Her finner du et antall prekener. Guds ord er ‘levende og virksomt’ står det i Hebreerbrevet. Det vil ikke si at det lever et skjult organisk liv vi kan følge med mikroskop, som om det var et virus; men at det er inspirert, en bærer av Guds tidløse Ånd. Derfor ljomer det ennå med samme kraft det hadde da det først ble uttalt. Det har stadig noe nytt å si oss. Forkynnerens oppgave er å være lydhør for Ordet som på samme tid er urgammelt og nytt, for så å la sine egne, nødvendigvis begrensede ord bli dets redskaper. Jeg har ikke hatt mulighet til å oversette tekster som ble til på andre språk; men hvis du romsterer litt, finner du en god del materiale på norsk.
Ofte nok skikker Gud oss til gjerning, ikke ved å gi oss ting, men ved å ta ting fra oss. Slik lærer vi hva tro er, og håp; slik lærer vi hva det vil si i praksis å leve på nåde.
Les videre Sannelig, vi har med noe å gjøre som er større enn alt vi så langt har opplevd, enn alt vi lurt kan forestille oss, enn selv de mest drastiske tidens tegn.
Les videre Det onde har ingen personlighet; det bryter bare ned og tærer.
Les videre Høyeste form for frihet består i å ikke ha noe valg. Hva skal det bety?
Les videre Våre hender er helliget til å velsigne; våre liv bærer preg av Kristi frelsende lidelse.
Les videre På havet av menneskenes tårer navigerer Kristus vår Gud. Hans ark er korsets tre; Sannhetens Ånd er vinden i hans segl.
Les videre Budet om å 'kle den nakne' får meg spontant til å tanke på HC Andersens eventyr om Keiserens nye klær, en lignelse som taler til vår image-opptatte, forfengelige samtid. Hender det ikke selv i Kirken at nakenhet hylles som siste skrik av moderne eleganse?
Les videre Ber vi rosenkransen daglig, opplever vi at ulike perspektiver smelter sammen i en semantisk syntese eller - for å si det med et annet slags bilde - i flerstemt symfoni, som i en praktfull Renessansemotett.
Les videre Risikerer vi en slags dobbelt-kommunikasjon, der vi samles i kirken fra tid til annen for å utveksle fromt beroligende, men egentlig meningsløse fraser, før vi igjen vender tilbake til den 'virkelige' verden hvor kjærlighet ikke finnes og hvor mennesket er ulv for mennesket?
Les videre Når vi forbereder tusenårsminnet for Hellig-Olavs martyrdom, er det ikke for å rope hurra for oss selv, eller for vårt land, for den saks skyld. Det er for å takke Gud for at vi får være del av de helliges samfunn.
Les videre I de siste uker har vi hørt røster som roper, ‘Jeg er for Pave Frans’, ‘og jeg er for Pave Benedikt’, mens andre sier, ‘jeg er for Pave Pius X’. For noe tull!
Les videre Hvem var det Johannes møtte da Jesus endelig viste seg for folket? Ingen barsk kriger med kongestav som legger sine fiender til fotskammel, men ‘Guds Lam, som tar bort verdens synd’.
Les videre Når jeg her snakker om dikt, tenker jeg ikke på pyntelige vers om blomster, med regelmessig rytme og enderim. Jeg tenker meg diktet som et inspirert utsagn for erfaring som ellers er usigelig.
Les videre Johannes svever høyt på himmelens hvelving, tilsynelatende bevegelsesløs, men stadig stigende. Han ser skjulte, vidunderlige mønstre som ikke lar seg ane nedenfra.
Les videre Ikke trenger vi å skamme oss over barnslig frykt. Gud kommer til oss som et barn for å trøste og befri oss, for at vi får bli bærere av frihet og trøst.
Les videre Jeg står ikke og gjør meg til politisk oppvigler. Jeg vil kun minne om dette - Akas’ og Jesajas verden var ikke så ulik vår verden, som ser ut til å være gått av skinnene.
Les videre Guds evige sannhet viser seg i tiden, ja visst, men å tilpasse den en verdsliggjort samtids forventning, om vi lever i det sekstende eller det enogtyvende århundre, er ikke blott uansvarlig. Det er absurd.
Les videre Koret synger, 'Terribilis est locus iste'. Nå som vi helst vil ha vår religion i kalorifri light-versjon, består fristelsen til å hoppe over dette verset, foreskrevet i missalet, for å synge noe trivelig om samferdsel isteden.
Les videre Vår nåværende tilværelse, selv i ekstatiske øyeblikk, er blott et novisiat som forbereder oss på et liv i evig fylde.
Les videre Paradoksalt nok, renses vi ved å konfrontere vår egen indre urenhet, så lenge vi lar Herren tale, handle og forvandle. Horisonten utvides og løftes; med ett ser vi lyset av solen vi kanskje trodde var gått ned for alltid, og vi vet hva vi skal gjøre.
Les videre Dommeren vi står for, er ingen paragrafrytter. Hyrden som venter oss ved kveen, det er Guds Lam.
Les videre Våre vyer er så begrensede! Vi er lik maur som tenker oss vår tue som verden - mens hellighet står for noe dristig og guddommelig grenseoverskridende.
Les videre Hva gjør vi ikke for å skjule vår sårbarhet? Ofte, svært ofte, er kilden til synd i folks liv en nesten panisk angst for ydmykelse.
Les videre En ydmyk person som gjør noe godt, sier ikke skrupuløst og engstelig, 'Å, det er nok noe synd og selviskhet gjemt her et sted.' Nei, han eller hun føler heller en undrende jubel og spør, 'Var dette virkelig meg?
Les videre