannes fremstiller ham som bedrøvet, nervøs; som om han venter seg et piskeslag over akslene. Isteden ser Herrens på ham med barmhjertighet. Hva er barmhjertighet? Det er å se på et menneske med realisme og uten illusjoner, bevisst alle dets mangler og feil, og allikevel elske det.
Noe grunnleggende vanskelig for de fleste av oss, er å tro at vi kan elskes. Vi tenker så lett at vi, for å bli elskverdige, må bli noe annet enn det vi er. Slik lager vi oss en maske vi viser utad, slik vi tenker vi bør fremstå. Vårt sanne ansikt, som står for alt i våre liv som gjør oss sårbare, kanskje skamfulle, holder vi skjult. Vi tenker: Så noen det, så noen meg sånn som jeg faktisk er, ville jeg bli foraktet. Peter opplever at det ikke må være slik. Jesus ser ham i hans ufullkommenhet, og elsker ham likefullt; ja, han lar Peter forstå at han selv er i stand til å elske.
Dette er kilden til motet Peter utviser etterpå. Den hellige Ånds gave er nettopp erfaringen av å bli sett og elsket i sannhet, for så å settes i stand til å bygge sitt eget liv på kjærlighet. Jesus kaller Ånden ‘Sannhetens Ånd’. I dag, konfirmanter, trer dere frem for Gud i sannhet for å bygge deres liv på sannhet. Gud forsegler deres hensikt med sin gave. Dere inngår en pakt. Måtte konfirmasjonspakten alltid være for dere en kilde til tillit, kraft og mot!
Når Peter snakker om å ‘adlyde Gud’, er det lojalitet mot en sånn personlig pakt han mener, ikke bare tørre regler. Når livet viser sitt alvor, må vi ha kriterier å dømme etter. Vi må kunne skjelne mellom svart og hvitt, godt og ondt, sant og usant. Utfordringen er relevant. Europa er i krig. Vi er omgitt på mange kanter av krefter som vil manipulere, dominere og villede oss. Vi må ta standpunkt, velge side, hvem vi vil adlyde; dere ikke minst, konfirmanter, for fremtiden er dere betrodd. I dag erklærer dere at dere vil leve og kjempe på sannhetens og barmhjertighetens side, i tro på Kristi seier og i Den hellige Ånds kraft. Dere sier dere beredt til å motta Guds gave, gjennom Kirken, i form av et kors jeg om litt vil tegne på pannen til hver og én av dere med hellig krisma. Lev trofast mot korset! Tro på dets løfter! Det er mitt ønske for dere i dag. Det er også min formaning til dere. I Jesu navn. Amen.
