Ord Om ordet
Ordenslivets dag
Årlig samles stiftets ordensfolk til stevne i domkirken 2. februar, på høytiden for Herrens frembærelse i tempelet. I år gikk det ikke, på grunn av Covid-begrensninger. Vi møttes isteden den 21. mars.
2. Kongebok 5:1-15a: Kunne jeg ikke like godt bade i dem og bli ren?
Lukas 4:24-30: Ingen profet blir godt mottatt på sitt hjemsted.
‘Det var mange spedalske i Israel i profeten Elisjas dager’, sier Vårherre, ‘men ingen av dem ble renset, bare syreren Na’aman.’ For å høre undertonen i et å lapidarisk utsagn, må vi gå historien om Na’aman etter i sømmene.
Na’aman tjente i hæren til kongen av Aram, i Mesopotamia. Israels fordring om et særforhold til Gud ble ham kjent gjennom en israelittisk trell. Vanligvis ville det nok ha ligget under hans verdighet — han var kaptein — å søke råd hos et tyende, men han var desperat: Spedalskhet fortærte ham sakte, men sikkert.
Det han fikk høre om Herrens profet, gav ham håp. Er man virkelig dårlig, søker man helsebot overalt. Kurer utenlands har særlig tiltrekningskraft. Na’aman setter avsted, med kostbarheter i bagasjen. Det skal fremstå at han er betalingsdyktig. Han er seg sin stilling bevisst.
Som de fleste pasienter, er han overbevist om å lide av noe helt unikt. Han forventer seg å gi profeten en lang forklaring, for så å bli møtt med anerkjennelse og et skreddersydd, avansert behandlingsopplegg. Går vi til legen, er det ikke minst for å bli sett og hørt, for å oppleve at noen tar oss på alvor og bryr seg om våre plager, om vi så må betale litt for bryet.
Ikke rart at Na’aman blir sur når Elisja ikke engang kommer ut på trammen for å hilse. Han sender bare beskjed ut med kontordamen: Vær så god, kuren du behøver ligger for dine føtter, fritt tilgjengelig. Din sykdom er helt vanlig. Elisja tar hverken tempen eller måler blodtrykk. Ikke bryr han seg om å gi hærførerens tilstand et komplisert navn. Na’aman er forurettet: Ser denne kvakksalveren ikke hvor enestående jeg er? Hans stabs pragmatisme må til for å få ham fra å snu på flekken. De sier: Har vi først tatt turen, er vel vannet verd å prøve? Vi vet hvordan det går. Na’amans forfjamsede jubel gjenlyder århundrer senere når Vårherre forkynner sitt velsignede evangelium i Nasaret, ikke langt fra Elisjas samaritiske trakter.
Hva kan historien ha å si dere og meg her og nå, på en ordenslivets dag? Mangt, tror jeg. Også vi lever med sykdom. Vi er oss sørgelig bevisst at det er skabb på Kirkens legeme. Våre fellesskap blir eldre og skralere; gode nye kall er mangelvare. Vi også, lik Na’aman, ser oss om etter midler som kan bringe kraft og helse. Vi tenderer, lik han, mot det eksotiske og nye. Vi prøver prosesser som bærer tungvinte navn, overbevist om at det vi gjennomlever nå, er ulikt alt annet Kirken og menneskeheten har opplevd noen gang før.
Hva om vi rett og slett fulgte Profetens bud: ‘Gå ned og bad deg syv ganger i Jordan’? Med andre ord: Hva om vi gjorde bruk av ressursene vi har, ved Guds forsyn, med tro på en vedvarende kraft i pakten vi alt er gått inn i? I klartekst vil det si å oppdage på nytt, virksomt og med begeistring, vår ordensregel, løftene vi har avlagt (om trofasthet inntil døden) og ikke minst de evangeliske råd — lydighet, fattigdom og kyskhet. Her vil vi finne vårt levende, helbredende vann, en kilde til velsignelse og Kristusnærhet nå. Vi innbys til å gjenfinne vår første kjærlighet; å si Ja til Jesu løfter og til hans bud; å ta resolutt farvel med kompromissene som over tid, det vet vi av erfaring, altfor lett hoper seg opp.
Kanskje er ikke vårt uføre i dag noe særegent post-postmoderne. Kanskje peker det mot et urgammelt, i seg selv banalt motiv: Et behov for radikal omvendelse og ny forankring i vår hengivenhet. I bønnen over offergaven i dag, ber vi: ‘Herre, la den gave som vi ofrer for å tjene deg, bli oss til evig frelse.’ Gaven er ikke brød og vin alene; den består også av våre vigslede liv. La oss da overgi dem på nytt, betingelsesløst, i Herrens hender. Han vil vite å gjøre storverk også med våre beskjedne midler, den dag i dag.
Plaque from an altar retable showing the cleansing of Naaman, made in the Meuse Valley, ca. 1150–60. Gilt bronze and champlevé enamel, 10 × 10 cm. British Museum, London.