Ord Om ordet
Skjærtorsdag
2 Mos 12:1-14: Det må være et årsgammelt, lyteløst værlam.
1 Kor 11:23-26: Dette er mitt legeme, som er for dere.
Joh 13:1-15: Han visste nemlig hvem forræderen var.
Alexander Schmemann bemerket en gang at ‘to begivenheter strukturerer Skjærtorsdag: Kristi nattverd med sine disipler og Judas’ forræderi.’ Hvordan i all verden kan disse to scenariene sidestilles som om de var likeverdige? Schmemann gjøre det hele verre når han fortsetter, ‘begge finner sin mening i kjærlighet’. Hadde det ikke vært en av vår tids fremste teologer som ytret en så uhyre påstand, hadde vi vel latt den falle til jorden med et fnys. Vi skal ikke gjøre det. Følger vi Schmemanns resonnement, trenger vi inn i kjernen av åpenbaringen. Da møter vi Skjærtorsdags mysterium som noe levende og reelt, som mitt livs drama — og, ja, som deres.
‘Jesus visste at timen var kommet’. Vi vet hvilken rolle timen spiller i Jesu virke. Vi møter den helt først i evangeliet, ved bryllupet i Kana, når Jesus sier til sin Mor, ‘Kvinne, hva ber du meg om? Min time er ennå ikke kommet’ (Jh 2:4). Nå er den her. Tiden som gjenstår før hans eksodus fra verden, ved forseglingen av den nye pakt, er liten. Han ville gi dem han elsket ‘det ytterste bevis på sin kjærlighet’. Det ligger dypt i oss at vi, ved definitiv avskjed, vil etterlate et tegn på hva den vi forlater betyr for oss.
Jeg tenker på en reportasje jeg hørte på BBCs World Service 5. mars. I Ukraina bragte menn sine kjære i sikkerhet før de selv reiste til fronten. Jeremy Bowen rapporterte fra jerbanestasjonen i Kyiv: ‘Fedre stod på perrongen. De ventet på å ta avskjed med sine familier. […] En mann ved navn Alexander hulket i vente på togets avreise. Han hadde bragt kone og to små barn ombord. Alexander tviholdt på en lekesykebil hans åtteårige sønn hadde gitt ham da han satte dem på toget. Han lyttet til sirenen igjen og igjen. Hele krigens hjerteskjærende virkelighet stod skrevet på én manns ansikt.’ Jeg glemmer ikke Alexander. Sykebilen, sikkert guttens yndlingsleke, var som et sakrament av sønnen. Da de tok avskjed, vil barnet gi den til pappaen sin for å vise at han elsket ham og for å la ham, i fraværet, beholde noe av seg selv.
Det som skjer ved Herrens nattverd er tilsvarende. Jesus utfører to særegne handlinger. Ved sin symbolikk, taler de til intellektet; ved å være taktile og nærgående, setter de seg i kroppen. Det dreier seg om handlinger som, også i ettertid, kan videreformidle Jesu nærvær in absentia. Fotvaskingen taler om ydmykhet og tjeneste; den taler også om et møte i sårbarhet. Jeg leste nylig en bok skrevet av en fotpleier. Hun bemerker noe interessant: At hennes pasienter, nesten uten unntak, ber om forlatelse for sine føtter. De fleste av oss, viser det seg, skammer oss over føttene våre. Det forklarer vel hvorfor så mange ikke vil ta del i fotvaskingen på Skjærtorsdag. Når Jesus tar de tolvs føtter, én etter én, i sine hender, er det for å si: ‘Jeg kjenner deg som du er, og elsker deg som du er’ — en opplevelse ingen av dem vil ha kunnet glemme.
Ved måltidet er det seg selv Jesus blottstiller. Måtte vi aldri opphøre å undre oss over det vidunderlig som skjer når Gud overgir seg selv i våre hender og sier: ‘Dette er mitt legeme. Dette er mitt blod. Ta, ét og drikk.’ Mye kunne sies om forbindelsen mellom dette, den nye pakts offer, og den gammeltestamentlige påske, men det jeg vil vektlegge i kveld, er simpelthen følgende: Herrens forbeholdsløse hengivelse. Derved lar han disiplene erfare hva hans kjærlighet betyr. Han utøser den over alle, selv om han er seg klart bevisst hva som venter ham. ‘Han visste nemlig hvem forræderen var’.
Skyggen Judas kaster over Jesu pascha blir stadig tydeligere som Den stille uke skrider frem. I aften viser den seg overveldende. Etter måltidet, forteller Johannes, snek Judas seg bort fra forsamlingen. ‘Det var natt’ (13:30). Mørket oppsluker ham; men ‘Lyset skinner i mørket’ (1:5). Alt på forhånd var Judas gått til yppersteprestene for å spørre, ‘Hva gir dere meg, dersom jeg sørger for at [Jesus] kommer i deres hender?’ (Mt 26:15). Det var da også han som ‘hadde kassen’ (Jn 13:29) i fellesskapet. Judas, synger den greske Kirke på Skjærtorsdag, hadde hengitt seg til φιλαργυρία, det vil si at han var ‘en som elsket sølv’. Det er her Schmemanns innsikt, som jeg refererte til innledningsvis, viser seg i all sin fylde. Den ortodokse teologen bemerket:
Det spiller ingen rolle at det Judas elsket var sølv. Penger står her for enhver pervertert eller misformet kjærlighet som fører mennesket til å forråde Gud. Ja, det er kjærlighet stjålet fra Gud, og Judas er derfor en tyv. Også når det ikke elsker Gud, eller utlever sin kjærlighet i Gud, elsker mennesket; for det ble skapt for å elske. Kjærligheten ligger i menneskets natur; men løsrevet fra Gud, blir kjærligheten til en mørk og selvutslettende lidenskap med døden som mål. Hvert år, når vi trer inn i Skjærtorsdags uutgrunnelige lys og dybde, rettes samme vesentlige spørsmål til hver og én av oss: Svarer jeg på Kristi kjærlighet ved å motta den som grunnlaget for min tilværelse? Eller følger jeg Judas inn i hans natts mørke?
Ja, elskede brødre og søstre, dét er valget vi må ta stilling til. La oss velge rett! La oss tillitsfullt overgi våre føtter, og dermed alt vi skammer oss over, til Jesu kjærlighets rensende kraft; la oss motta livets Brød helhjertet, for å leve ved det. Fra gammelt av, ber Kirken i dag: ‘Motta meg, Guds Sønn, som deltager i din mystiske nattverd; for jeg vil ikke forråde ditt mysterium til dine fiender, ei heller vil jeg, lik Judas, overgi deg med et kyss; men som Tyven vil jeg bekjenne: Husk meg, Herre i ditt rike.’ Amen.
Godfree Schalken, Judas’ forræderi (1670)