Ord Om ordet
Den hl Laurentius
2 Kor 9:6-10: Enhver må gi hva han finner for god.
Joh 12:24-26: Desom hvetekornet ikke får falle i jorden og dø.
Jeg hadde lest og hørt ordene mange ganger, selvsagt, men første gang jeg begynte å begripe hva Johannes 12:24 betyr, var da jeg leste Brødrene Karamazov sent i tenårene. Dostojevskij satte teksten som epigraf til romanen: ‘Dersom hvetekornet ikke får falle i jorden og dø, er og blir det ett eneste korn; men dør det, bærer det rik frukt.’ Jeg skjønte at det ikke dreier seg om et fromt uttrykk som gjelder kun Vårherre, men om noe allmengyldig. I romanens komplekse struktur blir hvetekornsbildet en universalnøkkel som åpner stadig nye dører. Den eksistensielle forankringen forekommer enda dypere når vi vet at Dostojevskij fikk sitatet hugget i sten på sin grav. Der står det ennå å lese, i Aleksander-Nevsky-Klosteret i Petersburg.
Biologisk er lignelsen ikke eksakt. Kornet dør jo ikke. Dets indre potensiale til liv kommer for dagen. Det som dør, er skallet. Kjernen utfoldes. Overfører vi bildet til menneskers liv, blir prosessen dramatisk. Mange er seg ikke bevisst å ha noen kjerne; de oppfatter seg selv, lik Peer Gynt, som en løk. Å snakke om menneskets sjel nå, utenfor et kirkelig klausur, i psykologien for eksempel, er å innby til spott. Da er det ikke rart at skallet blir allviktig, at folk klamrer seg til det og vil forme det etter behag. Hva annet skal de gjøre, hvis de tror skallet er det eneste som utgjør dem? Vi må her, som troende, forholde oss med kjølig innsikt og varm medmenneskelighet.
I troens perspektiv er det klart at mennesket bærer en nærende kilde til liv under skallet. Jeg blander nå metaforer, noe man egentlig ikke bør tillate seg, men jeg gjør det med evangelisk dekning. Jesu ord til Andreas og Filip i Johannes 12 forutsetter løftet til den samaritanske kvinnen i Johannes 4. Mine egne vitale reserver er begrensede; de forbrukes og tar en gang slutt. Men jeg lar meg ikke redusere til egne reserver. Jeg bærer i meg, av nåde, et liv som er guddommelig, som veller opp til evig liv, evig fellesskap. Det er det, ikke noen supermannfantasi, som er evangelium.
Kornet må først i jorden og begraves. Det skjer nødvendigvis i ensomhet og mørke. For naturens del, er det et trauma; men traumet åpner for overnaturlig vekst. Sammenblandingen av naturlig smerte og overnaturlig fryd løper gjennom Brødrene Karamazov. Den preger likeledes den hellige Laurentius’ liv og død. Til Magnificat i dag, gir Kirken oss et antifon som synger: ‘Beatus Laurentius dixit: Mea nox obscurum non habet, sed omnia in luce clarescunt’; med andre ord, ‘Den salige Laurentius sa: Det finnes intet mørke i min natt, for alt er forklart av lys’.
Laurentiuslegenden beskriver statsmaktens tortur i detalj. Den viser at natten, materielt sett, var faktisk og overveldende; men et åndelig lys gjennomskinte den og gav natten preg av dag, ja, sågar av forunderlig munterhet.
Når jeg snakker om ‘åndelig lys’ vil jeg vektlegge at ‘åndelig’ ikke er et synonym for ‘vag’, ‘eterisk’, eller ‘subjektiv’. Nei, det står for noe som er mer objektivt reelt enn det aller mest håndfaste i menneskelig erfaring, nemlig døden. Denne virkelighet er dere og jeg kalt til å kjenne og til å vitne om, i Jesu navn. Amen.
Med de norske deltagerne i årsforsamlingen for Pro Scandiae populis, holdt i Osnabrück.