Ord Om ordet
Jomfru Marias opptagelse i himmelen
Åp 11:19a, 12:1-6a, 10ab: Et stort tegn viste seg i himmelen.
1 Kor 15:20-27a: Som sin siste fiende, vil han tilintetgjøre døden.
Luk 1:39-56: De mektige har han støtt ned fra tronen.
Dogmet om Jomfru Marias Opptagelse i himmelen ble først definert i 1950, men det dreier seg ikke om en ny lære. Tvert imot. Motivet har vært tilstede i kristen tanke, åndelighet og kunst siden Antikken. Renessansemalerne likte å fremstille det. Mange av 
dere vil ha sett et berømt bilde av El Greco, malt i Toledo i 1577. Jomfruen står strålende ung og balanserer linedanserisk på en halvmåne. Omkring hennes føtter myldrer kjeruber; andre, mer eteriske engler kommer til syne over hodet hennes og trekker henne til seg.
Maria strekker hendene ut i tilbedelse, guddommelig forfjamselse. Vi får inntrykk av at hun sier: ‘Ja, nå vet jeg ikke riktig hva som er i ferd med å skje med meg, men la gå: Jeg kaster meg med!’ Komposisjonen er harmonisk og vakker. Det er en herlig oppadhet i bildet, som uttrykker noe inderlig sant. På samme tid er bildet misvisende. Mysteriet fremstår så usedvanlig og opphøyd at det liksom ikke har noe å gjøre med meg og mitt jordnære liv. Festens budskap er det stikk motsatte. Det vi beundrer i Marias Opptagelse i himmelen, er et bilde på vårt eget kall som kristne, på en virkelighet vi håper en dag å få dele.
Da Pave Pius XII utropte dogmet, var det som et rungende sursum corda til en verden som, fem år etter Annen Verdenskrig, ennå var plaget av blødende sår mens den fryktsomt så seg overskygget av en ny, truende verdensordning. Husk, Kirken er vår Mor. Det hun hadde til hensikt med definisjonen, var å vekke håp. I sin tale på Petersplassen, uttrykte Den hellige Far følgende lysende ord:
Til alle sjeler som er urolige, forpinte; til sjeler som er motstridig undertrykte, som ikke lenger tror på livets godhet og kun anerkjenner, som om det var under tvang, det nåværende øyeblikk, åpner den ydmyke ungpiken fra Nasaret, nå forherliget i himmelen, et sublimt perspektiv; hun vil trøste disse sjelene og la dem betrakte hvilken skjebne, hvilke gjerninger hun er opphøyet til, hun som fritt mottok Herrens budskap da hun ble valgt av Gud til å være det inkarnerte Ordets Mor.
Jomfru Marias Opptagelse i himmelen kan gi lise til det prøvede menneskehjerte, for den angår oss personlig. Jomfruen er for oss, slik Døperen var det for Vårherre, en forløper. Hun er gått foran oss for å brøyte, for å gjøre veien rett.
Når det gjelder det konkrete forløp, utviser Kirken forsiktighet. Vi kan ikke vite nøyaktig hvordan Marias inntog i himmelen foregikk. Dogmeerklæringen sier kun at ‘Maria, Guds uplettede Mor, evig Jomfru, ble på slutten av sitt jordeliv opphøyet til himmelske herlighet med sjel og legeme.’ Vi finner ikke, i dogmet, referanser til månen, stjernene og engleskarene — motiver viktige for kunsten, utledet av profetier som den vi hørte i første lesning, hvor Kirken ser et bilde av Jomfruens himmelske kroning. Men vi har her med tolkning og décor å gjøre. Kjernen av dogmet er essensiell, uttrykt med teologisk presisjon: Maria som i forkant fikk smake frukten av Kristi frelsesverk, som ble spart for synd og fritt mottok Ordet som i henne ble kjød, var ikke underlagt forgjengelighet. Døden hadde intet krav på henne, ingen makt over henne. Slik er det naturlig at hun var døden unnskyldt og direkte fikk tre inn i evig liv med full menneskelighet intakt.
Det vi betrakter i Jomfruens Opptagelse i himmelen er ikke et eksentrisk unntakstilfelle, men prototypen på menneskets kall slik Gud hadde tenkt seg det fra først av, før kjortelen uten sømmer ble revet i sønder av synd, med døden som følge. Det som er mot normalt, er vår dødelighet. Normen, slik Gud ville det, er udødelighet. Derfor er det rimelig, ja, et sunnhetstegn, at vi spontant føler avsmak for døden, at tanken på døden inngir følelser av sinne — det er verdig og rett. For døden er en skammelig skandale. Det glade budskap er at skandalen, takket være Kristi oppstandelse, har mistet sin brodd. Før Kristi seier var døden en murvegg som stod ved slutten av menneskets eksistens, uten noen vei utenom. Nå, etter Kristus, står døden for en overgang. Herrens Påske har åpnet en dør i muren. Døren fører inn i livet. Jomfruen gikk gjennom den først. Hun lot den så stå på vidt gap slik at vi kan følge etter.
Det sier seg selv at vi ikke, som hun, er uplettede. Det får vi ta som det er, med realisme. Men våre pletter er tvettet i Lammets Blod. Vi har ingenting å frykte. Det vi må lære, er å leve tillitsfullt tålmodig, å følge Marias eksempel. Hennes liv er bevis på at det ‘den ydmyke ungpiken fra Nasaret’ engang sang om er realisert: Gud støter de mektige ned fra tronen og opphøyer de ringe. Han sender tomhendt bort den kaldblodigste av alle våre fiender, døden selv.
Dikterinnen Marie Noël, som skuet dypt og vidt, forestilte seg engang Evas klage til Adam etter syndefallet. Evas naive ord gir uttrykk for det tragiske tap hun har lidd, verkesåret hun gjenkjenner i sitt indre. Eva roper:
Å Adam, Adam! Vi har brutt runddansen,
uforstandige som vi er! Vi har klippet over Guds tråd.
Kjærlighetens lenke er ødelagt på midten
og du og jeg kastes ned på verdens stengrunn.
Jomfru Marias Opptagelse i himmelen vitner om helsebot og hjelp på alle disse plan. Vår fot støter ikke lenger mot denne verdens sten; kjærlighetens lenke, som frigjør, er reparert; Guds tråd, på nytt fullkommen, løper videre, raskere enn noen skrivers griffel, for å fullføre frelsens vev; runddansen fortsetter. Så får vi danse med. Vi må bare løfte blikket mot tegnet som har vist seg på himmelen. Fedrelandet kaller til oss. Vår Mor venter oss der. Amen.
Detalj fra Fra Angelicos Dommedag.