Ord Om ordet
5. søndag A
Jes 58.7-10: Hold opp med å peke fingrer.
1 Kor 2.1-5: Jeg kom ikke som mester i talekunst.
Mt 5:13-16: Dere er jordens salt.
For oss er salt et krydder vi bruker for å fremme — eller utslette — smaken på mat. Mange av oss spiser for mye salt; kanskje har legen bedt oss om å spise mindre. Oppfordringen, ‘Dere er jordens salt’, kan lyde ambivalent i kostholdsbevisste ører. Salt er noe vi liker, men burde nyte mindre av. Det er viktig, derfor, at vi setter Herrens ord i sammenheng. I Antikken ble salt ikke først og fremst nyttet for smakens skyld. Før kjøleskapets tid, trengtes salt til å gjøre mat holdbar. Man visste også at salt var en forutsetning for stabil helse. Kroppen vår fungerer ikke uten sodium. Uten salt risikerer vi kramper, svimmelhet, kvalme. I ekstreme tilfeller kan saltmangel føre til koma, ja, bentfrem være dødsårsak.
For noen år siden leste jeg historien om den russiske Lykov-familien. De var gammeltroende, forfulgt av både stat og kirke. De forlot derfor samfunnet i 1936 og slo seg ned i den khakassiske taiga, midt i Russland, så langt fra havet som det er mulig å komme. Der utgjorde de en ensom koloni, helt uten kontakt med andre. Da noen geologer oppdaget dem på 70-tallet, spurte de hva som hadde kostet familien mest gjennom årene. Man kunne tenke seg at svaret var: Den stor ensomheten, eller mangelen på komfort. Men nei, det som hadde vært deres største utfordring, sa de, var fraværet av salt. Mangel på natriumklorid hadde fått graverende konsekvenser for eremittenes helse.
På latin har selve ordet for helse, salus, salt, sal, i seg: Det sier mye. På latinske språk er lønnen et menneske får for sine ytelser, dets salarium (tenk på det engelske ‘salary’) bokstavelig talt, ‘saltpenger’, for salt trenger man jo for å overleve. På 500-tallet handlet mauriske kjøpmenn i Afrika salt for gull i likevekt: 15 gram salt = 15 gram gull.
Det Herren Kristus byr oss, er altså ikke bare å justere verdens smak, for å gjøre verden mer spiselig. Vi skal bidra til verden med noe vesentlig den trenger for å leve og trives; får den det ikke, visner den hen og dør. Saltet er oss betrodd. Det er ikke vårt, det kommer fra Herren, er Herren; men han vil gi det videre gjennom oss. Overgir vi oss selv til ham så fullstendig at vi kan bli til salt, slik at det ikke lenger er vi som lever, men han som lever i oss? Mer brutalt sagt: fungerer vi hensiktsmessig som kristne?
Lesningen fra Jesaja byr på kriterier til selvransakelse. Noen kriterier er positive: de peker mot handlinger vi skal utføre: ‘Del ditt brød med den sultne, la hjemløse få hus, kle den nakne, svikt ikke dine egne’. Alt dette er fullt ut rimelig, men kan synes litt abstrakt. I vårt velferdssamfunn ser vi knapt sult, hjemløshet eller nakenhet. Vi reagerer helst på langdistanse, og overfører penger i ny og ne til veldedige formål utenlands. Det er utmerket! Men kanskje er det mer vi kan gjøre. Selv i Trondheim finnes fattigdom. Våre Caritas-volontører vitner om det. Kanskje kan du bli en av dem? Arbeid mangler ikke. I tillegg kan vi sette de bibelske prinsipper ut i livet mer allment. Budet om å ‘kle den nakne’ får meg til å tanke på H.C. Andersens eventyr om Keiserens nye klær, en lignelse som taler til vår image-opptatte, forfengelige samtid. Selv i Kirken hender det at substans viker for illusjon, innhold for tomhet – og hylles ikke nakenhet i blant som siste skrik av moderne eleganse? Hvem vet? Kanskje kan vi følge Jesajas bud rett og slett ved å sette ord på slik nakenhet når den forekommer, slik at den nakne ikke står utsatt for vær og vind – særlig nå på vinterstid.
Profetens negative bud — listen over ting vi skal avstå fra — fortjener også oppmerksomhet: vi skal ikke gjøre andre gjenstand for vårt åk, vår pekende finger, vår ondskapsfulle tale. Bildet av den pekende finger er sterkt. Det taler om selvrettferdighet. Vi kan spørre oss selv: Følger jeg troverdig ham som gav avkall på alt sitt og uttømte seg selv slik at vi skulle få leve? Pekefingeren taler også om aggresjon; den er en form for angrep. Så kan vi spørre: Bærer jeg oppspart bagasje av voldsomhet og aggresjon, aktiv eller passiv? Hvis det er tilfellet, hvorfor går jeg og drasser på slikt? Det er verd å gå i seg selv fra tid til annet og stille slike ærlige spørsmål. Lite skygger mer for lyset, lite gjør mer for å ta kraften fra salt, enn ubevisst piplende sinne. La oss holde oppsyn med våre pekende fingre og avspenne dem! La oss være folk som formidler Kristi fred. Slik kan vi følge Herrens bud om å være salt og lys konkret, ikke bare prinsipielt. Og tro handler tross alt om liv — om et nytt, vakkert, hellig liv, forvandlet i Kristus. Amen.
Keiserens nye klær. Tegning av Vilhelm Pedersen, Andersens første illustratør (bilde: Wikipedia). Å kle den nakne i en slik sammenheng er å spare én forledet av forfengelighet fra å gjøre seg latterlig og slik fra å vanære, ikke bare egen verdighet, men saken han eller hun står for.