Ord Om ordet

Langfredag

Jes 52:13-53:12: Han tok på seg de manges synd.
Hebr 4:14-16, 5:7-9: Jesus, Guds Sønn, er gått inn gjennom alle himler. 
Joh 18:1-19:42: Der korsfestet de ham.

Det tidligste bilde av Kristi korsfestelse vi kjenner, er et graffito fra Palatinhøyden i Roma. Det lar seg ikke datere eksakt, men stammer vel fra tidlig i det 2. århundre, da det ennå fantes kristne i Roma som hadde hørt Peter forkynne. Tegningen viser en menneskekropp med eselhode, spikret til et kors. Til venstre for korset står en mann kledd som soldat med høyre hånd hevet til hyllest. En barnslig tegnet innskrift, håner på omtrentlig gresk, ‘Alexamenos tilber gud’. Tegningen er en karikatur. Hensikten er å latterliggjøre Alexamenos. Sammenhengen kan vi lett forestille oss. Innskriften ble funnet i en del av en bygning som var residens for keiseren og garnison for hans hær. Blant Caesars soldater vil det ha funnes én som satte sin lit til Jesu kors. Han vil ha forkommet absurd. Mobbing oppstår naturlig. Vitsen fungerer den dag i dag. ‘Tilber Alexamenos en korsfestet mann? Det kan ikke være mulig! For et esel!’

Vi har nettopp, ved Johannes’ omhyggelige beretning, fulgt Jesus skritt for skritt på hans lidelsesvei. Vi har sett Guds Sønn slått, ydmyket, paradert som en klovn. Vi har hørt ham si, ‘Jeg er kommet til verden for å vitne om sannheten’, for å bli møtt med ropet: ‘Korsfest! Korsfest!’ Pilatus var innstilt på å la saken henfalle. Mengdens vilje skjedde allikevel fyllest, en påminnelse om at beslutninger truffet ved flertall ikke nødvendigvis er rette; at vi, når vi oppslukes i en anonym hop, utsettes for massebegeistring som kan bli til hysteri med rent destruktivt formål.

Korsfestelsen var den mest ydmykende form for henrettelse imperiet hadde til rådighet. Den ble brukt til skrekk og advarsel, for forbrytere uten borgerrett. Mange av oss vil ha sett Stanley Kubricks blockbuster-film Spartacus fra 1960. Da opprøret Spartacus ledet ble slått ned i året 71 f.Kr., ble 6000 slaver korsfestet langs Via Appia på veien inn til Rom. Det nærmeste vi kommer, kanskje, for å forestille oss hva korset stod for i folks bevissthet dengang, er tanken på de brennende korsene Ku Klux Klan opprettet i USAs Sørstater ennå i tiåret etter Annen Verdenskrig. Slik ser vi i dag vår Frelser henge. Vi skal ikke vende blikket bort fra realismen i det hele.  

Men vi skal heller ikke tro at realismen er alt. Vi må lære oss å se på korset med tro. I den forbindelse viser Kirken, vår Mor, seg på Langfredag som en fremragende pedagog. Etter å ha minnet oss om at Guds Salvedes smerte var forutsagt i Skriften, som i vår første lesning, fra Jesaja; etter å ha latt oss høre Hebreerbrevet si at Jesus, på korset, ofret seg selv som yppersteprest; etter å ha ført oss i Kristi fotspor til Golgata, for å se blod og vann strømme fritt fra hans side, segl satt på den nye og evige pakt — gir Kirken oss nå et øyeblikks ro til å summe oss, til å ta inn over oss det som er skjedd. Herrens offer er fullbragt. Hans legeme henger livløst, tungt på skammens tre. 

Umiddelbart føres vi så videre. Jeg vil om litt lede dere i det messeboken kaller ‘Den universelle forbønn’. I høytidelige kadenser ber vi i et omfang som sprer seg gradvis, lik ringene på vannet i et rolig skogstjern når du kaster uti en sten. Da Israel utvandret fra Egypt og nådde Mara, var vannet der bittert. Folket ropte til Herren. Herren viste Moses et tre. Moses kastet det i vannet, ‘og vannet ble godt’ (2. Mos 15:25). I dag kastes korsets tre uti vår verdens kaosvann, og se: Vannet stilner og fylles med velsignelse.

Med hele Kirken ber vi for oss selv, for vår hellige Far, for dem som tjener i Kirken, og for dem som søker seg til den; så for andre kristne, for Den første pakts folk og for dem som ikke tror på Kristus; endelig for statsmakter og alle nødlidende. Intet menneske i verden er utelukket fra vår forbønn. Slik sanner vi: Vannet fra Jesu side har vasket og fornyet verden, slik syndefloden gjorde det på Noas tid. Ved å ta vår synd på seg, har Gud utslettet den. Ingen urenhet er utilgjengelig for hans frelses flom, så lenge vi ikke selv setter sluser.

Etter forbønnene, skjer noe enestående. Korset, som for litt siden stod for lutter skam, bæres inn i triumf, idet vi synger: ‘Ved korset er gleden kommet til verden!’ En forvandling finner sted; vi ser korset på én og samme tid som noe objektivt ondt og som tegnet på Guds seier over ondskap. Den Korsfestede, synger vi, er ikke bare ‘Jesus av Nasaret’, slik Pilatus skrev over korset. Han er ‘hellig Gud, hellig og sterk, hellig og udødelig’. Han lot seg fornedre for at vi skal oppreises; ved hans sår, finner vi helbredelse.

Mens vi går frem for å tilbe korset, altså ham som på korset frelste oss, synger koret dristige ord: Dulce lignum, dulce clavo, dulce pondus sustinens, hører vi fra galleriet. På norsk: ‘Sødmefullt er treet, sødmefull naglen som bar så sødmefull en bør’. Det bitre er blitt søtt; døden viser seg en kilde til liv. Slik blir korset ikke kun et seierstegn, men noe elskverdig og kjært. 

I Jesu kors finner vi kraften vi trenger for å se verden, og våre egne liv, klarsynt, men med inderlig og fullt ut realistisk håp. Oppgaven som betros oss i dag, er å bære dette korsformede håp ut i livet som en fakkel, høyt og stolt! Kanskje hånes vi lik Alexamenos dengang; det skal vi ikke bry oss om. Vi vet, ved Skriftens ord, Kirkens lære og egen erfaring at korset er nøkkelen til tilværelsens og dødens gåte. Vi hyller det ærbødig og sier, ‘Vær hilset, vårt eneste håp’ — Ave Crux, spes unica. Amen.

Share