Ord Om ordet
Olavsvake på Stiklestad
En tysk oversettelse av prekenen foreligger her.
Josvas Bok 3:14-4:8: Hva er dette for stener?
Kolosserbrevet 1:9-17: Han er bildet av den usynlige Gud.
Matteus 5:13-20: Når saltet har mistet sin kraft, duger det ikke til noe.
Vår første lesning beskriver noe underlig som skjedde da Israel, etter førti års vandring, nådde det lovede land. Moses, som hadde ført folket ut av Egypt, var død. Ensom hadde han stått på Nebo-fjellet, Pisgas topp, og skuet inn i landet Gud hadde tilsvoret Abraham. Herren sa, “Din ætt vil jeg gi landet, men du skal ikke få komme inn i det”. Hit, men ikke lenger, rakk Mose oppdrag. Han døde utenlands, i Moab, og ble gravlagt der, ingen vet hvor. Å føre Israel inn i løftets fullbyrdelse, var forbeholdt en annen.
Josva var i årevis gått Moses til hånde. Han var fylt av visdoms ånd. “Moses hadde lagt sine hender på ham”, vigslet ham til oppgaven. Herren sa til Josva: “Vær du bare riktig frimodig og sterk, så du akter vel på å gjøre etter hele den lov som Moses, min tjener, lærte deg! Vik ikke fra den, hverken til høyre eller venstre, så du kan gå viselig frem i alt du tar deg fore.” Formaningen finner, i teksten vi har lest, scenografisk uttrykk. Loven, symbolisert ved Arken, skiller Jordans strøm. Grensen mellom eksil og hjemkomst åpnes. Vi begriper at landet og loven hører sammen. Herrens hensikt var at folket der skulle leve etter den.
Israels historie belyser forbindelsen igjen og igjen. Hver gang Abrahams barn glemmer kallet til å leve etter Guds lov, når de innbiller seg at landet er deres og at de kan te seg som det passer dem der, i sus og dus, trekker Herren sin velsignelse tilbake; ja, han bryter selv ned det som de har bygget opp. Selv i rent pragmatiske, hverdagslige forhold, straffer det seg gjerne å mista midler for mål. Når et guddommelig oppdrag står på spill, er sammenblandingen fatal.
Israelittene var ikke sjøfarende. De var ikke besnæret, lik nordmenn eller grekere, av havsaltseim. Vann står i Bibelen for kaos, Leviatans element. Vann skilte seg for å slippe folket ut av Egypt. Vann skilte seg igjen for å slippe det inn i landet som stod for dets frihet, frihet ikke kun til å overleve, men til å kjenne overnaturlig, evig liv, med loven som rettesnor. Josva visste at et minnesmerke måtte til for å holde kallet levende i kollektiv erindring. Derfor foreskrev han prosedyren vi har hørt opplest. Tolv stener, én per stamme, ble løftet ut av elvebunnen og skikket til en røys på bredden, i Gilgal. Ingen hvilkensomhelst sten dugde. Josva ville ha stener som prestenes føtter hadde stått på da de, midt i Jordan, opprettholdt arken. Det var i kraft av Herrens lov at Israel var kommet hjem. Dét skulle huskes. Ja, røysen i Gilgal skulle provosere erindring. Pen vil den knapt ha vært. Den var uten praktisk formål. Nye slektledd ville nødvendigvis spørre, “Hva er da dette for stener?” Slik ville beretningen om frelse gjenfortelles; sten ville vitne om liv.
