Ord Om ordet

Feria ij, uke XIX (2)

Jeremia 30: 1-22: Det er ikke legedom for dit verkende sår. Din smerte kan ikke lindres. 
Matteus 14:22-36: Hvorfor tvilte du?

Nylig stod jeg på Rema 100o ved en selvbetjeningskasse og slet med å scanne bananer. Ved siden av stod en dame i samme ærend. Etter en stund så damen bort på meg og sa: ‘Det varer visst ikke lenge nå, så må vi utføre vår egen kirurgi.’ Følelsen av å være overlatt våre egne ressurser er sterk i samfunnet. Vi fortelles at det handler om bemyndigelse og ressurssparing. Men mavefølelsen sier oss noe annet.

Noen og enhver kan iblant føle seg overveldet og, la oss innrømme det, engstelig. Vår tids profeter, sekulære som de er, gir oss advarsler som ligner Jeremias: ‘Det er ikke legedom for ditt verkende sår. Din smerte kan ikke lindres.’ I går erklærte FNs Generalsekretær at verden befinner seg ‘ett feilsteg unna utslettelse gjennom kjernekraft.’ Er da alt vi har å stille opp med egenhjelp?

I et sånt leie har vi, som er velsignet med tro, en viktig oppgave. Vi er betrodd med håp på verdens vegne. Håp er ikke det samme som optimisme. Håp er vissheten om at vi, om vi ikke kan frelse oss selv, kan bli frelst. Det er dette Jeremia formidler ved tilsynelatende selvmotsigelse. Det ene øyeblikk for vi høre at det er slutt på Israel. Det neste møter vi forutsigelse av en glederike fremtid. Mellom utsagnene forekommer en forskyvelse av begrepet om hvem som utgjør det handlende subjekt. Som menneskelig foretak, har Israel møtt veggen. Men Israel var aldri tenkt å være kun et menneskelig foretak. ‘Jeg vil gjenreise Jakobs telt’, sier Herren. Han minner oss derved om at han ikke er sperret inne i sin himmel; at han er handlende tilstede — forunderligvis — her på jord.

Dette er en tid for å gjenoppdage virkeligheten av Guds brennende nærvær i Kirken, denne ‘varige og sikre sæd til enhet, håp og frelse for hele menneskeheten’ (Lumen Gentium, 9), for så å vende oss mot ham med inderlig bønn. Å omvendes slik er ikke harmløst. ‘Hvem vil våge livet med å nærme seg meg?’, spør Herren. Våger du? Våger jeg? Kjærkomne forestillinger om vår autonomi må i så fall bringes som aftenoffer.

Evangeliet vi har hørt følger like etter mettingen av de 5,000 i ødemarken. Alt er på plass, ser det ut til. Maver er fulle; folk er tilfreds og føler seg trygge. Neste øyeblikk sier Jesus til Peter: ‘Stig ut av båten og kom til meg på vannet.’ Men kjære, vene: Det er jo stormvind! Dog fantes ingen vei utenom, skulle Peter bekjenne med fullstendig overbevisning: ‘Sannelig, du er Guds Sønn.’

Vi er alle kalt til å gjøre den bekjennelsen vår. La oss stige tillitsfullt ut, derfor. Vi skal vokte oss for luftspeilinger og bevege oss trøstig mot det skjulte, men allikevel umiskjennelige, elskede nærvær som sier til oss: ‘Det er meg.’

 

 

Denne bokhandelhyllen som jeg fant på en flyplass nylig gir uttrykk for en fatal misforståelse: at religion er det samme som selvforbedring. 

Share