Ord Om ordet
Første Påskedag
Vårherres herlige oppstandelse er enestående i menneskehetens historie. Noe slikt var aldri skjedd før; vil aldri skje igjen. Allikevel er inngangsverset Kirken setter til Påskedag en eldgammel tekst. Messefeiringen utgår ikke fra opphetet situasjonsreportasje, men med et vers, et synderlig fredelig vers, fra en Davidssalme (Sal 138/9): ‘Jeg er oppstanden, og atter er jeg hos deg. Du har lagt din hånd på meg. Vidunderlig har din visdom åpenbart seg’. I ordene gjenkjenner Kirken, vår Mor, Sønnens røst som i Ånden synger til sin Far: ‘Jeg er hos deg’.
Troen på oppstandelsen viser oss hvem Jesus er; den opplyser den hellige Treenighets mysterium. Det lar oss ane hva det vil si at de Tre er ett. Så får vi øynene opp for det uhørte i dét, at Sønnen gikk gjennom døden for vår skyld.
For David lå inkarnasjonen drøyt tusen år fremover i tid. Han kunne ikke formulere tro på Treenigheten. Men den Gud han trodde på, levde ved, kjente inderlig var den treenige Gud. Og Herrens plan var lagt. Det er ikke for ingenting at Kristus kalles ‘Davids Sønn’. Vi hørte det i natt, i Påskelovsangen: Oppstandelsen er både en datérbar, ugjentagbar hendelse og forklaringen av et mønster i Herrens frelsesplan. Det David skimtet, åpenbarte Davids Sønn.
Vi som kjenner hele historien, er salige. Vi famler ikke lenger i mørket. Vi går i livets lys.
Troen på oppstandelsen tilsvarer en dyp lengsel i oss. Selv de mest hardbarkede ateister fornemmer at døden er en kjeltring; at det er noe uriktig ved menneskets forgjengelighet. Mannen med ljåen som romsterer i vår folkelige underbevissthet, forestilles som en tyv. Det er han også.
Kristus har i sin svakhet vist seg som den Sterke i stand til å binde tyven fast og gjøre ham kraftløs. Så er evangeliet om oppstandelsen preget av både undring og selvfølgelighet. Dikteren Christian Bobin, som døde nylig, reflekterte engang:
Det som overbeviser meg i fremstilling av den tomme grav, er at ingen gjør et stor nummer av den; evangelistene nøyer seg med et par linjer. Forfalskere ville ha skrevet flere bind om oppstandelsen! Jeg tror fordi troen formidles på et par linjer.
Ja, vår tro hviler på troverdig vitnesbyrd, med røtter i en urgammel forventning. Men den lar seg også sanne i nuet. I kraft av oppstandelsen, ved dåpens nåde, er vi blitt nye mennesker. La oss forankre oss stadig dypere i gaven vi har fått.
Kristus er oppstanden! Døden er død. La oss holde høytid i renhet og sannhet. Amen.
Graduale Romanum, 1908. Transkribent: Andrew Hinkley. Wikimedia Commons.