Vi står på et sted som er et slags norsk Gilgal. Stiklestad står for Norges kristning. Selvsagt spilte andre faktorer også med dengang, i 1030. Folks intensjoner er komplekse; tro har en politisk dimensjon som stadig trenger omvendelse. Men det er hevet over tvil at Olav ville erverve landet, ikke for seg, men for Kristus. Det var under korsets merke at hæren hans skred frem. Korset tydet på den nye lov, slik arken, på Josvas tid, tydet på den gamle. Nytt og gammelt utgjør et hele. På hebraisk er Jesus og Josva samme navn: Den nye Jehoshua fullbyrder det den første hadde symbolisert. “Jeg er ikke kommet”, hører vi Kristus si, “for å oppheve, men for å oppfylle.” Å tilhøre Kristus er å følge hans lov. Den overgår historisk betingethet og lar seg ikke relativisere. Ordet som ble kjød var fra opphavet av og utgjør historiens mål. Kristus er Alfa og Omega. I ham er vi skapt. Menneskers bedrifter, begreper og kulturelle normer kommer og går — de er som markens blomster. Kristi ord, derimot, den nye lov, blir stående. Den blir aldri avleggs. 
Et begrep som “lov” får oss nå til å ryse. Vi tenker oss lov utfra regler og plikter. Denslags liker vi ikke. Vi vil ikke at andre skal si oss hvorledes vi skal leve: vi vil skape vår egen virkelighet. Men vet vi i det hele tatt hvem vi er, hva vi har mulighet til å bli? Omkring oss, kanskje inni oss også, ser vi tegn på forvirring. Husk da følgende: Loven Kristus gir oss er en dynamisk orienterende lov. Den viser oss hvordan vi skal leve for å nå vårt fulle mål, for å tre inn i et salig landskap hinsides vår jordiske horisont.
Da Josva førte folket gjennom Jordan, beordret han at Arken, altså loven, skulle gå først. Folket skulle følge etter på 2000 alens avstand. “Slik”, forklarte Josva, “kan dere vite hvilken vei dere skal gå, for dere har aldri gått den veien før.” Å leve ved tro, er å hengi seg det nye. Vil vi følge Jesus inn i en guddommelig virkelighet som overskrider vår forventning? Eller blir vi stående i tiden, i det begrenset egne, for å gravlegges i Moab?
Minnet om Israels begavelse og kall ble opprettholdt i Gilgal en stund. Så svant det. Alt under de første profeter var Gilgal blitt et senter for dekadent kultus. “Gå til Gilgal og synd til gagns”, roper Amos foraktfullt (4:4). Hvor vanskelig det er, over tid, å leve himmelvendt når mangt her på jord tiltrekker og uroer oss! Hvordan kan vi sikre at Kristi sak, som Olav døde for, forblir reell på Stiklestad? Vi skal være oss bevisst det som egentlig skjedde her. Hva ligger i “egentlig”? At vi som troende minnes og beretter om Olavs offer i lys av tro; at vi bevarer det i vår bevissthet som noe margfullt; at vi ikke lar det kokes bort i kål.
For at så skal skje må vi, hver av oss, daglig utkjempe vårt eget, indre Stiklestadslag. Det går ut på å vandre traust under korsets banner i visshet om, slik Paulus sier, at kjærlighet uten svik forutsetter sannhets ord—sannhet, presiserer han, som må ytres i kjærlighet; for sagt i sinne, virker den nesten alltid mot sin hensikt. Kristus åpenbarte seg som sannhet. Vi mottar ham, hans ord, hans bud, som sannhet, med takk. Sannheten frigjør.
Å la historien, samtiden, oss selv, opplyses av Kristus: Dét er oppgaven Stiklestad maner oss til. Tidens tendens går, det må sies, i motsatt retning: Kristus overskygges av vårt syn på oss selv, vår samtid og historie. Et minimalistisk, moteriktig kjørel settes over evighetens lys, som kveles og går ut med et sukk som knapt noen merker. Først når mørket omgir oss, skjønner vi hva vi har tapt. La oss da være føre vár, frimodige og sterke, ikke i oss selv, men i Jesu Kristi kraft. Viker vi ikke fra ham, hverken til høyre eller venstre, kan vi tre viselig gjennom vannene inn i hans nådes rike.
Lux illuxit laetabunda synger vi i Olavssekvensen: i Kristus, gjennom Olav, spredte lys seg over vårt land til liv og glede. La oss nære det trofast med våre liv og i vår død. Amen.
